polart lavtrykk

I tidligere tider var polare lavtrykk årsaken til mange forlis og ulykker, men i perioden fra 1999 til 2017 er det bare ett kjent tilfelle i Norge hvor liv har gått tapt på grunn av polare lavtrykk. Selv om de polare lavtrykkene dannes ute over åpent hav, vil de i mange tilfeller følge en bane inn mot norskekysten, og i slike tilfeller kan de lett gi overraskende og uhåndterlig vær også for folk på land.

Polare lavtrykk kan ses på satellittbilder som tydelige virvler med et mørkt og skyfritt øye i senter. På mange måter likner de på store tropiske sykloner, men de er generelt mindre i utstrekning. Vanligvis har de en diameter på mellom 150 og 600 kilometer, og de gir ikke fullt så mye vind. I gjennomsnitt observeres det en vindstyrke på 21 meter per sekund (m/s) rundt et polart lavtrykk, men omtrent en fjerdedel av tilfellene har vind på full storm eller mer. Det kraftigste som er observert i moderne tid hadde 36 m/s (orkan styrke) over en tolvtimersperiode. Polare lavtrykk er vanligst når det er vestlig til nordlig vind, men i Finnmark er de vanlige også når det ellers blåser fra nordlig til nordøstlig kant.

Som regel er det kraftigst vind og mest nedbør på vestsiden av et polart lavtrykk og relativt lite vind på østsiden, men også nord for senteret kan det være mye vind. I et lavtrykk som nærmer seg kysten, kan man til og med få en periode med svak fralandsvind med klar luft på østsiden, og et kortvarig «stille før stormen». Siden vinden endrer retning såpass raskt, kan man også få urolig sjø fra flere retninger samtidig, med mye sjøsprøyt. Hvis temperaturen er lav nok, kan dette gi fare for ising. I noen få tilfeller er det også observert torden i forbindelse med polare lavtrykk.

Polare lavtrykk dannes når kald luft fra de store is- og snølagte områdene i Arktis blir blåst ut over det relativt varmere havet. Når luftmassen får tilført varme og fuktighet fra havoverflaten, stiger den og danner bygeskyer. Lufta destabiliseres gradvis, og bygeskyene bygger seg gradvis opp i større tykkelse ettersom lufta strømmer utover åpent hav.

Polare lavtrykk kan dannes enten ved konvektiv instabilitet eller baroklin instabilitet i lave lag. Utbrudd av kaldluft fra polisen er vanlig i bakkant av store passerende synoptiske lavtrykk. Denne værsituasjonen kalles et kaldluftsutbrudd.

I en vanlig bygeværssituasjon utenfor Nord-Norge når bygene opp i tre til fire kilometers høyde, og gir snøbyger over store områder. I bygeskyene stiger lufta raskt, og det dannes et sug inn under skyen. Hvis det instabile laget blir tykt nok, har bygene en tendens til å organisere seg i bygelinjer med en mer organisert innstrømning mot de konvektive områdene. Slike bygelinjer gir opphav til sterk vind; gjerne stiv eller sterk kuling og tett snøfall. De er vanlige over Norskehavet og Barentshavet i hele vinterhalvåret.

Over polisen er det også et basseng av kald luft i noe høyere lag, om vinteren ofte med temperaturer på −40 °C til −50 °C i seks kilometers høyde. Fra tid til annen blir også denne lufta dratt med sørover. Sammen med en gunstig plassering av jetstrømmen kan denne kaldlufta virke sammen med lagene under, slik at det blir en sammenhengende instabil luftsøyle fra havnivå og helt opp i 6–10 kilometers høyde. Et allerede instabilt område, for eksempel med velutviklede bygelinjer eller baroklint instabile frontsoner, kan utvikle seg videre. Vi får en vertikalbevegelse i skymassen som er så kraftig at innsuget under skybasen danner en virvel, og det dannes et polart lavtrykk.

Polare lavtrykk forekommer der hvor kald luft møter varmt hav: Utenfor Japan, i Hudson Bay, utenfor Vest-Grønland, og til og med i Middelhavet. Den varme Golfstrømmen og nærheten til kaldluft fra Ishavet og Grønland gjør at Norskehavet og Barentshavet er spesielt gunstige dannelsesområder. Vanligst er de litt unna iskanten, det vil si fra nullmeridianen og øst til Novaja Zemlja, og fra iskanten i nord og til kysten av Nord-Norge og Trøndelag. I noen tilfeller dannes det også polare lavtrykk lenger sør i Nordsjøen, men dette er mindre vanlig. I perioden 2000–2017 ble det ved værvarslinga for Nord-Norge registrert opp mot 240 hendelser med ett eller flere polare lavtrykk innenfor dette varslingsområdet.

Polare lavtrykk opptrer bare i vintersesongen, fra oktober til april, men noen få tilfeller i september og mai. I et normalt år har vi fra 5 til omtrent 20 lavtrykk som treffer norskekysten. I årene 2010, 2011 og 2013 var det en stor forekomst av polare lavtrykk i mars, etter en lang midtvinterperiode med lite byger og nedbør. I disse sesongene var det flere store snøskred i mars i Nord-Norge, der flere liv gikk tapt.

Polare lavtrykk har alltid vært vanskelige å varsle. Før satellittbildene kom, kunne de lett passere mellom de få observasjonene i Barentshavet, og dermed komme overraskende på skip og meteorologer. Rundt årtusenskiftet var det en periode på rundt ni timer om natten hvor det ikke var dekning, og mye kunne skje i løpet av den tiden. I dag er situasjonen bedre. Meteorologene har dekning av satellittbilder det meste av døgnet, og et stadig bedre utbygd radarnett gjør at vi kan varsle med større presisjon når lavtrykkene nærmer seg kysten. De siste årene har meteorologene også fått tilgang til vindmålinger over hav fra satellittene. Dette gir en god dekning av store områder.

De meteorologiske prognosemodellene har også blitt vesentlig bedre, og i 2018 har man en modell med 2,5 kilometers oppløsning som klarer å fange opp selv fenomener i relativt liten skala som polare lavtrykk ganske bra. De aller fleste lavtrykkene fanges nå opp på 12–24 timers varsel, selv om de fortsatt har noe usikkerhet med hensyn på presis plassering og dybde. Utover 24 timer blir prognosene gradvis mer usikre. De storskalaforholdene som gir gunstige betingelser for polare lavtrykk kan man se i langtidsprognosen mer enn én uke i forveien. Gitt gunstige betingelser er det likevel ikke sikkert at man får polare lavtrykk, men man kan anta med god sikkerhet at det blir kraftig bygevær med tette snøbyger og skiftende vindforhold.

Det kan ofte være vanskelig for meteorologen å få formidlet et varsel om polare lavtrykk ut til brukerne. En vanlig formidlingskanal er tekstvarslene fra Meteorologisk institutt, men disse favner over store områder og gjerne en tidsperiode på 24–36 timer, så kortvarige fenomener har en tendens til å ikke komme med. Kulingvarslene er også en mye brukt varslingstype til kystfiskeflåten.

I tillegg sender man ut spesielle varsler i CAP-formatet, slik at varslene dukker opp på Meteoalarm (et europeisk nettsted med varsler om farlig vær) og i egne dedikerte varsler til den havgående flåten. Disse varslene plukkes også opp av nettsida BarentsWatch (informasjon om norske kyst- og havområder), og her kan man abonnere på en meldingstjeneste slik at man får et automatisk varsel hver gang det ventes et polart lavtrykk. Til flyværtjenesten varsles polare lavtrykk på forskjellige måter, for eksempel på SIG-kart, de nevnes på IGA-varslene og på TAF-varsler.

Tropiske orkaner og polare lavtrykk har fellestrekk og er meteorologisk beslektede fenomener. Likheten er at begge dannes over relativt sett varmt hav og trenger en varm havflate for å leve og utvikle seg. De svekkes raskt hvis de kommer inn over land. De er mer eller mindre symmetriske, ofte med et «øye» i sentrum. De følges av kraftig bygenedbør og sterk vind. Heving av fuktig luft og skydannelse er den viktigste energikilden.

De tropiske orkanene krever vanntemperatur høyere enn 27 °C. Tilsvarende krever polare lavtrykk at temperaturforskjellen mellom havoverflaten og lufta i seks kilometers høyde er minst 40 °C, det vil si at de kan dannes over vann med 10 °C, hvis lufta i seks kilometers høyde er på −30 °C. Siden de polare lavtrykkene finnes i en kaldere og tørrere del av verden enn de tropiske orkanene, er de generelt langt mindre og svakere enn den tropiske utgaven.

• høytrykk
• lavtrykk
• instabilitetslavtrykk
• tropisk lavtrykk

• Nettside for STARS-prosjektet, med database med bilder og beskrivelser av polare lavtrykk
• Meteoalarm: europeisk nettsted med varsler om farlig vær
• BarentsWatch: nettsted som samler, utvikler og deler informasjon om norske kyst- og havområder