mem

Den britiske biologen Richard Dawkins introduserte begrepet mem i boken The Selfish Gene (1976, norsk utgivelse Det egoistiske genet, 2002). Begrepet ble lansert som en enhet for kulturell overføring, analogt med funksjonen gener har i biologi. Dawkins har understreket at mem ikke er en metaforisk overføring av betydning fra et felt til et annet. Gener og memer har snarere en tilsvarende funksjon i evolusjon av henholdsvis arter og kultur.

Fra biologien kommer begrepsbruken som fokuserer på memers 'overlevelse'. I den gen-sentrerte forståelsen av evolusjon fremmet av Dawkins regnes organismer som overlevelsesmaskiner for det genetiske arvestoffet. Tilsvarende blir menneskehjernen forstått som et apparat som sørger for memers overlevelse.

Mulighetene for produksjon og deling av bilder har gjort internett særlig gunstig for fremstilling og overføring av memer. Disse spres på forum, blogger, og i samtaler i sosiale medier. De har gjerne en humoristisk funksjon.

På nett sprer noen memer seg som farsotter, eller som smittsomme virus. Konseptet internettmem er løst knyttet med viral markedsføring i digital kultur. Men viral spredning regnes ikke som tilstrekkelig for at noe kan betegnes som et internettmem. For at det virale skal bli et internettmem må det utvikle seg fra en enkelthendelse til å bli en gjenkjennelig struktur av elementer som kan varieres.

Koblingen av en gjenkjennelig struktur med variable elementer blir tydelig i 'bildemakroer'. Bildemakroer er bilder med påført topp- og bunntekst, som gjerne gir dem humoristiske poeng. Nettsider tilbyr verktøy (mem-generatorer) hvor folk kan bla gjennom maler, velge bilder og skrive tekst på dem, og lagre og dele bildemakroer. Bildemakroer er så vesentlig i nettkultur at begrepet internettmem ofte brukes som betegnelse på dette spesifikke formatet.

Memetikk som fagfelt har utviklet seg siden 1990-tallet. Fagfeltet er blitt kritisert som en form for sosiobiologi, da den søker å forklare menneskelig kultur evolusjonært. Kritikere har også påpekt at memetikk har ignorert innsikter om kulturell utvikling fra humaniora og samfunnsvitenskap.

Et sentralt problem for memetikk er hvilken rolle menneskene utgjør for memers utvikling. Dawkins fremstilte menneskehjernen som en overlevelsesmaskin for memer, og andre har også fremhevet memer som en form for parasittisme. Noen memer kan også være direkte skadelige for vertenes egen overlevelsesevne, slik som vrangforestillinger, konspirasjonsteorier og ekstremisme.

Memer utvikler seg gjennom både naturlig utvalg og lamarckisme. En forutsetning for at memutviklingen kan regnes som naturlig utvalg, snarere enn lamarckisme, er at variasjonene skjer som følge av tilfeldige, snarere enn formålsrettede endringer. Den britiske psykologen Susan Blackmore har i sin utvikling av begrepet rettet fokus på sosial læring, hvor endringer kan være resultat av intensjonelle valg.

For memetikk er det også utfordringer knyttet til nøyaktig hva som gjennomgår evolusjon. Der et gen er et empirisk verifiserbart molekyl, forblir mem en teoretisk struktur. I den opprinnelige formuleringen til Dawkins ble mem fremhevet som en grunnenhet. Etter kritiske innvendinger har Dawkins senere endret definisjonen av mem til en struktur av informasjon.

• Richard Dawkins
• evolusjonsbiologi
• internett

• Know Your Meme

• Blackmore, Susan. 2000. The Meme Machine. Oxford: Oxford University Press.
• Dawkins, Richard. 1976/2002. Det egoistiske genet. Oslo: Humanist Forlag.
• Dawkins, Richard. 1986/1996. The Blind Watchmaker. New York: W. W. Norton & Company, Inc.
• Dennett, Daniel. 1996. Darwin's Dangerous Idea: Evolution and the Meanings of Life. New York: Simon & Schuster.
• Phillips, Whitney and Ryan M. Milner. 2017. The Ambivalent Internet: Mischief, Oddity, and Antagonism Online. Cambridge, England; Malden, Massachusetts: Polity Press
• Shifman, Limor. 2013. Memes in Digital Culture. Cambridge, MA: MIT Press.