korttungebier

Silkebiene har et klassisk bieutseende. De er mellomstore, i underkant av én centimeter lange, og ofte hårete. De fleste artene har gyllen pels og bånd på bakkroppen. Silkebiene har store, litt skjeve øyne, noe som gir ansiktet deres hjerteform sett forfra.

Maskebiene er små, slanke og hårløse bier. De er typisk svarte med gule tegninger. Hannbiene fra de ulike artene kjennes og skilles videre på forskjellige, gule mønstre (masker) i ansiktet. Når maskebier opplever frykt eller dersom de blir forstyrret, sender de ut en sitronaktig duft.

Hos silkebiene kommer hannbiene først ut om våren. Typisk patruljerer de et område med reir i påvente av at hunnbiene skal komme ut. Når en hunnbie forlater reiret, kaster hannene seg over henne. Ikke uten grunn beskrives paringsseansen hos mange silkebie-arter som «paringsballer»: Én hunnbie i midten, og mange hannbier omkring, hver og en i forsøk på å være den heldige. En mulig årsak til disse brutale paringsballene, er at hunnlige silkebier er monogame, og altså kun parer seg én gang. Med andre ord er det den hannbien som kommer «først til mølla», som vinner.

Når en hunnlig silkebie er paret, graver hun et reir. Typisk hekker hun i lett, sandholdig jord, men også porøs mørtel eller forvitret sandstein er mulige substrat. Hos mange silkebie-arter graver hunnbiene reir nær hverandre. Slike reirsamlinger kan bli veldig store: hos vårsilkebien, Colletes cunicularius, er hele 18 000 reir i umiddelbar nærhet observert.

Når reiret er ferdig gravet, deler hunnbien det inn i flere avdelinger, eller yngelceller. Hun utstyrer hver celle med innsamlet pollen og nektar. Innsiden av reiret impregnerer hun med en væske som hun skiller ut fra en kjertel under magen. Væsken skal gjøre reiret både vanntett og resistent mot sopp. For å spre væsken utover, bruker hun sin korte, todelte tunge. Den resulterende, plastfolie-lignende membranen har gitt silkebiene tilnavnene «gipsbier» og «polyesterbier».

I motsetning til silkebiene hekker maskebiene stort sett alene. Typisk anlegger de reir i død ved eller i plantestengler. Sumpmaskebien, Hylaeus pectoralis, er svært interessant ved at den hekker i galler på gressarten takrør. Gallene, på sin side, er dannet av den parasittiske fritfluen Liparia lucens.

Lik silkebiene impregnerer maskebiene innsiden av reiret med en plastfolie-lignende membran. Yngelcellene fyller de med en halvflytende blanding av nektar og pollen.

Silkebiene inkluderer både generalister, som besøker mange ulike blomsterplanter, og mer spesialiserte bier. Et eksempel på en generalist er engsilkebien Colletes floralis. Eksempler på mer spesialiserte silkebier inkluderer vårsilkebien, Colletes cunicularius, som er sterkt knyttet til arter i vierslekta Salix, og lyngsilkebien, Colletes succintus, som er knyttet til røsslyng. Silkebiene samler pollen på beina.

De fleste maskebier er generalister, og samler pollen fra flere ulike kilder. Mange arter er likevel sterkt knyttet til blomster i skjermplantefamilien. Maskebiene er svært spesielle i at de, i motsetning til de fleste bier, ikke samler pollen utenpå kroppen. Isteden samler de pollen inni. Lik høner har maskebiene utviklet en form for kro, altså en slags pose foran magesekken. Inne i denne utposningen lagrer de næring, også pollen. Denne nær unike metoden for polleninnsamling reflekteres i maskebienes hårløshet.