demens

Demens graderes vanligvis i tre stadier, som mild, moderat og alvorlig demens. Ved mild demens klarer personen som er syk vanligvis å fungere i dagliglivet ved hjelp av påminnelser, veiledning og huskelapper.

Ved moderat grad av demens vil personen trenge fysisk hjelp i dagliglivet, som hjelp til påkledning, matlaging, renhold og hjelp til å håndtere økonomiske forhold. Ved alvorlig grad av demens er personen helt avhengig av hjelp døgnet rundt, og det er i dette stadiet mange får plass i sykehjem fordi omsorgen blir for tung for pårørende.

De fleste personer med demens endrer også atferd. Depresjon og angst er ofte sentralt i sykdomsbildet i startfasen ved mild demens, mest sannsynlig fordi det føles vondt å oppleve egen svikt. Ved moderat grad av demens får noen personer, men absolutt ikke alle, vrangforestillinger, illusjoner og hallusinasjoner. Det mest vanlige er økt mistenksomhet for at noen stjeler ting og at ektefellen er utro. Dette skjer i en fase hvor pasienten mister kontrollen over handlings- og vurderingsevnen.

Når demenstilstanden forverrer seg ytterligere inn i en alvorlig fase, ser en forvirret atferd, motorisk uro, men også apati hos noen. Atferden ved alvorlig demens kan virke uforståelig, og det er den antagelig også for den som er syk, fordi den intellektuelle svikten er så stor at forståelsesevnen for informasjon er svært skadet. Styringen over motoriske funksjoner går tapt, og inkontinens for urin og avføring er ikke uvanlig.

Alzheimers sykdom er den hyppigste demenssykdommen, og er årsaken hos 60 prosent av alle med demens.

Den nest hyppigste degenerative formen for demens er demens med lewylegemer, også kalt Lewylegeme demens. Den forekommer hos 10 til 15 prosent av alle som har demens, og er antagelig underdiagnostisert. Sykdommen minner både om Alzheimers sykdom og Parkinsons sykdom fordi man har symptomer som ved begge disse to tilstandene. Personene er motorisk langsomme og har rigiditet (stivhet) i muskulaturen. Samtidig ses kognitiv svikt som ved Alzheimers sykdom. I tillegg har personene også perioder med psykotiske symptomer, som synshallusinasjoner og vrangforestillinger. Disse periodene kan ha timer eller dagers varighet. Sykdommen forverres (progredierer) og de psykotiske symptomene kan bli mer og mer varige.

Den tredje hyppigste formen for degenerative demenser knyttet til sykdom i de fremre delene av hjernen: pannelappene og tinninglappene. Det fins mange ulike varianter som alle kalles frontotemporal demens. Vi vet ikke nøyaktig hvor mange som har denne formen for demens, men trolig utgjør disse om lag tre til fem prosent. Denne formen for demens starter ofte i 50- til 60-årsalderen, og de første symptomene er enten atferdsendringer i form av manglende selvinnsikt, sosialt støtende atferd, eller endring av språklig kommunikasjonsevne. Hos om lag 30 prosent opptrer frontotemporal demens på grunn av genetiske mutasjoner. Diagnosen er vanskelig å stille i starten av sykdommen fordi hukommelsen, det typiske symptomet på demens er intakt.

Vaskulær demens er den nest hyppigste årsaken til demens, og utgjør årsaken hos cirka 15 prosent. Denne formen for demens skyldes vanligvis hjerneslag, eller mange trange blodårer i hjernen, slik at hjernen får for lite oksygen. I aldersgruppen over 80 år ses ofte flere sykdommer samtidig som kan føre til demens, som Alzheimers sykdom og vaskulær demens.

Den delen i en demensutvikling som skyldes hjernens blodårer (cerebrovaskulær) blir sterkere og sterkere jo eldre personen blir. Det gjelder også for pasienter med Alzheimers sykdom. Det finnes derfor pasienter som har begge disse to sykdommene. De vaskulære komponentene som fører til demens, er ulike. Både åreforkalkning og blodpropper kan føre til demens. De viktigste risikofaktorer til denne type demens er hjerteflimmer, gjennomgått hjerteinfarkt, høygradige innsnevringer på halspulsåren, høyt blodtrykk og diabetes.

Alkoholassosiert demens er en tilstand som er vanskelig å definere. Ved et stort forbruk av alkohol vil hjernens funksjonsevne svekkes, og både generelle intellektuelle evner og hukommelsesevnen blir dårligere. Men, den best kjente årsaken til demens i forbindelse med høyt alkoholforbruk er knyttet til forbruk av vitamin B1 (tiamin). Ved stort alkoholinntak over tid og manglende ernæring brukes kroppens (hjernens) reserver av vitamin B1 opp. Dette fører igjen til blødninger i hjernen, nærmere bestemt i et området som heter thalamus, og demens oppstår. Om alkoholinntaket stopper trenger ikke denne formen for demens å progrediere.

Sekundære demenssykdommer er sjeldne blant gamle, men viktig å tenke på når et yngre individ blir rammet av demens. Demens opptrer når spesifikke områder i hjernen skade, det kan være på grunn av infeksjoner, blødninger eller svulster.

En kan til en viss grad påvirke symptomene som skyldes en svikt i dannelsen av signalsubstansen acetylkolin, ved å gi legemidler som hemmer nedbrytingen av dette stoffet (acetylkolinesterasehemmere). På denne måten blir mer acetylkolin tilgjengelig for hjernen, og dette kan bedre de funksjonene som er avhengige av denne signalsubstansen. Effekten er beskjeden og ikke varig. Det finnes tre slike legemidler på markedet: donepezil, rivastigmin og galantamin. For å bruke disse tre midlene er det en betingelse at det foreligger Alzheimers sykdom av mild til moderat grad, eller demens med lewylegemer av mild til moderat grad. For de øvrige hjernesykdommene som fører til demens, har ikke disse legemidlene dokumentert effekt.

Et fjerde legemiddel som er i salg, er memantin, som kan benyttes ved moderat til alvorlig grad av Alzheimers sykdom. Effekten er symptomatisk, som for acetylkolinesterasehemmerne, men dette legemiddelet er en NMDA-reseptorantagonist og hemmer transporten av glutamin i hjernen.

Mange med demens utvikler betydelige endringer av atferd og kan fremstå sterkt forvirret. Ulike psykofarmaka gis i håp om at pasienten skal endre atferd. Dette lykkes sjelden.

Psykofarmaka bør helst bare gis til personer med demens for å behandle ledsagende depresjon og angst. I tillegg kan det benyttes for å behandle sterke vrangforestillinger og hallusinasjoner, eller utagerende aggressiv atferd. Behandling med denne typen av legemidler må begrenses i tid (måneder) og må overvåkes nøye, fordi alvorlige bivirkninger kan opptre.

Det beste er å finne frem til hjelpetiltak som gjør at personen med demens får et liv med best mulig livskvalitet. Det innbefatter oftest at pasientens pårørende blir tatt med på råd når man skal bestemme hvilken hjelp personen med demens skal tilbys. Alle pasienter og deres pårørende bør følges opp av lege og eventuelt det kommunale hjelpeapparatet så fort diagnosen demens er stilt. Både pasienten, og ikke minst familien, har behov for kontinuerlig informasjon og støtte når sykdommen progredierer. Pårørende er usikre, ofte plaget av dårlig samvittighet for ikke å strekke seg langt nok. Lege og annet helsepersonell er derfor viktige rådgivere i en slik situasjon.