Frederik 2.

Frederik var to år gammel da faren Christian 3. i 1536 ble valgt til dansk konge etter å ha seiret i Grevefeiden. I strid med sedvanen ble gutten samtidig valgt til tronfølger, og det var et utslag av at kongen hadde vunnet krigen. I 1542 ble Frederik hyllet på landstingene i Danmark, og 10. juli 1548 på et hyllingsmøte for hele Norge i Oslo. Han ble oppdratt militært, med få andre kunnskaper som forberedte ham på å bli konge.

Frederik oppholdt seg fra 1554 på Malmøhus og forelsket seg i sin hoffmesters niese, Anna Hardenberg, men det ble ikke regnet som passende at en konge giftet seg med en adelsdame. Mange år gikk med mislykte frierier til snart den ene, snart den andre fyrstelige damen i Europa, blant andre dronning Elizabeth 1. av England og Maria Stuart av Skottland. Først i 1572 giftet han seg med sin kusine Sofie av Mecklenburg. Med henne fikk han blant andre sønnen Christian 4.

De følgende årene ble preget av en konflikt med Sverige, som endte med en lang og grusom krig. De to unge kongene, Frederik 2. og Erik 14. (fra 1560), eglet seg inn på hverandre i en kverulerende krisemaksimering som dreide seg om symboler, motstridende interesser i Østersjøen, på Øsel og i Estland. Underliggende skyldtes konflikten også Frederiks ambisjon om å gjenerobre Sverige for en nordisk treriksunion (som den tidligere Kalmarunionen) og Eriks ambisjon om å erobre Norge. Dette vekket et gjensidig hat mellom svensker og dansker, mens begge holdt det for en selvfølge at de skulle herske over nordmennene. Flertallet i det danske riksrådet var egentlig imot å gå til krig, men kongen trumfet sin krigsvilje igjennom. I 1563 satte Frederik inn en tysk leiehær på 25 000 mann i krig mot Sverige. Det viste seg at tyskerne var udugelige til å føre krig i et nordisk terreng, og Frederik måtte etter en tid legge om strategien, sende hjem mange av leiesoldatene og bruke innenlandske tropper.

For Norge ble sjuårskrigen, som pågikk fra 1563 til 1570, en katastrofe. Den danskdominerte kongemakten hadde ikke organisert nordmennene militært, og de danske lensherrene på Båhus, Akershus og Bergenhus hadde noen få hundre soldater i festningene. Da svenskekongen i 1564 sendte tusenvis av soldater inn i Trøndelag og i 1567 lignende styrker inn på Østlandet, erobret de raskt hele landsdelene, på Østlandet med unntak for Båhus og Akershus. Erik Rosenkrantz på Bergenhus organiserte gjenerobringene av Trøndelag og Østlandet, der befolkningen viste seg likegyldige til om deres konge var svensk eller dansk; uviljen mot det danske styret var tydeligst i Trøndelag og lenger nordover. De svenske soldatene opptrådte så brutalt at stemningen vendte seg mot dem. På Vestlandet tydde Rosenkrantz til dødsstraffer for å skremme bøndene med på gjenerobringstoktene. Frederik 2. truet dessuten med å straffe alle i Trøndelag og på Østlandet som hadde bøyd seg for det svenske styret, men måtte redusere dette oppgjøret under et mottrykk fra norske bønder, som klaget over de lidelser og materielle tap folket var blitt påført under krigen.

Den skuffende krigsutviklingen fikk Frederik til å fjerne flere danske riksråder som han var misfornøyd med. At han i 1566 kalte tilbake Peder Oxe, som hadde gått i eksil under hans far, har tidligere vært oppfattet som et svakhetstegn, men kongen ville bruke Oxes evner som administrator, og han fikk ny tro på at han kunne seire da Erik 14. ble avsatt i 1568. Frederik møtte den nye svenske kongen Johan 3.s fredsfremstøt med så harde betingelser at forhandlingene slo feil. Da Frederik var i ferd med å kjøre seg fast ved årsskiftet 1569/1570, truet han med å abdisere om ikke riksrådet sørget for store nok skattebevilgninger til å betale krigen og gjelden. Rådet medvirket til slike skattebevilgninger både for egen del og på et dansk stendermøte. Et tilsvarende møte ble ikke holdt i Norge, der stemningen var forbitret.

Kongen måtte nå gjøre et helhjertet forsøk på å få fred med Sverige. Da kom det ham til gode at han hadde flere allierte og venner blant europeiske fyrster som ivret for å bilegge den nordiske konflikten. Med deres støtte oppnådde Frederik 2. en gunstig fredsavtale med Johan 3.: Han fikk en løsesum på 150 000 daler for å levere tilbake til Sverige den svenske grensefestningen Älvsborg, som han hadde erobret i begynnelsen av krigen. Den geistlige jurisdiksjonen over Jemtland og Herjedalen ble dessuten overført fra Uppsala bispedømme til Trondheim.

De siste 18 årene av Frederik 2.s regjeringstid kom til å stå i sterk kontrast til tiden før 1570. Tradisjonelt har historikere tolket dette slik at kongen overlot mye av styret til de fremste menn i det danske riksrådet, men kongen var fortsatt den ledende, og de som utøvde regjeringsmakt, var avhengige av hans tillit for å gjøre det. Frederik brukte dyktige menn i viktige embeter sentralt i København, og hans oppgivelse av krigspolitikken gjorde det mye lettere å gjennomføre regjeringsoppgavene med de ressurser monarkiet disponerte over: skatteinntekter fra det blomstrende danske landbruket, fra en sterkt forhøyet øresundstoll og fra overskuddet av statsinntektene i Norge. Kongens rentekammer sørget for at statsledelsen sentralt tok inn vel 60 prosent av statsinntektene, resten ble disponert lokalt, særlig som lønn til lensadelen.

I kirkepolitikken holdt Frederik 2. seg så mye som mulig utenfor de forbitrede stridighetene som preget forholdet mellom ulike protestantiske retninger i Tyskland. Hans lutherske tyske fyrstekolleger satte ham under press for å avsette Niels Hemmingsen fra et professorat ved Københavns universitet fordi han inntok enkelte standpunkter, særlig om nattverden, som lå nær kalvinismen. Denne floken løste kongen i 1579 ved å flytte Hemmingsen til Roskilde domkapittel. For øvrig satset Frederik på å gjøre Københavns universitet til den eneste presteskole for danske og norske prester.

Frederik 2 fant seg i langt større svenske provokasjoner etter 1570 enn dem han hadde reagert på før 1563. Svenskene nektet å gi fra seg Estland i strid med Stettin-freden, og de utvidet sitt velde i den østlige østersjøregionen. Dessuten trengte de inn i gamle norske områder i Nord-Norge. Ikke noe av dette ble møtt med effektive mottiltak fra regjeringen i København. Kongen konsentrerte seg isteden om flåtetokter til havstrekningene som den danske og norske kongemakt tradisjonelt hevdet høyhet over, blant annet havområdene utenfor Nord-Norge.

Frederik 2 var lite interessert i Norge. Bortsett fra at han som prins tok imot hyllingen i Oslo i 1548, avla han som konge kun ett besøk i Norge (1585), og da bare til Båhus. Dette var det eneste kongebesøk i noen del av Norge i tre kongers regjeringstid (1524–1588). Under sjuårskrigen og i de første etterkrigsårene var skattetrykket hardt, men i sine siste år skrev kongen ut få riksomfattende skatter i Norge.

Frederik foretrakk i enda høyere grad enn faren danske adelsmenn som lensherrer, og danske geistlige ble stadig mer foretrukket som biskoper. Dette gav ringvirkninger nedover i hierarkiet, slik at flere dansker ble fogder og prester i Norge, og det danske skriftspråket ble mer og mer enerådende i landet. Lensherrene og fogdene hadde betydelig armslag, både til å trappe opp lokale skatter til kronen og til å berike seg selv. Dette utløste mange konflikter, og kongen reagerte sent på dem, slik at enkelte problemlensherrer fikk ture frem i mange år. Bøndene kunne imidlertid være utholdende med sine klager. Dels førte det til at de klarte å bremse på lensherrenes skattefremstøt, dels at de noen ganger nådde helt opp til kongen og omsider fikk ham til å stagge eller stoppe en tyrannisk lensherre, slik som Erik Munk på Agder, som ble avsatt i 1585.

Frederik fastsatte enkelte herredager i Norge, men uten regularitet, og først etter hans tid ble det brakt orden i det norske rettsvesenet. I 1572 utnevnte han en stattholder i Norge, men det ble et mislykket forsøk på å etablere en myndighet som skulle kontrollere embetsverket. At Ludvig Munk ble stattholder i 1577, viser hvor illusorisk kontrollen var. Munk hadde som lensherre i årene før ligget i en bitter konflikt med bøndene i Trøndelag, og i Christian 4.s regjeringstid ble han dømt for overgrep mot trønderne i 1570-årene og funnet uverdig til å inneha noe len.

Samtidig med stattholderutnevnelsen i 1572 avsatte kongen Norges rikes kansler, Johan Venstermand. Årsaken var at Venstermand hadde støttet motstanden i Norge mot en frivillig skatt som kongen prøvde å få bevilget på møter med representanter for befolkningen sønna- og nordafjells i 1571 og 1572. Kansleren ivaretok en flere hundre år gammel ekspertise på norsk jus, og da embetet nå ble stående ledig, innebar det en svekkelse av det rettslærde miljøet i Norge. Svekkelsen ble forsterket av at kongen i mindre grad enn før utnevnte menn av den gamle norske eliten til lagmenn; også her lot han danskene overta embetene.

Frederik 2. forbrukte sine krefter på store mengder alkohol. Tronfølgen var sikret da den eldste sønnen Christian ble født i 1577, og faren lyktes å få ham anerkjent som tronfølger av riksrådet og de danske landstingene. Frederik 2. døde på Antvorskov slott i 1588, 54 år gammel, og ble begravd 5. august samme år i Roskilde domkirke.