Georges Simenon

Simenon vokste opp i en borgerlig familie i Liège. Faren arbeidet i et forsikringsselskap. Georges sluttet på den videregående skolen før han hadde avlagt eksamen, og han begynte å besøke belastede miljøer i storbyer i Belgia og Frankrike. I 1922 bosatte han seg i Frankrike, og året etter giftet han seg. Selv om han etter dette tidspunktet aldri skulle bo fast i Belgia, la han likevel gjennom hele livet vekt på at han var belgier.

På slutten av 1920-årene og ved begynnelsen av 1930-tallet foretok Simenon lange reiser jorden rundt. Han besøkte blant annet Sovjetunionen og flere land i Asia og Afrika, og han foretok også en reise med Hurtigruta langs norskekysten til Kirkenes og videre til Svalbard. Inntrykk fra disse reisene finner man igjen i flere av de tidligste bøkene hans. Fra 1932 bodde han igjen i Frankrike frem til opphøret av andre verdenskrig. Mellom 1945 og 1955 levde Simenon i USA. Han bodde i en rekke amerikanske stater, men særlig viktig for forfatterskapet hans var oppholdene i Arizona og i Connecticut. I den siste delen av livet sitt bodde han hovedsakelig i Lausanne i Sveits.

Det har vært en del diskusjon omkring Simenons holdninger under andre verdenskrig. Enkelte kritikere har hevdet at han støttet den tyske okkupasjonen av Belgia, men under krigen påstod også en del kritikere med fascistiske sympatier at Simenon egentlig var jøde, og at han hadde forandret etternavnet sitt, som opprinnelig var «Simon», for å skjule sin etnisitet. Det finnes neppe noe belegg for den siste påstanden. I dag mener de fleste at Simenon ikke ønsket å ta politisk stilling under krigen, men at han bare konsentrerte seg om forfatterskapet sitt.

Simenon er særlig kjent for de 75 bøkene og 28 kortere fortellingene om «commissaire» eller kriminalfullmektig Jules Maigret som arbeider i Paris. Da denne detektivhelten ble skapt, representerte han noe nytt i kriminallitteraturen. I motsetning til mange av heltene hos for eksempel Arthur Conan Doyle og Agatha Christie løser ikke Maigret mysteriene bare ved å trekke logiske og deduktive slutninger, men også ved psykologisk og nesten «dikterisk» innlevelse i menneskers sinn. Simenon var også en god miljøskildrer, og i mange av bøkene hans virker miljøet og atmosfæren viktigere enn selve kriminalgåten.

Jules Maigret er i forholdsvis liten grad et portrett av forfatteren selv. I mye av kriminallitteraturen og i mange kriminalfilmer er detektiven en ensom og asosial type, en slags bohem som på ulike måter bryter samfunnsnormene. Maigret preges i liten grad av slike karaktertrekk. Et viktig punkt i den forbindelse er plassen hans kone har i historiene. I moderne kriminallitteratur er det mest vanlig at detektiven ikke har familie eller har et eller flere brutte forhold. I Maigret-bøkene lever detektiven i et tradisjonelt, borgerlig ekteskap som synes å fungere godt. Fru Maigret er ikke bare en støtte for ham i dagliglivet; hun gir ham også gode råd i forbindelse med etterforskningen. Disse trekkene er desto mer påfallende siden Simenon selv ved mange anledninger hadde utenomekteskapelige forhold i full åpenhet, og levde sammen med flere kvinner på samme tid.

Jules Maigret dukker første gang opp i en novelle fra 1929. La Maison de l'inquiétude (Uroens hus). De første romanene der Maigret er hovedperson, Le Chien jaune (Den gule hunden) og Pietr-le-Letton (Latvieren Pietr) kom ut to år senere.

En lang rekke av bøkene om Maigret er oversatt til norsk. Enkelte av dem er også kommet i flere norske oversettelser. Et eksempel er Maigret tend une Piège (1955), som ble utgitt under tittelen Maigret stiller en felle i 1957, og kom i en ny oversettelse: Maigret setter en felle, i 1981. Ellers kan nevnes Maigret et son mort (1948, norsk oversettelse, Maigret og hans døde mann, 1954) som ble oversatt og bearbeidet for Radioteateret i 1988.

Simenon skrev i tillegg 117 romaner der ikke Maigret er hovedperson. Også de fleste av disse handler om en kriminalsak og oppklaringen av den. Men i disse bøkene legger Simenon mer vekt på å skildre hvordan og hvorfor forbrytelsen blir begått, og derfor får forbryteren gjerne en viktigere plass enn detektiven, slik tilfellet er i Maigret-bøkene. Simenon omtalte selv disse bøkene som les romans durs, det vil si de «harde romanene». Med dette mente han trolig at de var mer litterært gjennomarbeidet enn Maigret-bøkene. I «de harde romanene» har den psykologiske beskrivelsen av morderen enda større betydning enn i Maigret-bøkene. Miljøet som skildres i disse bøkene er også enda mer preget av moralsk forfall.

Som den første av de «harde romanene» regnes Le Passager du «Polarlys» (1932, norsk oversettelse: Passasjeren fra «Polarlys», 1934). Boken forteller om et drap som foregår i Paris, men den viktigste delen av handlingen går for seg på et norsk hurtigruteskip som i boken seiler fra Hamburg til Kirkenes og videre til Svalbard. Både den drepte kvinnen og drapsmannen, som var elskeren hennes, er franske. Men blant personene som til slutt oppklarer drapet, er skipets norske kaptein, Petersen. Le Passager de «Polarlys» ble utgitt på nytt som en fransk tegneserie-bok i 2023.

Blant de mest kjente «harde romanene» kan også nevnes L'Homme de Londres (1934, norsk oversettelse: «Mannen fra London», 1974. Boken forteller om en mann som begår et drap på fergen fra England til Frankrike når den legger til kai i Dieppe, en havneby i Normandie. En annen mann er vitne til ugjerningen, og mellom morderen og vitnet utvikler det seg en relasjon som etter hvert får preg av en slags gjensidig sympati.

I Le Bourgmestre de Furnes (1939, Borgermesteren i Furnes) er handlingen lagt til en liten by i det fransktalende Belgia. Hovedpersonen er en av byens respekterte borgere som rammes av en serie ulykker på samme tid, både på det personlige og på det yrkesmessige plan.

Lettre à mon juge (1947, norsk oversettelse: «Brev til min dommer», 1987), er skrevet i første person. Den har form av et langt brev fra en lege som har begått et drap på en ung kvinne. Denne kvinnen, som han var meget forelsket i, hadde hatt en fortid fylt av erotiske eventyr, og etter hvert som legen forstår det, blir han stadig mer sjalu – ikke bare på hennes tidligere elskere, men også på det livet hun før hadde levd.

Betty (1961) foregår i et mer velstående borgerlig miljø enn mange andre av Simenons romaner. Flere av hovedpersonene er leger og forskere, og Betty er en middelaldrende legehustru som ektemannen griper på fersk gjerning sammen med hennes elsker. Skammen og forakten hun opplever, driver henne til å bli alkoholmisbruker. Hustruen til en av mannens kolleger forsøker å få henne tørrlagt, men historien ender med at begge kvinnene gir seg fullstendig over til alkoholen.

Simenon skrev også en rekke selvbiografiske bøker. Blant de mest kjente kan nevnes Pédigrée (1945. Ordet betegner en stamtavle for hunder eller hester, men det brukes også om en forbryters «synderegister». Denne boken, som er den mest omfattende av alle Simenons bøker (580 sider), skrev han på et tidspunkt da legen hans hadde sagt ham at han hadde maksimalt to år igjen å leve. Her skildrer han sin ungdom og oppvekst i Liège frem til slutten på første verdenskrig. Simenon har uttalt om denne boken at alt i den er sant, men ingenting er nøyaktig. Også de andre av Simenons selvbiografiske bøker er preget av forfatterens tendens til å dikte videre på sin egen biografi og dermed til å skape myter omkring sitt liv og sitt forfatterskap.

Simenons romaner er oversatt til nærmere femti språk, og mange, både av Maigret-bøkene og av de øvrige, finnes i norsk oversettelse. Romanene hans, særlig bøkene om Maigret, er blitt filmet ved en rekke anledninger. Blant de mest kjente filmatiseringene er flere franske spillefilmer fra slutten av 1950-årene der Jean Gabin spiller Maigret. I Frankrike er det også blitt laget en TV-serie på 88 filmer om Maigret med Jean Richard (1921-2001) i hovedrollen. Denne serien ble produsert mellom 1967 og 1990. Det finnes også en rekke enkeltstående filmer som bygger på bøker av Simenon. Blant annet laget den kjente franske filmskaperen Claude Chabrol en filmatisering av Betty i 1992.

Det finnes videre flere britiske film–og TV-versjoner av Maigret-bøkene, blant annet en serie fra 1960-årene med Rupert Davies (1916–1976) som Maigret. I den nyeste britiske TV-serien om Maigret (fra 2016), blir detektiven spilt av Rowan Atkinson. Videre finnes det tyske og italienske TV-serier som bygger på bøkene om Maigret, og også TV-versjoner fra blant annet Spania, Russland og Australia.

Man går ut fra at Simenon, da han var aller mest produktiv, i gjennomsnitt skrev mellom 60 og 80 sider hver dag. Man mener at han er nummer tre blant franskspråklige forfattere som er mest publisert gjennom alle tider. De to franskspråklige forfatterne som det er utgitt enda flere bøker av, er Alexandre Dumas den eldre og Jules Verne.

Simenon fikk ved flere anledninger høye belgiske utmerkelser. Han ble også valgt ut blant Belgias mest kjente personer fra 1900-tallet. I 2003 ble det i Belgia utgitt en sølvmynt med Simenons portrett i anledning hundreårsjubileet for hans fødsel. Dette året ble det også utgitt et frimerke til ære for ham med samme motiv i Belgia, Frankrike og Sveits.

• litteratur
• kriminallitteratur
• Belgia – franskspråklig litteratur

• Fenton Bresler: The Mystery of Georges Simenon : A Biography, Heineman, London 1983. ISBN: 0434980331.
• Mathieu Rutter: Simenon : Ses Origines, sa Vie, son Oeuvre, Nandrin (Liège), 1986. ISBN 2870110049.
• Alain Bertrand: Georges Simenon : De Maigret aux romans de la destinée, Éditons du CÉFAL , (Bibliothèque des Paralittératures nr. 5). ISBN: 2871300380. Liège 1994.
• Marie Piette: Georges Simenon. Le nouveau Visage du Roman policier. Maigret, un Commisaire qui brise tous les Clichés, Namur 2015, ISBN: 9782806263582.
• Bernt Vestre: Apologi for Simenon, i Truls Winther, (redaktør): Diktning og tenkning, festskrift til professor Asbjørn Aarnes på 50-års dagen, Tanum-Norli 1973.