markbier

Båndbiene varier i størrelse, fra omkring fem millimeter til en drøy centimeter. De større artene har typisk svartbrun til gyllen behåring på mellomkroppen, og tydelige, lyse bånd på bakkroppen. De små artene har gjerne lite behåring og en metallisk glans.

Jordbiene varierer i størrelse, fra svært små (tre millimeter) til opp mot én centimeter. De er typisk mørke, brunsvarte eller med metallisk glans, og med mer eller mindre tydelige bånd på bakkroppen.

Solbiene er typisk små og mørke bier og kan ofte likne mørke arter av jordbie.

Blodbiene er svært små til mellomstore bier (tre til åtte millimeter). Generelt er de mørke, med lite behåring og en karakteristisk, rød bakkropp.

Hos solitære bier anlegger hver hunnbie sitt eget reir. Det er også hunnbien som samler inn næring til avkommet sitt.

Hos slekten solbier er det, i likhet med de fleste andre solitære biearter, hannen som kommer ut først om våren. Han parer en hunnbie, som typisk anlegger reir i lett og sandholdig jord, gjerne i nærheten av andre reir fra samme art. Hunnen samler inn pollen og litt nektar til avkommet og dør etter kort tid. Avkommet utvikler seg gjennom sommeren og vinteren. Neste vår starter syklusen på nytt.

Hos jordbiene og båndbiene er det, i motsetning til hos de fleste solitære biearter, den befruktede hunnbien som graver seg ned om høsten. Om våren kommer hun ut og anlegger reir der hun legger eggene sine, som klekkes på sensommeren. De nye hann- og hunnbiene parer seg, hannbiene dør, og befruktede hunnbier graver seg ned for å overvintre under bakken.

Sosiale bier danner hierarkiske samfunn, med en eggleggende dronning på toppen. Dronningens infertile døtre blir arbeidere, som passer reiret og samler inn pollen og nektar til avkommet.

Hos slektene båndbier og jordbier er det flere arter som lever solitært i nord (som i Nord-Europa), men sosialt lenger sør (Mellom- og Sør-Europa). Eksempler på dette er skogbåndbie og engjordbie.

Hos de sosiale markbiene, er det den befruktede hunnbien som kommer ut først – gjerne tidlig om våren. Hun anlegger reir, og hennes første kull er infertile hunnbier. Disse hunnbiene blir arbeidere. Hennes neste kull klekker først på sensommeren og består av hannbier og fertile hunnbier. Etter paring graver de fertile hunnbiene, altså de kommende dronningene, seg ned. Deretter går de i dvale. Gjennom dvalen overlever de vinteren og kommer ut neste vår, klare til å anlegge reir og legge egg. Og så gjentar syklusen seg.

Slekten blodbier er parasittiske på ulike biearter, særlig på jordbier, båndbier og iblant sandbier. Lik andre parasittbier samler ikke blodbiene inn pollen selv. De lager heller ikke sitt eget reir. Isteden tar en befruktet blodbie over reiret til verten, enten i byggingsfasen eller når reiret er ferdig konstruert og inngangen forseglet. Hun graver seg da inn i reiret, åpner de lukkede yngelcellene og dreper vertens egg eller larver. Hun legger så sine egne egg nær pollenklumpen innsamlet av verten. Blodbiens avkom vil utvikle seg til larver og pupper inne i vertsbiens reir og komme ut som ferdig utviklet bie neste vår eller sommer.

De fleste markbier er dagaktive, men enkelte arter og slekter flyr til spesielle tider. Blant artene er for eksempel bier som kun flyr i demringen og skumringen – men til og med nattaktive bier finnes. Et eksempel på en nattaktiv bie er arten Megalopta genalis, som lever i Sentral-Amerika og Sør-Amerika. M. genalis har øyne som er 27 ganger mer sensitive til lys enn øynene til dagaktive bier.

Hos markbiene finnes det både arter som er generalister, og altså besøker mange ulike blomsterfamilier og blomsterslekter, og arter som er mer spesialiserte. Et eksempel på en generalist er engbåndbie, Seladonia tumulorum. Den besøker en rekke ulike planter, men ser likevel ut til å være spesielt knyttet til arter i kurvplantefamilien. Et eksempel på en spesialist er klokkesolbie, Dufourea dentiventris, som er sterkt knyttet til blåklokke. Conanthalictus conanthi, en liten bie som lever i Arizona, er muligens monoelektisk – altså tilknyttet én eneste planteart – planten Nama hispidum.