fylkesting

Fylkestinget skal velge fylkesordfører og varaordfører. På samme måte som i kommunene, kan fylkestinget bestemme om fylkeskommunenes politiske arbeid skal organiseres i tråd med prinsippene i formannskapsmodellen eller med utgangspunkt i parlamentariske prinsipper. Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2023 hadde Akershus og Nordland fylkeskommune en parlamentarisk modell, i tillegg til Oslo kommune som ivaretar både fylkeskommunale og kommunale oppgaver.

I fylkeskommuner organisert ut fra formannskapsmodellen skal det velges et fylkesutvalg med minimum fem medlemmer – normalt ved bruk av forholdstallsvalg. Fylkesutvalget er innstillingsorgan for fylkestinget – først og fremst i finansielle spørsmål, det vil si budsjett og skattevedtak. Men på begrensede saksområder kan fylkestinget delegere beslutningsmyndighet til fylkesutvalget.

I fylkeskommuner med parlamentarisk styringsmodell danner det partiet eller den koalisjonen av partier som har et permanent flertall i fylkestinget alene et fylkesråd. Ordningen tilsvarer den som gjelder for regjeringsdannelse i Stortinget, og fylkesrådet kan på samme måte som på nasjonalt nivå tvinges til å gå av dersom et flertall i fylkestinget stemmer for det.

I en parlamentarisk styreordning har fylkesrådet ansvaret for å lede fylkesadministrasjonens forberedelse og iverksetting av den politikken som blir vedtatt i fylkestinget. I prinsippet gjelder samme regler for et fylkesråd som for fylkeskommunedirektøren. Fylkesrådet legger normalt fram politiske saker til behandling i fylkestinget, men medlemmer av fylkestinget kan også fremme forslag til saker.

Fylkestinget skal som øverste politiske styringsorgan fatte vedtak om budsjett, plansaker og skatter og avgifter. De siste årene har fylkeskommunene fått redusert sine oppgaver. I 2002 ble ansvaret for sykehusene overført fra fylkeskommunene til statlige helseregioner, noe som bidro til mer enn en halvering av de fylkeskommunale budsjettene.

Den klart viktigste oppgaven – målt som andel av de fylkeskommunale budsjetter – er driften av videregående skoler, herunder også fagopplæring i arbeidslivet.

Også innenfor samferdselssektoren har fylkeskommunen viktige oppgaver knyttet til regional kollektivtransport, bygging og vedlikehold av fylkesveier og trafikksikkerhetsarbeid.

En annen del av fylkeskommunens ansvar er den offentlige tannhelsetjenesten. I tillegg ivaretar fylkeskommunene viktige oppgaver innenfor kulturlivet, som bibliotekdrift, kulturminneforvaltning og ordningene den kulturelle skolesekken og den kulturelle spaserstokken – i tillegg til oppgaver knyttet til friluftslivet.

Etter gjennomføringen av regionreformen fra og med 2020, er også fylkeskommunen tildelt omfattende oppgaver når det gjelder utvikling av regionalt næringsliv – herunder næringslivsforskning.

Antallet representanter i de enkelte fylkesting fastsettes av fylkeskommunen selv, men likevel slik at antall representanter ikke er færre enn de nedre grensene som er fastlagt i kommuneloven. De nedre grensene varierer med folketallet i fylkene. Det laveste antall representanter er 19 i fylker med færre enn 150 000 innbyggere, mens det laveste antall representanter for fylkeskommuner med mer enn 300 000 innbyggere er 43. Det er ikke fastsatt noen øvre grense for antall representanter. I det første valget etter regionreformen, i 2019, var det Viken som hadde det høyeste representanttallet – på i alt 87 medlemmer, mens Nordland hadde det laveste representanttallet på 45.

Antall fylkestingsrepresentanter ble redusert etter årtusenskiftet, samtidig med at fylkeskommunene fikk færre oppgaver. Ved valget i 2003 var det samlede antall mandater 728, noe som ble redusert til 428 ved valget i 2015. I forbindelse med regionreformen økte det totale antallet representanter igjen. Ved det første valget etter regionreformen – i 2019 – ble det totalt valgt 574 representanter til fylkestingene, altså en økning på 146 representanter.

Et interessant trekk ved det første fylkestingsvalget etter regionreformen var at regjeringspartiene hadde klart lavere oppslutning enn de partiene som på Stortinget opponerte mot reformen. Av de ti fylkesordførere som ble valgt, var det bare én som kom fra regjeringspartiene (Høyre i Agder), fem nyvalgte fylkesordførere kom fra Arbeiderpartiet, mens fire kom fra Senterpartiet.

Opprinnelig het fylkestinget amtsformannskap, deretter ble det kalt amtsting. Navnet fylkesting kom i bruk fra 1919.

Ved innføringen av ordningen med amts-/fylkeskommuner ved formannskapslovene i 1837 ble amtstinget sammensatt av ordførerne i amtets herredskommuner eller landkommuner. Bykommunene var helt fram til 1962 ikke med i fylkeskommunen. Inntil dette tidspunkt var fylkeskommunene først og fremst felleskommuner for herreds- eller landkommunene.

Ved byenes innlemmelse i fylkeskommunen ble fylkestingets sammensetning endret både gjennom utvidelse av antall representanter og ved en mer proporsjonal fordeling av representantene i forhold til kommunenes størrelse. Fortsatt var representasjonen av indirekte karakter; representantene var utsendinger fra de enkelte kommunene og sto ansvarlig overfor disse.

Fylkestingenes sammensetning og status gjennomgikk omfattende reformer på 1970-tallet. Da skjedde det en klar atskillelse mellom det statlige fylkesmannsembetet og fylkeskommunen med sin regionale forankring.

Fra 1975 ble det innført direkte valg til fylkestingene med valg hvert fjerde år. Fra nå av sto fylkestingets representanter direkte ansvarlig overfor velgerne i fylkeskommunen, og ikke den kommunen de kom fra.

Også fylkeskommunenes oppgaveansvar ble utvidet, blant annet gjennom innføringen av direkte beskatningsrett, ansvar for videregående utdanning og eierskap og ansvar for drift av sykehusene. Driften av sykehusene ble imidlertid overført til statlige helseregioner i 2002.

• fylke
• fylkeskommune
• kommunestyre- og fylkestingsvalg
• resultater fra fylkestingsvalg (siden 1975)
• regionreformen