Geriljagruppene godtok ikke den afghansk-pakistanske avtalen og fortsatte kampen mot Najibullah-regimet. Under krigen mot sovjetstyrkene var gamle etniske konflikter og politiske problemer innen motstandsbevegelsen blitt underordnet kampen mot en felles fiende. Etter Sovjetunionens tilbaketrekning førte slike motsetninger til økende splid innen eksilregjeringen som var blitt satt opp av ulike mujahedinfraksjoner i Peshawar i Pakistan.
I september 1991 kunngjorde Sovjetunionen og USA at de ville stanse våpenforsyningene. Våren 1992 gikk Kabul-regimet gradvis i oppløsning innenfra. «Krigsherren» Abdul Rashid Dostum, som hadde kjempet på Najibullahs side med sin 30 000 mann sterke milits fra usbek-minoriteten, gikk nå i allianse med en ledende mujahedinkommandant, Ahmed Shah Massoud.
Det militære styrkeforhold ble dermed forrykket. Under presset fra Masouds og Dostums samlede styrker ble Najibullah i april tvunget til å forlate sin stilling. Han søkte deretter tilflukt i FNs hovedkvarter i Kabul, og ble værende der under FNs beskyttelse i flere år fremover. 25. april 1992 kapitulerte Kabul-regimet, og samme dag rykket rivaliserende mujahedinfraksjoner inn i hovedstaden og tørnet straks sammen i blodig intern strid.
Motsetningene mellom landets etniske grupper ble skjerpet. Pathanerne hadde i cirka 250 år hatt en dominerende posisjon i det sentrale styret. De stod nå i fare for å miste sitt tradisjonelle hegemoni. Alliansen mellom Massoud og Dostum hadde brakt Kabul hovedsakelig under kontroll av tadsjikere og usbekere. De kom den sterkeste av mujahedins pashtunfraksjoner, under Gulbuddin Hekmatyar, i forkjøpet.
Bak alliansen lå delvis de mindre folkegruppenes ønske om å motvirke en ny pashtunsk dominans. De møtte en viss sympati også blant pashtunere som var bekymret over Hekmatyars radikale fundamentalisme og strenge krav om «islamisering». Den etniske splittelsen ble komplisert av religiøse motsetninger og fiendskap mellom ulike stammer. Dertil kom utenlandsk innblanding. Saudi-Arabia og Pakistan gav støtte til sunnimuslimske grupper, Iran til sjiamuslimene.
Tadsjiken Burhanuddin Rabbani tiltrådte som landets midlertidige president i juni 1992. Han ble i desember samme år valgt til president for en toårsperiode ved et stormøte av 1300 stammeledere, men bare fire av ni politiske hovedfraksjoner møtte. Etter blodige kamper ble det i mars 1993 sluttet en fredsavtale som gjorde Hekmatyar til statsminister, og ministerpostene ble fordelt mellom stridende fraksjoner.
Men regjeringen ble aldri funksjonsdyktig, og kampene om Kabul fortsatte; hovedsakelig langs etniske fronter og preget av stadig skiftende allianseforhold. To væpnede konflikter varte ved: I første rekke mellom det islamske, pathanbaserte partiet Hezb-i Islami under statsminister Hekmatyar og det tadsjikdominerte, islamske Jamiat-i Islami under president Rabbani og hans militære støttespiller Masoud. Det var også jevnlig kamper mellom Hezb-i Wahdat (pro-iransk, sjia) og Ittehad-i Islami (pro-saudiarabisk, sunni).
I perioden mellom Najibullahs fall i 1992 og utgangen av 1994 antas krigen om Kabul å ha kostet 15 000 mennesker livet. En halv million av hovedstadens 1,5 millioner innbyggere mistet sine hjem. Samtidig med kampene om sentralmakten i Kabul fra 1992, var situasjonen i provinsene en annen. Her var utviklingen stort sett fredelig, men under kontroll av egenmektige krigsherrer.
Ved årsskiftet 1994/1995 var anslagsvis 2,7 millioner flyktninger kommet tilbake til Afghanistan, men omtrent like mange var fortsatt i leirene i Pakistan og Iran. Millioner av miner var et alvorlig problem for de hjemvendte.
Savnet av et fungerende riksstyre førte til allment kaos og sammenbrudd av lov og orden i landet. Dette skapte grobunn for den militante og religiøst fundamentalistiske Taliban-bevegelsen. Høsten 1994 erobret den nesten hele den sørlige landsdelen, og rykket nordover mot Kabul. Andre pashtunsk-dominerte geriljabevegelser sluttet seg til under beleiringen av Kabul vinteren 1995–1996. Rabbani-regjeringen styrket forsvaret og sluttet fred med Hekmatyar og sjiafraksjonene.
Likevel kunne Taliban 26. september 1996 marsjere inn i Kabul, likvidere den tidligere kommunistlederen Najibullah og overta regjeringsmakten. Det gamle regimet flyktet nordover.
Kommentarer (2)
skrev Hanzo Hazashi
svarte Bjørn Johannessen
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.