De sentrale elementer i bryllupsfeiringen ble ført videre etter reformasjonen i 1537. Fortsatt skulle det kunngjøres offentlig at en mann og en kvinne hadde til hensikt å inngå ekteskap. Lysingen tre søndager i kirken skulle sikre at det ikke var noen lovhjemlet hindring for ekteskapet. Lysingsplikten ble opphevet i 1973. Vigselsmannen har imidlertid fortsatt en rett og plikt til å prøve om betingelsene for inngåelse av ekteskap er til stede.
Nytt etter reformasjonen var et krav om at presten ikke skulle trolove folk før de hadde bevist at de kunne sin barnelærdom. Denne overhøringen falt bort da man fikk lover om konfirmasjon og allmueskole på 1730-tallet.
Når vielsen nærmet seg, var det omfattende forberedelser som skulle gjøres. En bedemann ble sendt rundt i bearlaget og nærmest deklamerte en høytidelig innbydelse.
Mange steder var det skikken at jenta ble hentet hjem til bryllupsgården en dag eller to i forkant av bryllupsdagen. Hjemmefølget ble fraktet sammen med den vordende brud. Fremme i sitt nye bosted viste hun frem medgiften, ikke minst det hun selv hadde laget. Hjemmefølget besto av personlig utstyr som klær og smykker, gjenstander og redskaper som var nødvendige i husholdningen og formuesgoder som husdyr eller fast eiendom.
På grunn av bestemmelsene om faste, var det i katolsk tid sterke begrensninger på når ekteskap kunne inngås. Slik sett ble det lettere å finne en dato etter reformasjonen, men det var en del praktiske forhold å ta hensyn til. Sommerstid kunne man ha mange gjester, fordi disse kunne overnatte i uthus og bespises utendørs. Sommer og høst var det best tilgang på melkeprodukter.
Man kunne gifte seg på alle ukedager, men skikken var at bryllupsfeiringen skulle være avsluttet før søndag. På 1800-tallet var det på landsbasis vanlig å feire bryllup i tre dager. Festen begynte ofte kvelden før bryllupet, da langveisfarende gjester kom og noe av sendingene ble avlevert.
Bryllupsdagen dro brudefolk og gjester til kirken. Selve vielsen foregikk inne i kirken. Brud og brudgom møttes oppe ved alteret. De tilstedeværende kunne ta varsel av mange ting som de blant annet mente kunne si noe om hvem som fikk mest makt i husholdet.
Tilbake i bryllupsgården ble festlyden ønsket velkommen av kvinnen som stod for matstellet og av kjøgemesteren. Matskikkene varierte etter næringsgeografiske forhold. Kjøtt og melkeprodukter var viktige ingredienser. Lutefisk var mye brukt på kysten. En kjær rett var rømmegrøt eller smørgrøt, som etter hvert ble byttet ut med risengrynsgrøt. Flatbrød og lefse var også populær kost. Som drikke ble det servert øl, brennevin og etter hvert kaffe.
Etter bespisningen ble det spilt opp til dans, hvor bruden først danset med brudgommen og deretter med andre karer. Første bryllupsdagen ble også bruden iført hodeplagget som viste at hun var en gift kvinne. Utpå kvelden ble brudeparet fulgt til sengs; etterpå kunne gjestene fortsette feiringen.
På den andre dagen ble det «gitt i skåla», hvis det var brudeparet som hadde bekostet mat og drikke. Kjøgemesteren ropte opp hvor mye de forskjellige la i skåla. Denne skikken forsvant da det ble mer vanlig med sendinger (beininger) og nyttige gaver.
Mot slutten av bryllupsfeiringen ble den såkalte stabbedansen arrangert. Først ble brudeparet plassert på hoggestabben, senere kalte kjøgemesteren frem par av gutter og jenter som man antok hadde et godt øye til hverandre. Gjestene danset omkring stabben.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.