Agoge

Gutter i alderen 7 til 14–15 år, ble kalt paides. Det er trolig her de grunnleggende ferdighetene ble innlært. De ble ledet av en paidonomos ('barnehyrde'), som var en eldre mann av godt rykte. Han hadde en stab av unge menn som håndterte den fysiske disiplineringen. Barna var inndelt i årsklasser under kontroll av en 20-åring. Da gutten hadde fylt 12 år, flyttet han permanent fra hjemmet til agogen.

Fra de var 12 år gamle ble guttebarna også tildelt en offisiell erastes, det vil si en elsker som skulle tjene som en veileder til voksenlivet, og til slutt introdusere ham til de voksnes messer ved fylte 20 år. Denne institusjonaliserte pederastien var ukjent i resten av den greske verden. Athenerne tok seg også gutter til elskere, men sjelden så tidlig. I Sparta gikk pedagogikk og pederasti hånd i hånd.

Ungdommer i alderen 14–15 til 19 år ble kalt paidiskoi. Disse var under strengere kontroll enn paides. Aldersklassene var også her ledet av en ung mann på omtrent 20 år, og ungdommene fikk stadig mer intens trening og testing med alderen. Den mest brutale delen av agogen var trolig på dette trinnet.

Å gå fra paidiskoi (ungdommer) til hebontontes (unge menn) var en opptaksprøve til fullt borgerskap. Ungdommer som ikke klarte eller ikke hadde råd til å gjennomføre denne delen av agogen, ble ikke borgere.

Fra 20 til 29 år hadde de unge mennene en rekke arbeidsoppgaver innenfor alle trinn av agogen, og begynte også å tjenestegjøre i hæren. Dette var også et krav for å bli tatt inn i en syssition ('messe'). Oftest ble den unge mannen foreslått av sin erastes til hans egen messe. Opptak krevde enstemmighet blant medlemmene i messen; først da ble han regnet som en hebontes, og var spartansk borger.

Spartanerne fikk, ifølge Plutark, lære å lese og skrive så langt det var nyttig, og de kjente sikkert til poetene Alkman og Tyrtaios, men også Homer og Hesiod. Helt grunnleggende ferdigheter i aritmetikk må også ha vært et krav. En slik utdannelse ble gitt til spartanere fra den arbeidsfrie klassen, og var altså ikke bare forbeholdt de rike spartanerne. Det ble forventet at spartanerne ikke bare kunne hevde seg blant likemenn i messene med lakonisk vidd, men også føre seg blant andre grekere som dannede mennesker.

Spartanerne var også berømt for sin musiske utdannelse. De ble lært opp i både sang og dans for å kunne delta i festivaler som Hyakinthia, Gymnopaidiai og Karneia.

Et verk kalt Lakedaimonernes Forfatning, skrevet av Aristoteles-eleven Dikaiarkos, ble hvert år lest opp ved eforenes hovedkvarter. Denne beskrivelsen av spartanernes system må ha inngått i en større muntlig tradisjon, som de unge spartiatene måtte gjøre seg kjent med.

Både unge og voksne ble eksponert for historier om fremragende spartanere, både fra fortiden og samtiden. Slike fortellinger og diskusjoner foregikk i gymnasiene og messene, og ganske sikkert også i pausene mellom slagene i agogen. Kvinner, spesielt mødre, deltok også i å innprente hva det vil si å være en spartaner: Adlyde, tåle smerte, vinne i kamp, eller dø i forsøket.

Dette var verdier som ble hamret inn i både kropp og sinn. Vold ble ikke bare sett på som straff, men en øvelse i å tåle smerte. Ulydighet ble straffet med slag, et utilfredsstillende svar med et bitt i tommelen, og 'barnehyrdens' (paidonomos) håndlangere var sjenerøse med pisken.

Guttene fikk i perioder for lite å spise og ble oppfordret til å stjele mat. De som ble oppdaget, ble pisket. Dette var ikke en straff for tyveri, men for at de ble oppdaget mens de stjal. Det fantes også en rituell versjon av dette, hvor ungdommene skulle stjele ost fra Artemis-alteret mens piskebærerne forsvarte osten. På den måten ble de unge trent i å tåle smerte for å oppnå sine mål.

Gymnaset var svært viktig for gresk kultur og den enkelte greker. Begrepet kommer fra gymnos ('naken'), fordi de trente uten påkledning. I gymnaset foregikk ulike typer styrketrening, løp, lengdehopp, diskoskasting, bryting og boksing. Det var forventet at enhver dannet spartaner tilbrakte mye tid i gymnaset, også i voksen alder; dette var en plikt overfor bystaten, som trengte sterke soldater.

Det er usikkert hvor mye militær eksersis som var innbakt i den fysiske delen av agogens treningsprogram. Det er en myte at spartanerne kan sammenlignes med dagens militære elitestyrker; spartanerne var godt trente, men det var også andre grekere som de møtte i kamp.

Det som skilte Sparta fra andre greske bystater, var at de øvde på militære manøvrer. De flyttet tropper på en mer fleksibel måte enn motstanderne, og hadde et hierarkisk system med offiserer, underoffiserer og lagførere, som gjorde kommunikasjonen mellom generaler og soldater svært effektiv. Da de andre bystatene, først og fremst Theben, etterlignet systemet, mistet Sparta sin fordel.

Selv om manøvrene ble omtalt som enkle av den athenske historikeren og generalen Thukydid, er dette rutiner som må vedlikeholdes over tid. Dette var ganske sikkert en del av treningen i agogen, sammen med bruk av spyd, sverd og skjold.

Eforene valgte ut en elite av hebontes (20–29 år) til å tjene som kryptoi. Begrepet kan ikke oversettes, men det er avledet fra kryptein ('å skjule'). 'De hemmelige' eller 'de skjulte' levde på utsiden av det spartanske samfunnet i et helt år, og denne tjenesten bar trekk av et typisk overgangsritual. De skilte seg ut fra andre typer soldater, som for eksempel hoplittene: kryptoi var ikke tungt bevæpnet, men kun utstyrt med en kniv, og de marsjerte ikke i åpent lende i en ordnet falanks, men snek seg rundt alene eller i små grupper om natten.

Kryptoi drepte i det skjulte enhver helot de kom over for å skape frykt. Det er uvisst om styrkene fikk noen sentral dirigering for drapene. Utvelgelsesmetodene deres er ikke kjent, men det er mulig at de valgte heloter som kunne bli ledere for opprør.

Kryptoi opererte innenfor bystatens rammeverk ettersom eforene erklærte krig mot helotene hvert år, idet de tok opp sitt embete. Erklæringen hadde som følge at ingen spartaner som drepte en helot – mann, kvinne eller barn – ble religiøs uren gjennom ugjerningen. Selv om helotene holdt seg i ro og tjente spartanerne lojalt, kunne de ikke unngå denne vilkårlige volden, som både var utført av privatpersoner og den offisielle terrorstyrken, krypteia.

En elitestyrke av tre hundre hippeis ble utnevnt blant de unge mennene mellom 20 og 29 år av tre hippagretai. Til tross for navnet, hippeis ('hestestridsmenn'), utgjorde de ikke et kavaleri, men tjenestegjorde som infanteri, politistyrke, og personlige livvakter for kongene ute i felten. Medlemskapet i denne styrken kunne vare i opptil ti år. Fem av dem som forlot tjenesten hvert år ble utnevnt til agathoergos, og dro alene og ofte på oppdrag for staten.

Når kryptoi og hippeis var blitt 30 år, kunne de sammen med resten av sitt årskull søke opptak til messene og slutte seg til de voksne, fullberettigede spartanerne.