pantebrev

Pantobligasjonen var frem til siste halvdel av 1990-tallet den viktigste formen for pantebrev, og lenge ble pantebrev nesten helt generelt omtalt som pantobligasjoner. Det sentrale kjennetegnet på disse dokumentene er at forpliktelsen som skal sikres med pant fremgår av selve dokumentet.

Pantobligasjonen er derfor også et gjeldsbrev. Om dette er bakgrunnen for at dokumentet tradisjonelt har vært omtalt som pantobligasjon er noe usikkert; det kan også skyldes at man i middelalderen brukte obligasjon som betegnelse på skriftlige dokumenter som inneholdt en rettighet. I dag er det uansett riktig å si at pantobligasjonen nettopp forutsetter en forpliktelse (obligasjon) i dokumentet.

Andre pantedokumenter (herunder bankenes standarddokumenter) inneholder ingen skylderklæring, og er derfor ikke gjeldsbrev. Disse pantedokumentene har tradisjonelt vært omtalt som skadesløsbrev. I disse dokumentene nøyer man seg med en henvisning til at skyldforholdet er nærmere definert i avtalen mellom pantsetter og panthaver. Overgangen til bruk av dokumenter uten skylderklæring som standarddokumenter og utstrakt bruk av elektronisk registrerte panteretter, har skapt usikkerhet om hvordan slike pantedokumenter skal kategoriseres.

Med hensyn til tvangsfullbyrdelse er det fastslått av Høyesterett at panteretter etablert gjennom bankenes standarddokumenter ikke skal regnes som skadesløsbrev, og dermed kan tvangsfullbyrdes uten at panthaver først må få dom for det kravet panteretten sikrer. Om dette innebærer at det nå må sies å eksistere en tredje kategori pantedokumenter som verken kan anses som pantobligasjoner eller skadesløsbrev er noe usikkert.

For å få full rettsbeskyttelse (rettsvern) må pantebrevet normalt tinglyses, og føres inn i grunnboken eller Løsøreregisteret, avhengig av hvilket formuesgode som pantsettes.

Regler for pantsetting finnes i panteloven.

• panterett
• gjeldsbrev