dissenterloven

Siden reformasjonen hadde staten i Norge og Danmark vært konfesjonell. Det vil si at staten var tett knyttet sammen med en bestemt konfesjon (variant) av kristendommen, den lutherske. Danmark-Norge skulle være et rendyrket luthersk rike, og kongen skulle være den øverste garantisten for denne politikken.

På reformasjonstiden innebar en slik stram konfesjonell politikk i første rekke at man avgrenset seg fra alt som minnet om romersk katolisisme. I tillegg avgrenset man seg fra de såkalte gjendøperne (de som praktiserte voksendåp) og etter hvert også fra kalvinister eller reformerte (protestanter som fulgte Jean Calvin).

Denne konfesjonelle politikken var først blitt nedfelt i den såkalte augsburgske konfesjon fra 1530, videre i reformasjonstidens kirkelovgivning (først og fremst i Kirkeordinansen av 1537/39) og i de såkalte Fremmedartiklene av 1569 (rettet mot kalvinister som ville søke tilflukt i Danmark på denne tiden). En stram luthersk kirkepolitikk ble fulgt opp i Christan 5.s Norske lov av 1687, og til sist også i den norske Grunnloven av 1814.

I Christan 5.s Norske lov av 1687 står det at den lutherske religion er den eneste som skal tillates i kongens riker (Danmark og Norge). Jøder hadde ikke tilgang til rikene (med mindre de fikk utstedt personlig «leidebrev» fra Kongen). Grunnlovens §2 slår også fast at «den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion». Jesuitter, munkeordener og jøder har ikke tilgang til riket.

Trass i disse strenge bestemmelsene ga Kongen både på 1600- og på 1700-tallet flere dispensasjoner til personer som tilhørte trossamfunn utenfor Statskirken (deriblant til hugenotter og til herrnhutere). Slike dispensasjoner ble gitt når det framsto som gagnlig for næringslivet og for statens interesser.

En første formell oppmyking av Kongens religionsmonopol kom med opphevelsen av den såkalte Konventikkelplakaten i 1842. Formålet med Konventikkelplakaten var å sikre at religiøs påvirkning av folket ble styrt av Statskirkens prester som forvaltet statens religion. Opphevelsen av denne bestemmelsen gjorde det mulig for lekfolk å holde egne religiøse møter uten at presten var til stede eller på forhånd hadde godkjent møtet.

Da en egen Dissenterlov til sist ble vedtatt i 1845, var Norge det første landet i Norden som tok et såpass langt rettslig skritt i retning av å myke opp en stram luthersk religionspolitikk.

Lovteksten er kort og konsis. Den består av 19 paragrafer. Det slås fast at forstandere eller prester i dissentersamfunn må avlegge ed til den sivile øvrigheten om at det trossamfunnet de skal lede holder seg innenfor Norges lover. Loven krever også årlige rapporter fra hver enkelt prest eller forstander, der menighetens medlemstall framgår. Rapportene skal også gi detaljert informasjon om fødsler, ekteskapsinngåelser og dødsfall i menigheten.

Religiøse bygg må godkjennes av øvrigheten, og gudstjenester skal holdes for åpne dører.

Loven inneholder også bestemmelser om skatter og avgifter for dissentere. I tillegg slås det fast at de på den ene siden ikke kan fritas for verneplikt, men at de på den annen side skal ha arverett på linje med alle andre.

Ingen kan tre ut av statskirken før fylte 19 år. Man må da møte personlig fram hos sognepresten og melde fra at man trer ut. Dette må også protokollføres.

Kvekere, katolikker (unntatt jesuitter) og metodister var blant de trossamfunnene som med dissenterloven av 1845 fikk lovfestet rett til fritt å etablere seg i Norge. Snart vokste også egne lutherske frikirker fram, med den Lammerske frimenighet i Skien som den første i 1856.

Kvekerne hadde allerede i 1842 fått dispensasjon til å etablere seg som trossamfunn. De hadde likevel, også etter at Dissenterloven var vedtatt, et særskilt problem i at loven påla alle dissentere å stille til militærtjeneste. Slik tjeneste var i strid med kvekernes religiøse grunnsyn. Mange kvekere emigrerte også etter 1845 fra Norge og Danmark til USA.

Før dissenterloven trådte i kraft, var en egen dispensasjon i 1843 også blitt gitt til den katolske St. Olav menighet i Christiania.

I kjølvannet av dissenterloven kom det til en ny diskusjon om ikke også jødene burde inkluderes blant tillatte trossamfunn utenfor Statskirken. Forslag om dette ble fremmet flere ganger for Stortinget før det endelig ble vedtatt i 1851. Her var det nødvendig med to tredjedels flertall siden det gjaldt en endring av Grunnloven.

Mens argumentene mot å gi jødene adgang til Riket i 1814 gjerne kunne henvise til deres manglende lojalitet overfor kongen og staten (man hevdet at deres fremste lojalitet lå andre steder), var det på 1840-tallet flere som heller henviste til jøders dårlige moral som handelsfolk. Stortingsflertallet mente imidlertid at kristen nestekjærlighet tilsa at jødene – som et religiøst beslektet trossamfunn – burde inkluderes blant trossamfunn som nå skulle tillates. Den første tiden etter 1851 var det likevel svært få jøder som etablerte seg i Norge.

Et annet trossamfunn som ble viet særskilt oppmerksomhet i stortingsdebattene etter 1845, var mormonerne. Mormonerkirken (Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige) var på fremmarsj i USA nettopp på denne tiden, og fra 1851 drev de også aktiv misjon i Norge. Med dissenterloven mente mange av dem at de burde og måtte være inkludert blant tillatte trossamfunn ifølge den nye loven.

Mormonernes etableringer i Norge møtte imidlertid snart betydelig motstand. Ikke minst skyldtes det deres støtte til flerkoneri. Spørsmålet om mormonerne og dissenterloven kom opp i Høyesterett i 1853. Der ble det fastslått at de ikke var å regne som et kristent trossamfunn som falt inn under dissenterlovens bestemmelser. De ble likevel ofte stilltiende akseptert også etter denne rettskjennelsen. Ikke desto mindre emigrerte et betydelig antall norske mormonere i annen halvdel av 1800-tallet til Utah.

• religionsfrihet
• trossamfunn
• religion

• Aschim, Per Kristian: Herskende religion i den kristelige stat: ideer om religion og stat og deres betydning for norsk religionspolitikk i 1840-årene, Oslo 2022
• Breistein, Ingunn Folkestad: "Har staten bedre borgere?" Dissenteres kamp for religiøs frihet 1891 – 1969 (= KIFO Perspektiv nr. 14), Trondheim 2003
• Eidberg, Peder A.: Norske frikirker og religionsfriheten. Historisk og aktuelt, i: Dagfinn Rian (red.): Religionsfrihet og toleranse i norsk samfunn og skole, Trondheim. 1982, s. 50-70
• Rygnestad, Knut: Dissentarspørsmålet i Noreg frå 1845-1891. Lovgjeving og administrativ praksis. Oslo 1955
• Ulvund, Frode: Nasjonens antiborgere. Forestillinger om religiøse minoriteter som samfunnsfiender i Norge, ca. 1814 – 1964, Oslo 2017