Lawrencium ble første gang fremstilt i mars 1961 av Albert Ghiorso, Torbjørn Sikkeland, Almon E. Larsh og Robert M. Latimer i Berkeley, California. De bestrålte 3 milligram californium, av isotopene 249-252Cf, med bor-ioner, 10B og 11B, med en energi på 70 MeV. Rekylproduktene ble samlet opp på et bånd av kobberfolie og målt med detektorer av silisium. Det ble observert alfastråling på 8,6 MeV og en halveringstid på 8 sekunder. Etter en del supplerende eksperimenter konkluderte de med at den aktiviteten de hadde observert, var fra grunnstoff 103 med sannsynlig massetall 257, men at 258 og 259 også var mulig.
I 1965 fant Georgij N. Flerov og hans gruppe i Dubna, Russland, en isotop av lawrencium med lengre halveringstid, 45 sekunder, og massetall 256. Senere undersøkte de massetall 257, der de fikk samme alfa-energi og halveringstid som for 256Lr. De kunne ikke reprodusere halveringstiden fra Berkeley og mente derfor at den var feil.
Omfattende eksperimenter for å bestemme massetall og halveringstider for lawrenciumisotoper ble utført i Berkeley og Dubna i over et tiår. Resultatet var at komiteen Transfermium Working Group anbefalte at oppdagelsen av lawrencium skulle krediteres begge laboratoriene, og navnet lawrencium, med symbol Lr, som opprinnelig ble foreslått i 1961, ble stadfestet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.