Carol 1.

Carol 1. var Romanias første konge fra 1881 til 1914. Carols regjeringstid var kjennetegnet av at det moderne Romania ble bygd opp med institusjoner etter vestlig mønster, samtidig som det foregikk en betydelig økonomisk utvikling.

Carol var nest eldste sønn av Karl Anton, fyrste av Hohenzollern. Han hadde offisersutdanning fra den prøyssiske hæren og deltok i krigen mot Danmark i 1864. I 1866 ble han valgt til fyrste i Romania ved folkeavstemning etter at Alexandru Ioan Cuza var styrtet.

Carol lot Romania bli involvert i Balkan-konflikten i 1876–1878 for å oppnå rumensk uavhengighet. I mai 1877 sanksjonerte han parlamentets vedtak om uavhengighet, og han hadde kommandoen over de russisk-rumenske styrkene ved Plevna i 1877. Skuffelsen over at Russland belønnet våpenfellesskapet med å ta Sør-Bessarabia tilbake fra Romania etter krigen (området tilhørte Moldova/Romania før 1812 og i 1856–1878), bidro til at Carol i samarbeid med enkelte politikere inngikk en hemmelig avtale med Østerrike-Ungarn (1883), Tyskland og Italia.

På tross av Carols personlige orientering mot Tyskland og hans ønske om å oppfylle forpliktelsene til trippelalliansen gjennom krigsdeltakelse da første verdenskrig brøt ut i 1914, måtte han finne seg i at Romania erklærte seg nøytralt. Carol døde to måneder senere.