Pantobligasjon er et av flere typer dokumenter som brukes for å etablere en panterett. Pantobligasjonen er et dokument utformet som et gjeldsbrev. I tillegg til angivelse av gjeldsforholdet med en erklæring om å være skyldig et bestemt beløp, gir det uttrykk for at gjelden er sikret ved pant.
Tidligere var pantobligasjonen så dominerende i praksis at uttrykket ble brukt som en fellesbetegnelse på pantedokumenter. Dette kan fortsatt forekomme, men er i dag misvisende.
En pantobligasjon inneholder to typer erklæringer i samme dokument:
Dersom et pantedokument ikke fyller vilkårene for å være et gjeldsbrev, har pantedokumentet tradisjonelt vært ansett som et skadesløsbrev. I disse dokumentene nøyer man seg med en henvisning til at skyldforholdet er nærmere definert i avtalen mellom pantsetter og panthaver.
Overgangen til bruk av dokumenter uten skylderklæring som standarddokumenter og utstrakt bruk av elektronisk registrerte panteretter, har skapt usikkerhet om hvordan slike pantedokumenter skal kategoriseres. Med hensyn til tvangsfullbyrdelse er det fastslått av Høyesterett at panteretter etablert gjennom bankenes standarddokumenter ikke skal regnes som skadesløsbrev, og dermed kan tvangsfullbyrdes uten at panthaver først må få dom for det kravet panteretten sikrer. Det er dermed noe usikkert om man kan holde fast på at det i dag kun eksisterer henholdsvis pantobligasjoner og skadesløsbrev.
Pantobligasjonene er regulert i gjeldsbrevloven. Det følger av gjeldsbrevloven § 11 at et gjeldsbrev er et omsetningsgjeldsbrev hvis det gir pantesikkerhet i fast eiendom, skip eller annen innretning innført i skipsregisteret, eller luftfartøy som er innført i luftfartsregisteret. Dette gjelder likevel ikke dersom det i dokumentet er tilføyd «ikke til ordre» eller et annet tilsvarende forbehold.
Alternativt kan gjeldsbrev som gir pantesikkerhet i andre formuesgoder enn de nevnt i gjeldsbrevloven § 11 gjøres til et omsetningsgjeldsbrev ved å utstedes til ihendehaver eller å tilføyes «eller order» eller lignende uttrykk. Det siste gjøres blant annet i standardblankettene for tinglysing av panterett i en virksomhets driftstilbehør eller varelager i Løsøreregisteret.
Tidligere var det ved opptak av boliglån vanlig at forbrukeren skrev under på en pantobligasjon til fordel for banken. Etter innføring av finansavtaleloven, som er videreført i den gjeldende finansavtaleloven av 2020, ble dette forbudt fordi pantobligasjonens utforming som et omsetningsgjeldsbrev utgjorde en fare for at forbrukeren ved overdragelse av pantobligasjonen kunne ende opp med et mer omfattende gjeldsansvar enn det reelle forholdet til kreditor ga grunnlag for. Pantobligasjonene mistet derfor mye av sin praktiske betydning. I stedet skriver en forbruker i dag under på et enkelt gjeldsbrev og en pantsettelseserklæring.
Utenfor forbrukerforholdene er det imidlertid fremdeles tillatt å bruke pantobligasjoner, men fordi finansinstitusjonene stort sett bruker standardiserte dokumenter, har pantobligasjonene i praksis gått ut av bruk også i næringsforhold. Ettersom standardblankettene for panteretter i en næringsdrivendes driftstilbehør eller varelager fortsatt er utformet som pantobligasjoner, er imidlertid ikke pantobligasjonene helt forsvunnet fra det moderne rettslivet.
Det blir stadig vanligere med elektronisk etablering og tinglysing av panteretter. De elektroniske panterettene inneholder ikke en egen rubrikk for skylderklæring, og blir dermed ikke gjeldsbrev. Dermed kan de heller ikke bli omsetningsgjeldsbrev, og er derfor ikke å regne som pantobligasjoner.
Det ble lenge skilt mellom såkalte reelle og gjorte pantobligasjoner. I de reelle pantobligasjonene var den summen som ble oppgitt i skylderklæringen svarende til det reelle lånet. I de gjorte pantobligasjonene var skylderklæringen fiktiv, og formålet var å oppnå de fordelene som lå i å angi en konkret sum (blant annet enklere tvangsfullbyrdelse), samtidig som man kun ville sette en øvre ramme for den kreditten som skulle sikres med pant. Funksjonelt svarte med andre ord den gjorte pantobligasjonen til skadesløsbrevet, men man oppnådde likevel å få den kategorisert som pantobligasjon.
Forløpere til, og avarter av, den gjorte pantobligasjonen finnes i akkomodasjonsobligasjonen og depotobligasjonen. Akkomodasjonsobligasjonen ble normalt utstedt til en stråmann som så overleverte pantobligasjonen som håndpant til den reelle kreditor som sikkerhet for det egentlige skyldforholdet. Disse strukturene var temmelig komplekse, og skapte en god del rettslig usikkerhet.
Den tradisjonelle bruken av uttrykket pantobligasjon kan i et historisk perspektiv ha sammenheng med at man i middelalderen begynte å bruke uttrykket obligasjon som en betegnelse på et skriftlig dokument som gir uttrykk for en rett. Fortsatt brukes uttrykket pantobligasjon tidvis, upresist, som en fellesbetegnelse på alle pantedokumenter. Dette skyldes trolig pantobligasjonenes dominans på 1900-tallet. I dag er en slik begrepsbruk egnet til å skape misforståelse ettersom lovgivningen bygger på et grunnleggende skille mellom pantobligasjoner og skadesløsbrev.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.