Klassisk tid
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Epoker |
|
Egeisk kultur Mørke århundre
Hellenistisk tid Hellas under Roma Det bysantinske rike Det osmanske Hellas Selvstendighetskrigen Kongedømmet Borgerkrigen Militærjuntaen Den tredje republikk |
Klassisk tid er perioden fra ca. 500 f.Kr. (perserkrigene) til 323 f.Kr. (Aleksander den store) i gresk historie. Perioden blir kalt den klassiske på grunn av all kulturen som blomstret i denne perioden, og på grunn av påvirkningen den har hatt på den vestlige kultur i ettertiden. Kultur som templene på Akropolis i Athen, historieskrivingen til Herodot og Thukydid, tragediene til Aiskhylos, Sofokles og Evripides; filosofien til Platon og Aristoteles hører alle med i denne perioden. I tillegg faller det athenske demokratiet, som ble dannet i 508 f.Kr. og varte til 322 f.Kr., inn i den klassiske perioden.
Perserkrigene
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Perserkrigene
Perserne ble en del av gresk historie etter at de i 546 f.Kr. erobret lydierne og dermed de greske bystatene i Jonia, som tidligere var under lydierne. Et forsøk i 499 f.Kr. på å gjeninnsette aristokratene i Naxos slo feil, og jonierne gjorde opprør mot perserne. Det ble, fra det greske fastlandet, sendt symbolsk hjelp som ikke forandret det endelige utfallet, persisk seier. Mardonios drev et felttog i Thrakia i 492 f.Kr. for å konsolidere den persiske makten, men han ble stoppet av en storm. En amfibiestyrke under Datis og Artafernes jevnet Eretria med jorden, men den ble beseiret i slaget ved Marathon noen få dager senere av general Miltiades av Athen.
Kong Xerxes I ledet i 480 f.Kr. en stor styrke for å kue Hellas etter massive forberedelser. En liten styrke under kong Leonidas I av Sparta påførte styrken uforholdsmessige store tap i slaget ved Thermopylene, men ble beseiret på den tredje dagen. Athen ble plyndret og jevnet med jorden på ordre fra Xerxes, men den persiske flåten ble beseiret i slaget ved Salamis. Xerxes forlot Mardonios som fikk deler av den opprinnelige styrken til å fullføre jobben, og flyktet til Lilleasia. Året etter ble Mardonios beseiret og drept i slaget ved Plataiai og restene av den persiske flåten ble knust i slaget ved Mykale. Den greske flåten seilte til Hellespont hvor athenerne og de jonierne som nylig gjorde et nytt opprør beleiret Sestos.
Etter nederlaget til Xerxes Is invasjon av Hellas, ledet den spartanske generalen Pausanias de hellenske styrkene mot perserne, Han var en upopulær kommandant som kan ha konspirert med perserne, og Sparta var ivrig etter å få slutt på krigen. De overleverte lederskapet for det pågående felttoget til Athen som ivret etter å overta. Det athenske sjøforbundet ble inngått i 477 som en offensiv og defensiv allianse mot Persia. De viktigste byene i forbundet var Athen, Khíos, Samos og Lesbos, men mange av øyene og joniske byene sluttet seg til forbundet.
Athen ledet sjøforbundet fra begynnelsen av, selv om skattekammeret ved grunnleggelsen ble lokalisert på øya Delos og hver stat i forbundet hadde lik stemmerett. Bidragene som hver stat ble påkrevd ble fordelt av Aristeides, leder for athenerne. Noen medlemmer skulle stille med skip, andre styrker, våpen eller penger. Et råd med alle byene møttes ved Delos jevnlig, antagelig for å overlevere sine bidrag til øya. Hver stat måtte avlegge en ed som ble innført av Aristeides og avlagt ved tempelet til Zevs. Eden bestod av å kaste jern i havet, forbundet skulle oppløses når jernet fløt.
Perikles' tid
[rediger | rediger kilde]
Rundt 462–461 bestemte lederskapet for Det demokratiske partiet seg for at det var på tide å begrense Areopagos' makt. Areopagos var et tradisjonelt råd som var kontrollert av det athenske aristokratiet som en gang hadde vært det mektigste rådet i staten.[1] Lederen for partiet og mentor til Perikles, Efialtes, foreslo en skarp redusering av Areopagos makt. Ekklesiaen (den athenske forsamlingen) adopterte Efialtes' forslag uten sterk motstand. Denne reformen signaliserte inngangen til en ny epoke av «radikalt demokrati». Perikles var forkjemper for en populistisk sosialpolitikk som leder for Det demokratiske partiet. Etter at Kimon ble ostrakert, foreslo han først et dekret som lot de fattige se teater uten å måtte betale. Staten skulle dekke deres inngangsbillett. Med andre dekreter senket kravet til eiendom som lå til grunn for å kunne bli arkont i 458–457 og innførte generøs betaling for alle borgere som måtte tjene i juryen i Heliaia, høyesteretten i Athen, en gang rett etter 454.[2] Men hans mest kontroversielle tiltak, var en lov i 451 som begrenset athensk borgerskap til de med athensk avstamning på begge sider.[3]
Slike tiltak fikk Perikles' kritikere til å regne ham som ansvarlig for den gradvis utartingen av det athenske demokratiet. Konstantine Paparrigopoulos, en betydelig moderne gresk historiker, hevder at Perikles forsøkte å ekspandere og stabilisere alle demokratiske institusjoner.[4] Han innførte lovgivning som gav de lavere klassene tilgang til det politiske systemet og de offentlige embetene. Tidligere hadde de vært utestengt fra disse på grunn av begrensede midler eller enkel avstamning. Perikles trodde ifølge Samons at det var nødvendig å heve befolkningen som han så på som en ubrukt ressurs til athensk makt og det avgjørende elementet i athensk militær dominans.[5] Flåten, ryggraden til athensk makt siden Themistokles dager, var for eksempel bemannet nesten fullstendig av medlemmer fra de lavere klassene.[6]
Kimon mente på den andre side at det ikke eksisterte ytterligere rom for demokratisk evolusjon. Han var sikker på at demokratiet hadde nådd sin høyde og at Perikles' reformer ledet til en stillstand av populisme. Ifølge Paparrigopoulos frikjente historien Kimon, siden Athen etter Perikles' død sank inn i en avgrunn av politisk uro og demagogi. Paparrigopoulos fastholder at en regresjon uten sidestykke på den tiden senket seg over byen, storheten forsvant som et resultat av Perikles' populistiske politikk. Ifølge en annen historiker, Justin Daniel King, dro folket nytte av radikalt demokrati individuelt, men det skadet staten.[7] Donald Kagan mener at de demokratiske tiltakene Perikles satte i verk gav grunnlaget for en uangripelig politisk styrke.[8] Kimon aksepterte til slutt det nye demokratiet motsatte seg ikke borgerskapslovene etter at han kom tilbake fra eksil i 451. Mordet på Efialtes i 461 f.Kr. banet vei for Perikles til å konsolidere sin autoritet. Han manglet robust opposisjon etter utvisningen av Kimon, og den ubestridte lederen for Det demokratiske partiet ble den ubestridelige herskeren i Athen. Han beholdt makten nesten sammenhengende til han døde i 429 f.Kr.
Perikles deltok i sin første militære handlinger under den første Peloponneskrigen som skyldtes hovedsakelig Athens allianse med Megara og Argos og den etterfølgende reaksjonen til Sparta. Han angrep Sikyon og Akarnania i 454. Så mislyktes han i å ta Oiniadia i Korintbukta, før han dro hjem til Athen. Kimon skal i 451 ha kommet hjem fra eksilet og forhandlet frem en fem års våpenhvile med Sparta etter et forslag fra Perikles, en hendelse som indikerte en endring i Perikles' politiske strategi. Perikles kan ha innsett viktigheten i Kimons bidrag i den pågående konflikten mot peloponneserne og perserne.
Plutark hevder at Kimon inngikk en avtale om maktdeling med sin motstander. Perikles tok i henhold til denne for seg den interne politikken, mens Kimon ble leder for den athenske hær og drev felttog i utlandet. Dersom denne faktisk ble inngått, innebar denne avtalen en innrømmelse fra Perikles' side om at han ikke var en stor strateg. Kagan tror at Kimon tilpasset seg de nye tilstandene og fremmet et politisk ekteskap mellom Perikles' liberale og Kimons konservative.
I midten av 450–årene satte athenerne i gang et mislykket forsøk på å støtte et egyptisk opprør mot Persia som førte til en lengre beleiring i en persisk festning i Nildeltaet. Felttoget kulminerte i en katastrofe i svært stor skala. Den beleirede styrken ble beseiret og ødelagt.[9] Athenerne sendte i 451–450 tropper til Kypros. Kimon beseiret perserne i slaget ved Kypros, men døde av sykdom i 449. Perikles skal ha satt i gang begge felttogene til Egypt og Kypros[10], men noen forskere som Karl Julius Beloch, hevder at utsendingen av en så stor flåte stemmer bedre overens med Kimons politikk.[11]
Kalliasfreden kompliserer beretningen om denne kompliserte perioden. Den gjorde tilsynelatende slutt på fiendtlighetene mellom grekerne og perserne. Selve eksistensen til denne avtalen er omstridt, og dens punkter og forhandling er ambivalent.[12] Ernst Badian tror at en fred mellom Athen og Persia først ble ratifisert i 463. Dersom dette stemmer var intervensjonene i Egypt og Kypros brudd på denne avtalen. Videre ble den reforhandlet etter felttoget på Kypros og trådte i kraft igjen i 449–448.[13] John Fine foreslår på den annen side at den første freden mellom Athen og Persia ble inngått i 450–449 som resultat av Perikles' strategiske kalkulering om at videre konflikt med Persia undergravet Athens evne til å spre sin innflytelse i Hellas og i Egeerhavet. Kagan tror Perikles brukte Kallias, en svoger av Kimon, som symbol på enhet og brukte ham flere ganger for å forhandle frem viktige avtaler.[14]
Våren 449 foreslo Perikles kongressdekretet som førte til et møte («kongress») av alle greske stater for å vurdere spørsmålet om gjenoppbygging av templene som ble ødelagt av perserne. Kongressen mislyktes på grunn av Spartas motstand, men Perikles reelle intensjoner forblir uklare. Noen historikere mener at han ønsket å sette i gang en slags konføderasjon av alle de greske byene, andre tror han ønsket å sikre athensk lederskap.[15] Ifølge historikeren Terry Buckley var målet for kongressdekretet et nytt mandat for det athenske sjøforbundet og for innsamling av «foros» (skatter).[16]
Under den andre hellige krig ledet Perikles den athenske hæren mot Delfi og gjeninnsatte Fokis' herredømme over orakelet. Perikles engasjerte seg i 447 i utvisningen av barbarene fra den thrakiske halvøya Gallipoli for å etablere athenske kolonier i regionen. Men på dette tidspunktet ble Athen alvorlig utfordret av en rekke opprør blant sine allierte. Oligarkene i Theben konspirerte mot den demokratiske fraksjonen i 447. Athenerne krevde deres umiddelbare overgivelse, men etter slaget ved Koroneia, ble Perikles tvunget til å avgi Boeotia for å få tilbake fanger som ble tatt i slaget. Med Boeotia på fiendtlige hender, ble Fokis og Lokris ustyrlige og falt raskt under de fiendtlige oligarkenes kontroll.[17] Et enda farligere opprør brøt ut i 446. Évvia og Megara gjorde opprør. Perikles krysset over til Évvia med sine styrker, men ble tvunget til å dra hjem da den spartanske hæren invaderte Attika. Gjennom bestikkelser og forhandlinger dempet Perikles den umiddelbare trusselen, og spartanerne dro hjem. Da Perikles senere ble konfrontert med bruken av offentlige midler, ble ikke en utgift på 10 talenter rettferdiggjort i tilstrekkelig grad, siden de offisielle dokumentene bare henviste til penger brukt til «svært alvorlig formål». Det «alvorlige formålet» (først og fremst bestikkelser) var så opplagt for tilhørerne at de godkjente utgiften uten videre diskusjoner og selv uten undersøkelser av hendelsen.
Etter at den spartanske trusselen var fjernet, krysset Perikles tilbake til Évvia for å knuse opprøret der. Han straffet der landeierne i Khalkis som mistet sine eiendommer. Innbyggerne i Istiaia som i mellomtiden hadde drept mannskapet på en athensk trirem, ble fjernet og erstattet av 2000 bosettere. Krisen ble offisielt gjort slutt på av trettiårsfreden (vinteren 446–445) hvor Athen gav avkall på de fleste områdene og interessene på det greske fastlandet som byen hadde skaffet seg siden 460. Både Athen og Sparta var enige om ikke å forsøke å vinne hverandres allierte til sin side.
De demokratiske og konservative fraksjonene konfronterte hverandre i 444 f.Kr. i en hard maktkamp. Den ambisiøse nye lederen til de konservative, Thukydid (må ikke forveksles med historikeren med samme navn), anklaget Perikles for uansvarlighet og kritiserte måten han brukte penger på de pågående byggearbeidene. Thukydid klarte innledningsvis å få ekklesiaen på sin side, men da Perikles inntok gulvet, satte han de konservative på plass. Han svarte resolutt med å foreslå at han skulle betale fornyelsen av egen lomme på den betingelsen at han fikk sette inskripsjoner til ære for hans eget navn. Han ble møtt med applaus, og Thukydid led et uventet nederlag. Athenerne ostrakiserte Thukydid for ti år i 442 og Perikles var igjen den ubestridte lederen i den athenske politiske arena.
Perikles ønsket å stabilisere Athens herredømme over sin allianse og å opprettholde dens dominans i Hellas. Prosessen der det athenske sjøforbundet ble forvandlet til et athensk imperium regnes vanligvis å ha begynt lenge før Perikles' tid[18], siden forskjellige allierte i forbundet valgte å betale skatt til Athen i stedet for å bemanne skip til forbundets flåte. Men forvandlingen ble akselerert og ført til sin konklusjon gjennom tiltak satt i verk av Perikles.[19] Det siste stedet i endringen til imperium kan ha blitt utløst av Athens nederlag i Egypt, siden dette utfordret byens herredømme i Egeerhavet og førte til opprøret til flere allierte som Milet og Erythrai.[20] Athen overførte skattekisten til alliansen fra Delos til Athen i 454–453 f.Kr., enten på grunn av en genuin frykt for sin sikkerhet etter nederlaget i Egypt og de alliertes opprør, eller som en unnskyldning for å skaffe seg kontroll over forbundets finanser.[21] Innen 450–449 var opprørene i Milet og Erythrai slått ned, og Athen gjeninnførte sitt styre over forbundets allierte.[22] Kliarkos foreslo rundt 447 myntdekretet som innførte athenske sølvmynter, vektenheter og måleenheter hos alle de allierte. Ifølge et av dekretets provisjoner skulle overskuddet fra pregingen gå til et spesielt fond, og alle som foreslo å bruke det på annen måte kunne dømmes til døden.[23]
Det var fra denne alliansens skattekiste at Perikles hentet midlene som trengtes til å gjennomføre hans ambisiøse plan som var sentrert rundt det «perikleanske Akropolis» som inkluderte Propylaia, Parthenon og den gyldne statuen av Athene, skulpturert av Perikles' venn, Fidias.[24] Perikles foreslo i 449 et dekret som tillot bruken av 9000 talenter for å finansiere det betydelige gjenoppbyggingsprogrammet til de athenske templene. Angelos Vlakhos, en gresk akademiker, poengterer at bruken av alliansens skattekiste som ble lagt opp til og iverksatt av Perikles, er en av de største underslag i menneskehetens historie. Denne feilaktige bruken finansierte derimot noen av de mest fantastiske kunstneriske verkene i antikkens verden.[25]
Den samoiske krig var den siste betydelige militærhendelsen før Peloponneskrigen. Etter at Thukydid ble sendt i eksil, ble Perikles gjenvalgt som general, det eneste embetet han offisielt hadde, selv om hans innflytelse var så stor at han var de facto statens hersker. Samos var i 440 i krig med Milet om kontrollen over Priene, en antikk by i Jonia ved foten av Mykale. Miletene kom til Athen for å fremme sin sak mot samoerne. Athenerne beordret at de to partene skulle stoppe kampene og legge saken frem for dom i Athen, men samoerne nektet. Perikles svarte med å godkjenne et dekret som sendte en ekspedisjon til Samos som «anklaget folket der, at selv om de fikk ordre om å avbryte sin krig mot miletene, fulgte de ikke ordre.» I et sjøslag beseiret athenerne ledet av Perikles og ni andre generaler styrkene til Samos og innsatte en administrasjon på øya. Da samoene gjorde opprør mot athensk styre, tvang Perikles opprørerne til å kapitulere etter en hard beleiring på åtte måneder som resulterte i betydelig misnøye blant athenske sjømenn. Perikles kuet så et opprør i Bysantium, og da han dro hjem til Athen, gav han en begravelsestale til ære for soldatene som døde i ekspedisjonen.[26]
Perikles ledet mellom 438 og 436 Athens flåte i Pontos og etablerte vennskapsforbindelser med de greske byene i regionen.[27] Perikles fokuserte også på interne prosjekter som befestningen av Athen (byggingen av den «midtre muren» rundt 440) og opprettelsen av nye klerukhier som Andros, Naxos og Thurii (444) i tillegg til Amfipolis (437–436).
Peloponneskrigen
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Peloponneskrigen
Den første Peloponneskrigen brøt ut mens Athen var i krig mot perserne. Konflikten begynte med at Megara meldte seg ut av det peloponnesiske forbundet og gikk i allianse med Athen. Dette førte til at Korint, som også var medlem av forbundet, kom i konflikt med Athen. Sammen med andre medlemmer av det peloponnesiske forbundet gikk Korint i krig mot Athen. Sparta var på denne tiden svekket på grunn av et helotopprør som hadde kommet i kjølvannet av jordskjelvet i 469 f.Kr. Av den grunn var spartanerne lite villige til å delta i en krig, men etter som krigen gikk dårlig for Korint og dets allierte, ble Sparta tvunget inn i krigføringen.
Med Sparta i føringen foretok det peloponnesiske forbundet en ekspedisjon i Midt-Hellas i 457 f.Kr., der de blant annet tok kontrollen over oraklet i Delfi. På denne tiden hadde Athen sluttet fred med perserne i Kalliasfreden, og var kampklar med full styrke mot det spartanske angrepet. Det gikk imidlertid ikke Athens vei, da de tapte stort i slaget ved Tangara i 457. Sparta på sin side, som ikke ønsket en direkte konfrontasjon med Athen, utnyttet ikke seieren, og vendte heller hjemover.
I 433 f.Kr. utviklet det seg en konflikt mellom polisene Korkyra og Korint. I den forbindelse måtte Korkyra be Athen om hjelp, en allianse som ville bety at Athen kom i konflikt med Korint og hennes allierte Sparta. Dette ville bety et brudd på trettiårsavtalen, som forbød Athen å utvide sitt imperium. Forespørselen fra Korkyra førte til en heftig debatt i folkeforsamlingen i Athen, men til slutt fulgte alle rådet til Perikles om å inngå alliansen.
Sparta hadde stadig helotene som en intern trussel, og var lite villige til å gå til krig mot Athen. Spartanerne innså at Athen hadde brutt trettiårsavtalen, noe som betydde krig, men spartanerne var mer interessert i å få i land en diplomatisk løsning.
Det første diplomatiske forsøket gikk mot Perikles selv, den mektigste mannen i Athen, og den mest ivrige i Athens ekspansasjonspolitikk. Sparta prøvde å vende athenerne mot Perikles ved å bruke hans slekt, alkmaionidenes, mot ham, en slekt det hvilte en forbannelse over. Klarte de å få athenerne til å ostrakere Perikles var det langt mer sannsynlig at Athen ville inngå et diplomatisk kompromiss. Men Sparta mislyktes, for Perikles klarte å overbevise sine medborgere til å avvise det spartanske kravet.
Sparta prøvde nok et diplomatisk forsøk på å avverge krigen. Denne gangen ba de Athen om å heve vedtekten mot Megara. Athen hadde straffet Megara med å hevde at de hadde krenken religionen ved å dyrke i et område som var tilæret gudinnen Demeter. Som straff ble megarerne nektet adgang til agora i Athen og alle havnene i det athense imperiet.
Spartanerne lovte å unngå krig hvis Athen opphevet straffen, men Perikles agiterte for vedtaket skulle stå bi. Etter kort tid fikk han de fleste athenerne over på sin side, og krigen var ikke til å unngå.
I krigens syttende år kom det en beskjed til Athen om at en av deres allierte på Sicilia var under angrep av Siracusa. Folket i Siracusa var etnisk sett doriske, som spartanerne, mens athenerne og deres allierte på Sicilia var joniske. Athen følte seg forpliktet til å hjelpe sine allierte.
Athenerne handlet ikke utelukkende etter altruisme. Anført av Alkibiades hadde de som mål å erobre hele Sicilia. Siracusa var omtrent like stor som Athen, så en erobring av øya hadde gitt Athen enorme ressurser. I den siste fasen av forberedelsene til avgang mot Sicilia ble noen religiøse statuer ødelagt, og Alkibiades ble anklaget for religiøst lovbrudd. I frykt for å bli urettferdig dømt, flyktet Alkibiades til Sparta og Nicias ble satt i hans plass. Etter sitt frafall, informerte Alkibiades spartanerne om Athens planer. Han sa at athenerne hadde tenkt å brukt Sicilia som et springbrett for erobringen av Italia, og at de skulle bruke ressursene og soldatene fra de nye erobringene til å erobre hele Peloponnese.
Den athenske flåten bestod av over 100 skip og rundt 5000 infanteri. Kavaleri var begrenset til rundt 30 hester som ikke var noen utfordring mot det mangfoldige og godt trente siracusiske kavaleriet. Da de landet på Sicilia, fikk Athen umiddelbart støtte fra flere byer. I stedet for å gå rett til angrep, nølte Nicias med å blåse i krigshornene. Da vinteren kom, ble athenerne tvunget til å trekke seg tilbake, og de tilbrakte vinteren med å samle til seg allierte og forberede anmarsjen mot Siracusa. Forsinkelsene gav Siracusa muligheten til å be Sparta om hjelp, som sendte sin general, Gylippos, til Sicilia med forsterkninger. Da Gylippus ankom Sicilia gjorde han det samme som athenerne hadde gjort, nemlig å støtte seg til flere sicilianske byer. Den spartanske generalen tok kommandoen over de siracusiske styrkene og klarte gjennom flere slag å slå athenerne, og forhindre dem i å innta byen.
Nikias sendte deretter bud til Athen der han spurte om forsterkninger. Demosthenes ble valgt til å lede en flåte til Sicilia som skulle komme Nikias til unnsetning. Flere kamper ble utkjempet på Sicilia, og igjen klarte Siracusa og dets allierte å slå Athen. Demosthenes ba om at de skulle trekke seg tilbake til Athen, men Nikias nektet. Etter ytterligere nederlag måtte Nikias til slutt gi seg og godta en tilbaketrekning. Ferden tilbake til Athen ble imidlertid avbrutt den 27. august 413 f.Kr. av et dårlig varsel, i form av en måneformørkelse. Dette tvang athenerne inn i et stort sjøslag i den store havnen ved Siracusa, der athenerne nesten ble utslettet. Nikias og Demosthenes marsjerte innenlands med de resterende styrkene for å finne allierte, men de ble nådeløst innhentet av det siracusiske kavaleriet og drept. De som overlevde ble alle tatt som slaver. Dette var begynnelsen på slutten for Athen som stormakt.
Krigen fortsatte med en rekke athenske seire til sjøs, men splittelse hersket etter en mindre spartansk seier av Lysander i slaget ved Notion. Alkibades ble ikke gjenvalgt som general. Han trakk seg tilbake og forlot Athens skjebne i hendene på en ny, slu general. Lysander var en unik spartaner, en god sjøkommandant med gode kontakter hos perserne.
Etter slaget ved Arginusai, der athenerne mistet 12 skip, klarte ikke athenerne å redde mannskapet på grunn av dårlig vær. Athenerne skyldte heller på generalene, og fikk dem alle henrettet. Noe som førte til at moralen blant resten i marinen ble ødelagt.
Lysander så mulighetene dette ga ham og seilte umiddelbart til Hellespont, kornkammeret til Athen. Truet av sult, var den athenske flåten nødt til å følge etter. Lysander klarte å lure athenerne inn i en felle og slo dem totalt i slaget ved Aigospotamoi, der 168 skip sank og bare 12 slapp unna. En av de som kom seg unna var strategosen Konon, som flyktet til Kypros i frykt for dommen han ville få i folkeforsamlingen.
Athenerne led av sult og sykdom etter den langvarige beleiringen, og måtte til slutt overgi seg i 404 f.Kr. Demokratene ved Samos, lojal til slutten, holdt ut litt lenger, og fikk til slutt muligheten til å flykte med livet i behold. Overgivelsen strippet Athen for sine murer, flåte og alle hennes oversjøiske eiendeler.
Korintkrigen
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Korintkrigen
Etter Peloponneserkrigen stod Sparta igjen som seierherre og fikk snart kontrollen over områdene som før var Athens imperium. Denne solide støtten var derimot snart fragmentert i årene etter krigen. Til tross for samarbeidet under krigen, fikk Sparta snart alene det som var tatt fra de beseirede statene og skatteinntektene fra det tidligere athenske imperiet.[28] Spartas allierte ble ytterligere fremmedgjort da Sparta angrep og kuet Elis i 402. Elis var et medlem av det peloponnesiske forbund som hadde terget på seg spartanerne under Peloponneserkrigen. Korint og Theben nektet å sende styrker for å hjelpe Sparta i sitt felttog mot Elis.
Theben, Korint og Athen nektet også å delta i en spartansk ekspedisjon til Jonia i 398. Thebanerne gikk til og med så langt som å avbryte et offer som den spartanske kong Agesilaos forsøkte å utføre i deres territorium før han dro. Agesilaos lyktes i sitt felttog mot perserne i Lydia til tross for fraværet av disse statene og rykket så langt inn i landet som Sardis. Satrapen Tissafernes ble henrettet for ikke å ha klart å stoppe Agesilaos, og hans erstatter, Tithraustes, bestakk spartanerne til å bevege seg nordover, inn i området til satrapen Farnabazos. Agesilaos gjorde dette, men samtidig begynte han å bygge en betydelig marine.
Farnabazos var ute av stand til å beseire hæren til Agesilaos og bestemte seg for å tvinge Agesilaos til å trekke seg tilbake ved å skape problemer på det greske fastlandet. Han sendte Timokrates fra Rhodos, en asiatisk greker, for å distribuere penger til de største byene på fastlandet og oppfordre dem til å handle mot Sparta. Timokrates besøkte Athen, Theben, Korint og Argos og lyktes i å overtale mektige fraksjoner i hver av disse statene til å føre en antispartansk politikk. Thebanerne som tidligere hadde demonstrert sin antipati mot Sparta, satte i gang forberedelsene til krig.
Athen fikk nokså tidlig i Korintkrigen tilbake herredømmet til sjøs, og dette gjorde endelig slutt på Spartas forsøk på å bli en sjømakt. Athens suksess alarmerte derimot perserne som så konturene av et nytt athensk imperium, og skiftet dermed til Spartas side. Med denne trusselen hengende over seg, hadde ikke Theben, Korint og Athen annet valg enn å inngå en fredsavtale.
I årene som fulgte fredsavtalen, dro de to statene som hadde ansvaret for dens struktur, Persia og Sparta, nytte av fordelene de hadde skaffet seg. Persia var fri fra både athensk og spartansk innblanding i sine asiatiske provinsen, konsoliderte sitt grep på det østlige Egeerhavet og erobret både Egypt og Kypros innen 380. Sparta dro nytte av den autonome klausulen i freden til å bryte opp enhver koalisjon som de anså som en trussel fra sin formaliserte posisjon på toppen av det greske politiske systemet. Illojale allierte ble hardt straffet. Et eksempel var Mantinei som ble brutt opp i fem landsbyer. Med Agesilaos som statsoverhode som talte for en aggressiv politikk, gjennomførte spartanerne felttog fra Peloponnes til den fjerne Khalkidis–halvøya. Deres dominans over fastlandet i Hellas ville vare i ytterligere seksten år før den ble knust i slaget ved Leuktra.
Krigen markerte også begynnelsen på Athens gjenoppstandelse som maktfaktor i den greske verden. Med sine murer og sin flåte gjenoppbygd, var athenerne i en posisjon der de kunne vende sine øyne over sjøen. Innen midten av det 4. århundre f.Kr. hadde de samlet en organisasjon av egeiske stater kjent som den andre athenske konføderasjon og fått tilbake i det minste deler av det de hadde mistet i nederlaget i 404 f.Kr.
Friheten til de joniske grekerne hadde vært en samlende sak siden begynnelsen av det 5. århundret f.Kr., men etter Korintkrigen gjorde ikke statene på fastlandet flere forsøk på å blande seg inn i Persias kontroll over regionen. Etter et århundre med uro og kamp, hersket Persia over Jonia uten innblanding eller uro i over 50 år, frem til tiden til Aleksander den store.
Makedonias fremvekst
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Makedonias fremvekst
Aleksander den store
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Aleksander den store
Etter at Filip hadde etablert et makedonsk militært og diplomatisk hegemoni i Hellas, dro Aleksander den store avgårde i 334 f.Kr. på sine berømte erobringer. Han krysset Hellespont til Anatolia med rundt 40 000 greske og makedonske soldater og slo den persiske hær ved Granikos-elva, og fulgte opp med å frigjøre greske byer i Karia, Lykia og Pamfylia langs vestkysten av Lilleasia, kalt den joniske kyst. Ved Halikarnassos i Karia, gjennomførte Aleksander den første av mange beleiringer. Han snudde så innover i Lilleasia, og passerte gjennom den antikke frygiske hovedstaden Gordium hvor Aleksander løste den gordiske knuten.
Aleksander krysset de kilikiske portene og møtte den persiske hovedarméen under kommando av Dareios III Codomannus ved slaget ved Issos i 333 f.Kr. før han fortsatte langs middelhavskysten, der han erobret Tyros og Gaza etter berømte beleiringer. Aleksander passerte nær Jerusalem, men besøkte antagelig ikke byen.
I 332-331 f.Kr ble Aleksander ønsket velkommen som frigjører i Egypt. Han grunnla Alexandria i Egypt, som skulle bli den blomstrende hovedstaden til Ptolemei-dynastiet etter hans død. Aleksander forlot Egypt og marsjerte vestover inn i Assyria for å slå Dareios III og en tredje persisk armé i slaget om Gaugamela. Da Dareios ble tvunget til å flykte fra slagmarken etter at hans vognfører ble drept, jaget Aleksander ham så langt som til Arbela. Da Dareios flyktet over fjellene til Ekbatana (dagens Hamadan), marsjerte Aleksander til Babylon.
Fra Babylon gikk Aleksander til Susa, en av akamenidenes hovedsteder og kapret skattekamrene. Han sendte hoveddelen av sin hær til Persepolis, den persiske hovedstaden, via den kongelige veien, mens han stormet og kapret de persiske porter (i dagens Zagros-fjellene) for så å sprinte til Persepolis før skattekamrene kunne bli plyndret. Han lot forbundets styrker plyndre Persepolis, og han satte fyr på det kongelige palasset til Xerxes I, angivelig som hevn for nedbrenningen av Akropolis i Athen i løpet av andre perserkrig. Han satte så etter Dareios som ble kidnappet og drept av tilhengere av Bessus, hans baktrianske satrap. Bessus utropte seg som Dareios' etterfølger, tok navnet Artaxerxes V og trakk seg tilbake inn i Sentral-Asia for å føre geriljakrig mot Aleksander. Med Dareios' død, erklærte Aleksander krig for hevn og ga sine greske soldater og andre allierte fri fra tjeneste i forbundets felttog (selv om han lot de som ønsket det verve seg på nytt som leiesoldater i hans imperiske armé). Hans tre år lange kampanje mot Bessus og etterfølgeren Spitamenes tok ham gjennom Media, Partia, Aria, Drangiana, Arakosia, Baktria og Skytia. I prosessen erobret og grunnla han på nytt Herat og Samarkand og en rekke nye byer, alle kalt Aleksandria. En av byene lå nær dagens Kandahar i Afghanistan, en annen på grensen til dagens kinesiske Turkestan, Aleksandria Eskat («Den lengst borte»).
Aleksander vendte sin oppmerksomhet i 326 f.Kr. mot India. Kong Omphis, hersker av Taxila, overgav byen til ham. Mange mennesker hadde flyktet til en høytliggende festning/stein kalt Aornos. Aleksander stormet Aornos (se beleiringen av Aornos). Han kjempet et episk slag mot den indiske monarken Purushotthama (Porus) i slaget om Hydaspeselven (326). Etter seieren inngikk han en allianse med Porus og gjorde ham til satrap i sitt eget kongedømme. Aleksander fortsatte å erobre alle hovedbielvene i Indus.
Øst for kongedømmet til Porus, nær Ganges, lå det mektige kongedømmet Nanda. Utmattede og livredde for å møte enda en gigantisk indisk hær ved Ganges, gjorde hæren mytteri ved Hyfasis (dagens Beas) og nektet å marsjere lenger øst. Etter et møte med sin offiser, Coenus, ble Aleksander overbevist om at det var bedre å snu. Aleksander ble tvunget til å snu sørover og erobret seg vei ned Indus til havet. Han sendte store deler av sin hær til Karmania (dagens sørlige Iran) med general Krateros og satte sammen en flåte for å utforske kysten langs Persiagulfen under admiral Nearkhos, mens han ledet resten av sine styrker tilbake til Persia via den sørlige ruten gjennom Gedrosia (dagens Makran). Det ser ut til at Aleksander kun plyndret og vandaliserte de små, like krigerske kongedømmene i det som i dag er Pakistan.
Da Aleksander døde i Babylon i 323, hadde han lagt grunnlaget for en sammensmeltning av kulturer som ble kjent som hellenismen.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Fornara-Samons, Athens from Cleisthenes to Pericles, 24-25
- ^ Fornara-Samons, Athens from Cleisthenes to Pericles, 67-73
- ^ R. Martin, An Overview of Classical Greek History
- ^ K. Paparrigopoulos, History of the Greek Nation, Ab, 145
- ^ L.J. Samons, What's Wrong with Democracy?, 65
- ^ Fine, The Ancient Greeks, 377-8
- ^ J.D. King, Athenian Democracy and Empire Arkivert 21. september 2006 hos Wayback Machine., 24-25
- ^ D. Kagan, The Outbreak of the Peloponnesian War, 79
- ^ J.M. Libourel, The Athenian Disaster in Egypt, 605–15
- ^ H. Aird, Pericles: The Rise and Fall of Athenian Democracy, 52
- ^ K.J. Beloch, Griechische Geschichte, II, 205
- ^ J. Fine, The Ancient Greeks, 359–361.
- ^ E. Badian, The Peace of Callias, 1–39.
- ^ D. Kagan, The Outbreak of the Peloponnesian War, 108.
- ^ Wade-Grey, The Question of Tribute in 449/8 B. C., 212–29.
- ^ T. Buckley, Aspects of Greek History 750–323 BC, 206.
- ^ Fine, The Ancient Greeks, 368–69.
- ^ T. Buckley, Aspects of Greek History 750–323 BC, 196.
- ^ H. Butler, The Story of Athens, 195
- ^ D. Kagan, The Outbreak of the Peloponnesian War, 98
- ^ T. Buckley, Aspects of Greek History 750–323 BC, 204.
- ^ R. Sealey, A History of the Greek City States, 700–338 BC, 275.
- ^ S. Hornblower, The Greek World 479–323 BC, 120.
- ^ J. M. Hurwit, The Acropolis in the Age of Pericles, 87 etc.
- ^ A. Vlachos, Thucydides' Bias, 62–63.
- ^ R. Sealey, A History of the Greek City States, 310
- ^ C.J. Tuplin, Pontus and the Outside World, 28
- ^ Fine, The Ancient Greeks, 547