Pablo Picasso med assemblage og ugle i bur, fotografert av Carl Nesjar cirka 1950-1965.
Billedhugger er en kunstner som skaper tredimensjonale kunstverk.
billedhogger, skulptør
En billedhugger er spesialist på volumer og former som strekker seg ut i det omkringliggende rommet, det vil si interiører, fasader, torg, parker eller landskaper.
I tradisjonell forstand er en billedhugger en kunstner som former stein, tre og andre harde materialer ved å hugge eller skjære bort alt som er overflødig. Denne teknikken kalles direkte hugging. Tanken er at billedhuggeren avdekker en skjult form som trer frem gjennom den kreative prosessen. Billedhuggere som arbeider med store skulpturer i stein, har ofte steinhuggere som assistenter.
En annen tradisjonell teknikk innebærer at billedhuggeren modellerer en skulptur i leire eller et annet bløtt materiale. En ferdig modellert skulptur blir vanligvis støpt i bronse. Forming i et bløtt materiale og støping i bronse har vært en mye benyttet teknikk helt siden antikken. Ved støping av en skulptur i bronse eller andre materialer samarbeider billedhuggeren med støpere ved et støperi.
Assemblage er en skulptur som består av forskjellige materialer. Billedhuggerens kreative arbeid er å velge ut og kombinere materialene på uvante måter som utvider og forandrer deres opprinnelige funksjon og mening.
Installasjon er en tredimensjonal konstruksjon. Billedhuggeren setter sammen til dels svært forskjellige materialer og gjenstander som fyller et interiør eller avgrenset område utendørs.
Land art, også kalt earth work, består av et stort eller lite utsnitt av et landskap som er formet av billedhuggeren, av og til med hjelp av maskiner. Inngrepet i naturen er ofte kortvarig og forsvinner av seg selv. I andre tilfeller sørger billedhuggeren for planting av trær, busker eller blomster. Denne type skulptur tar ofte opp økologiske spørsmål.
Noen billedhuggere anvender dataprogrammer som styrer 3D-printing, det vil si at en skulptur blir laget på grunnlag av en digital modell.
Et annet fagfelt for billedhuggere er biologisk kunst (på engelsk bio art), som er et tverrfaglig prosjekt mellom biovitenskap og billedhuggerkunst.
I nyere norsk og internasjonal samtidskunst innebærer forming av tekstiler til tekstilskulpturer en tilnærming mellom tekstilkunstnere og billedhuggere.
Både små og store skulpturer har høye produksjonskostnader. Billedhuggere er ofte avhengig av assistenter og hjelp til beregning av skulpturenes vekt og forståelse av de anvendte materialenes tekniske egenskaper. Dessuten er de anvendte materialene vanligvis kostbare. Billedhuggere har derfor hovedsakelig vært knyttet til oppdragsgivere med økonomisk, kulturell og politisk makt. Det har vært tilfellet fra Det gamle Egypt og frem til dagens kulturpolitikk i Norge, som åpner for offentlig finansiell støtte.
Billedhuggere konsentrerer seg ofte om oppgaver som gjelder portretter av kjente historiske eller nålevende personer i form av byster eller statuer. Andre typiske oppgaver er monumentale skulpturer og utsmykning av minnesteder som markerer sentrale hendelser i et lands historie.
I kirker, særlig i Den katolske kirkes gudshus, er det vanlig med mange typer monumenter i kirkerommet og skulpturer som illustrerer bibelske skikkelser, helgener og ikke minst Kristus. Utsmykning av urbane møtesteder, for eksempel torg og gatekryss, var vanlig i antikken og har fremdeles høy prioritet. Tilsvarende gjelder for offentlige og private bygninger. Formgiving av store og små bruksgjenstander er gjennom historien blitt utført av billedhuggere.
Enkelte billedhuggere påtar seg spesialiserte oppgaver ved museene som gjelder restaurering av skulpturer fra antikken og middelalderen, men også fra senere epoker. Noen skaffer seg tilleggsutdanning som konservator.
Ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider finnes det en bygghytte. Den ble etablert 1869 etter mønster fra middelalderen. Siden den gangen og frem til i dag har formålet vært å gjenoppbygge Nidarosdomen inklusive restaurering av skulptural utsmykning til kirkens eksteriør og interiør. Gustav Vigeland, Wilhelm Rasmussen og Stinius Fredriksen er kjente navn i en lang rekke norske billedhuggere som har arbeidet ved Nidarosdomen.
Store og små båter i tre ble tidligere utsmykket med en gallionsfigur i forstavnen. I mellomkrigstiden og frem til 1960-tallet utførte flere norske billedhuggere gallionsfigurer til skip i handelsflåten.
Samtidens billedhuggere foretrekker ofte å operere som frie kunstnere og stille verkene ut på en kunstutstilling. Mange billedhuggere ønsker å arbeide med egne oppgaver og fritt velge teknikk, materialer og tematisk innhold fremfor bestillinger fra en offentlig eller privat oppdragsgiver.
I den italienske renessansen, og ikke minst i Frankrike på 1600-tallet, ble det etablert kunstakademier, hvor det ble undervist i både teori og praksis for billedhuggere.
Dagens system for utdanning av billedhuggere i Norge er organisert som bachelor- og masterstudier ved en vitenskapelig kunsthøyskole eller et universitet. Enkelte fortsetter med doktorgradsstudier. Det finnes dessuten flere kunstfagskoler som tilbyr yrkesutdanning eller hvor studiet fungerer som plattform for videre spesialisering ved en kunsthøyskole eller et universitet.
Billedhuggernes fagorganisasjon heter Norsk Billedhoggerforening (NBF). Foreningen er landsdekkende og har omkring 450 medlemmer. Foreningen fremmer og beskytter billedhuggernes økonomiske og kunstneriske interesser. Andre oppgaver er medlemsservice og utstillingsvirksomhet.
Selv om skulptur var utbredt i tidlige sivilisasjoner, er navn på individuelle billedhuggere lite kjent før i den greske antikken. På 400-tallet fvt. var Myron, Polykleitos og Feidias fremtredende billedhuggere. Fra 300-tallet fvt. har man kunnskaper om Skopas og Praxiteles. Likeså er middelalderens billedhuggere sparsomt omtalt ved navn, til tross for at romanske og gotiske kirker er rikt utsmykket med skulpturer og relieffer i stein og tre. I renessansen og barokken trer derimot mange billedhuggere frem som berømte utøvere i faget. Det gjelder ikke minst de italienske kunstnerne Michelangelo og Gian Lorenzo Bernini, som arbeidet både med skulptur og arkitektur. Kombinasjonen av skulptur og arkitektur gjelder også Pierre Puget og Antonio Canova.
På 1800- og 1900-tallet inspirerte verkene til Bertel Thorvaldsen og Auguste Rodin mange norske billedhuggere. Det samme gjelder skulpturene til Antoine Bourdelle, Charles Despiau, Ossip Zadkine, Max Bill og Henry Moore.
Magnus Berg var virksom som billedhugger i første halvdel av 1700-tallet. Han bodde for det meste i København og mottok oppdrag fra Frederik 4. og Christian 6. Berg er internasjonalt kjent for sine relieffer i elfenben.
Julius Middelthun og Brynjulf Bergslien markerte seg på 1800-tallet og begge utførte byster og statuer av kjente personer. Gustav Vigeland står i en særstilling i norsk billedhuggerkunst på grunn av hans omfattende produksjon av skulpturer.
I mellomkrigstiden og etterkrigstiden var en stor gruppe norske billedhuggere sysselsatt med skulpturale oppgaver i tilknytning til minnesmerker og arkitektur. Emil Lie, Anne Grimdalen og Per Hurum utførte mange monumentale skulpturer.
Per Palle Storm, Arnold Haukeland, Ada Madssen, Aase Texmon Rygh, Odd Tandberg og Nils Aas representerer ulike materialer, teknikker og uttrykksformer i norsk billedhuggerkunst fra 1945 og frem mot 2000-tallet. De senere tiårene har norsk billedhuggerkunst vekslet mellom tradisjonelle og eksperimentelle uttrykk. Det gjelder for eksempel Lillebet Foss, Tone Vigeland, Kristian Blystad, Bård Breivik, Kjell Varvin og Paul Brand. Camilla Wærenskjold, Berit Soot Kløvig, Inghild Karlsen, Per Barclay, Jon Gundersen og Elmgreen & Dragset har laget assemblager og installasjoner som utvider forståelsen av skulptur.
Henry Moore ved den monumentale skulpturen Torso, fotografert Hukodden, Bygdøy, august 1978.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.