Embretsfos Fabrikker

Produksjonen kom i gang forsommeren 1874 på to horisontale slipeapparater. Drivkraften kom fra en turbin på 200 hk. Bedriften ble drevet med disse to slipeapparatene i seks år før det ble satt i gang moderniseringer. I 1880 vedtok direksjonen en rekke forslag til utbedringer som resulterte i at fabrikken fikk seks apparater, tørkehus og en rekke ledeapparater for vann og masse. Forbedringene førte til at årsproduksjonen ble to og en halv gang så stor. En annen forandring var at tremassen fra 1880-årene og framover ble pakket i baller istedenfor kasser.

I 1887 ble det igjen satt i gang med utbedringer av tresliperiet. Fire nye apparater ble installert. Sliperiet kunne dermed produsere 10 000 tonn masse i året ved full kapasitetsutnyttelse.

Ni år gikk, så brant tresliperiet. Det førte til ombygninger og utvidelser slik at bedriften i 1898 hadde en produksjonskapasitet på 29 000 tonn. Embretsfos var da et av de største tresliperiene i landet med sine ti slipeapparater. På 1890-tallet endret eierforholdene seg.

I 1893 ble Embretsfos overtatt av Akerselvens Papirfabrikker og skiftet navn til AS Akerselven-Embretsfos. I 1898 ble Akerselvens Papirfabrikker lagt ned og Embretsfos fortsatte da alene under navnet Embretsfos Fabrikker.

Fra 1905 ble Union-konsernet i Skien mer involvert bedriften ved at de fikk ansvaret for salget av papir. Det var innledningen på et langt forhold som ble formalisert ved at Embretsfos Fabrikker ble en del av Union-konsernet i 1911. Etter at Union Co tok over bedriften, ble Unions direktør også leder for Embretsfos Fabrikker.

Det begynte altså med tremasse, men i 1895 kom bedriften i gang med produksjon av sulfittcellulose. Det ble kjøpt inn kokekjeler fra Sverige og svovelovn fra Tyskland. Andre forbedringer som ble gjort på 1890-tallet var installasjon av barketrommel, kubbtransportør og mer bruk av hydraulikk. I 1896 hadde bedriften en produksjon på 6000 tonn cellulose.

Tremasse og cellulose var ikke nok for Embretsfos. Bedriftsledelsen ønsket en utvidelse. I 1904 bestemte man seg for å starte opp med papirproduksjon. Det ble bygget opp et stort anlegg, slik at bedriften ble en av de største produsentene av avispapir i Norge.

Kun Borregaard og Skotfoss Bruk var større. I og med at Union Co stod for salget av papir fra Embretsfos, engasjerte Skiens-foretaket seg strekt i utbyggingen. To maskiner ble anskaffet og montert. Den første ble satt i gang senhøstes 1905. Våren 1906 ble også PM 2 satt i drift. Maskinene var helt identiske med en bredde på 110 tommer og en hastighet på 110 m/min. Det var mulig å produsere 6000 tonn avispapir i året på hver maskin.

Før andre verdenskrig ble utstyret i papirfabrikken gjennomgripende modernisert to ganger. Første gang var i 1920-årene.

Tiltakene som ble satt i verk resulterte i en bedret kapasitet på 2000 tonn på hver maskin. Årsproduksjonen var dermed oppe i 16 000 tonn totalt. Den største forbedringen kom noen år seinere. I 1930 ble papirmaskinen, PM 2, skiftet ut. Den hadde da vært i drift siden 1906. Den nye maskinen hadde en arbeidsbredde på 142 tommer og en kapasitet på 15-16 000 tonn avispapir i året. Dermed var produksjonskapasiteten kommet opp i 24 000 tonn avispapir totalt.

Parallelt med oppbyggingen av papirproduksjonen, ble det også gjort enkelte utbedringer i sliperiet de første årene på 1900- tallet, blant annet fikk turbinene økt kraft.

Etter disse forbedringene ble det ikke foretatt grunnleggende endringer av sliperiet før i 1950. Utgangspunktet for det var en brann i 1948 som ødela det gamle utstyret. Det drøyde med å få offentlig godkjent det nye anlegget, men i 1950 var et nytt sliperi gjenreist.

Før brannen i 1948 hadde anlegget en kapasitet på nærmere 35 000 tonn masse. Etter utbedringene i 1950 kunne det nye sliperiet prestere 45 000 tonn i året.

Sulfittfabrikken gjennomgikk også en del utbedringer utover på 1900-tallet. Den ble fornyet i 1910 med ny koker. Fire små kjeler ble byttet ut mot en stor. Disse forbedringene førte til at årsproduksjonen kom opp i 10 000 tonn våt masse i året, eller 5000 tonn tørr.

I 1920-årene kom produksjonen opp i 6000 tonn i året. Etter at mellomkrigstidens verste kriser var over, kunne bedriftsledelsen ved Embretfos gjennomføre en stor modernisering av celluloseanlegget i 1937. Utbedringene førte til at årsproduksjonen kom opp 10 000 tonn tørr cellulose, altså nesten en dobling. Under andre verdenskrig var fabrikken en viktig produsent av fôrcellulose. Anlegget ble lagt ned i 1959.

Bedriften var også engasjert i en annen tilleggsproduksjon. På grunn av mangelen på garveekstrakt under første verdenskrig, satte Embretsfos i 1916 i gang med produksjon av garvesyre av inndampet sulfittlut. Inndampet sulfittlut ble også brukt som lim og bindemiddel i støpesand. Denne utnyttelsen av avfallsluten pågikk fram til 1952.

Det ble dannet fagforening ved mange treforedlingsbedrifter i Drammensvassdraget i 1906, Embretsfos var ikke noe unntak. Avdeling nr. 19 i Norsk Papirindustriarbeiderforbund Embretsfoss Papir- og Tremassearbeiderforening ble stiftet 1. februar 1906. Det var arbeidere fra Katfos og Embretsfos som stod bak foreningsdannelsen. Navnet ble derfor Modum papir- og tremassearbeiderforening. Samme år dannet de ansatte ved Katfos egen fagforening og foreningen skiftet da til sitt endelige navn, Embretsfos Papir- og Tremassearbeiderforening.

Etter at Norsk Papirindustriarbeiderforbund (NPF) ble stiftet i 1913, meldte etter hvert deler av foreningen ved Embretsfos seg ut av Arbeidsmannsforbundet og inn i det nye forbundet. Fra juli 1913 til april 1914 var avdelingen ved Embretsfos delt med tilknytning både til Arbeidsmannsforbundet og NPF. I denne perioden var det mange interne stridigheter i foreningen. Fra april 1914 var stridighetene om forbundstilhørighet over. Alle organiserte papirarbeidere ble da tilsluttet NPF.

Ved oppstarten i 1906 hadde foreningen 60 medlemmer. I juli 1906 var antallet kommet opp i 240. Alle medlemmer var rekruttert fra Embretsfos. I 1956, da bedriften var inne sin glansperiode, hadde Embretsfos Papir- og Tremassearbeiderforening 340 tilsluttede arbeidere.

To konflikter utmerket seg i perioden før andre verdenskrig. Den ene av dem var lockouten i 1931, som på landsbasis i gjennomsnitt rammet 60 000 arbeidere i konfliktperioden (se Menstadslaget). Lockouten hadde naturlig nok også betydelig innvirkning ved Embretsfos Fabrikker. Det ble blant annet satt fram krav om lønnsreduksjoner opp imot 20-30 prosent. Da konflikten var over, hadde arbeidernes lønninger blitt redusert med seks prosent.

En annen konflikt som også rammet Embretsfos var Randsfjordkonflikten fra 1930–1934. Konflikten var i utgangspunktet en fløterkonflikt. Etter hvert utvidet den seg til industrien i form av sympatistreiker ved 17 fabrikker i Drammensvassdraget. Embretsfos Fabrikker var blant disse 17 anleggene.

De første etterkrigsårene fram til midten av 1950-tallet, var derimot en glansperiode for foretaket. Produksjonen økte jevnt og antall sysselsatte holdt seg høyt med nærmere 350 tilsatte i bedriften. Så kom endringene. De inntrådte allerede på slutten av 1950-tallet, og virket med full kraft utover på 1960-tallet.

«Bitvis var deler av produksjonen blitt lagt ned, cellulosen i 1950-årene og en papirmaskin i 1963», skriver historiker Ingar Kaldal.

Fabrikken var for liten. Salget av avispapir hadde sviktet. Det var ikke lenger mulig å opprettholde driften ved Embretsfos. Da portene til slutt stengte i 1971, var det 140 arbeidsplasser som ble borte. For øvrig forble bedriften innen Union-konsernet til nedleggelsen.