Herre Papirfabrikk

I 1949 kjøpte ei investorgruppe anført av konsul Thomas Stang A/S Bamble Bruk (Bamble Cellulosefabrikk). Under det nye eierskapet ble firmanavnet endret til Herre Fabrikker A/S. Eierskiftet innebar også produksjonsmessig nyorientering, sjøl om sulfatcellulose fortsatte å være selskapets hovedartikkel.

Tidlig i 1950-årene var årsproduksjonen av slik cellulose på ca. 12 000 tonn. Stang og hans medinvestorer valgte imidlertid også å installere en fourdriniermaskin med arbeidsbredde på 228 centimeter ved fabrikken i Bamble. På denne maskinen ble det produsert om lag 6 000 tonn papir og 4 000 tonn papp i året. Pappen ble særlig brukt som råpapp for takpapp. Herre Fabrikker leverte dessuten en del terpentin og hartsolje, som var biprodukter fra den øvrige produksjonen. Selskapet hadde ca. 170 ansatte.

En tidlig sommermorgen i 1955 ble Herre Fabrikker rammet av en kraftig brann. Da ilden hadde rast fra seg, sto bare skjelettet igjen av papirfabrikken og hovedlageret. Med lageret gikk 500 tonn cellulose og papir opp i røyk. Også cellulosefabrikken, kalkovnen og diffusjonsavdelingen ble karakterisert som «på det nærmeste totalt skadd». Heldigvis var anleggene og virksomheten godt forsikret, og bedriftsledelsen kunne derfor umiddelbart starte planlegginga av et nytt fabrikkanlegg. Cellulosefabrikken ble gjenreist i det gamle bygningsskallet der den alltid hadde ligget.

Den nye papirfabrikken ble plassert nede ved Frierfjorden, en drøy kilometer unna. Mens den gamle papirfabrikken hadde hatt en årsproduksjon på 6 000 tonn i året, var ambisjonen nå å doble produksjonsvolumet. Byggearbeidene startet i 1956, og den nye papirfabrikken ble satt i drift ved årsskiftet 1957–1958.

Papirfabrikken fikk ei grunnflate på 4 500 m² fordelt på tre plan. I kjelleren var det tre store kummer hvor massen fra cellulosefabrikken høyere oppe i vassdraget ble tappet inn fra en 1 300 meter lang rørledning. Første etasje inneholdt sortersal og verksted, samt en rekke hjelpemaskiner. Maskinsalen lå i annen etasje, mens kontorlokalene var plassert i en tredje etasje i bygningens vestfløy.

Den nye fabrikken fikk to papirmaskiner. Den ene var en ny, flersylindret maskin der våtpartiet var produsert ved Finshyttan, mens tørkepartiet kom fra ER-WE-PA. Denne maskinen hadde en arbeidsbredde på 234 centimeter og kunne levere opptil 40 tonn papir i døgnet. Den andre maskinen var en yankeemaskin som den tyske Füllner-fabrikken hadde levert i 1914. Her var arbeidsbredden 350 centimeter og produksjonskapasiteten varierte mellom 10 og 18 tonn per døgn, avhengig av gramvekten på det papiret som skulle produseres. På årsbasis ble den samlete produksjonskapasiteten ved den nye papirfabrikken anslått til ca. 13 000 tonn. Noe av papiret gikk for øvrig til et datterselskap, A/S Norsk Papiremballage, som produserte papirsekker i en tilstøtende bygning.

Ledelsen i Herre Fabrikker A/S så lyst på framtida og planla kapasitetsutvidelser. I 1959 antydet de en dobling av papirproduksjonen. Det viste seg imidlertid vanskelig å få virkeliggjort ekspansjonsplanene på grunn av bedriftens anstrengte økonomi. I 1961 lyktes Thomas Stang å få i stand en avtale med forsikringsselskapet Æsolus og Norsk Kollektiv Pensjonskasse i Bergen. Ifølge avtalen skulle dette selskapet overta 40 prosent av aksjene i Herre Fabrikker A/S mot å skyte inn kapital over flere år, for å sikre modernisering og utvidelse av virksomheten. Stangs visjoner ble imidlertid ikke virkeliggjort gjennom den nye eierkonstellasjonen heller. Hans nye medeiere presset i stedet på for å få solgt virksomheten til en av de større aktørene i treforedlingsindustrien. Fra 1. januar 1962 ble Herre Fabrikker A/S fusjonert med A/S Follum Fabrikker.

Den sterke parten i fusjonen var ubetinget Follum-konsernet. Dette selskapet var primært interessert i cellulosefabrikken, som ble kjøpt for 4,5 millioner kroner og omdøpt til A/S Bamble Cellulosefabrikk. Papirfabrikken og sekkefabrikken skulle drives videre som selvstendige selskaper under navnene A/S Herre Papirfabrikk og A/S Norsk Papiremballage. Her var «Stang-gruppen» fortsatt dominante eiere. Avtaler mellom selskapene skulle sikre papirfabrikken fortsatte råstoff- leveranser gjennom rørledningen fra cellulosefabrikken i minst ti år framover. Denne klausulen kom snart til å skape hodebry for lederne i de to selskapene.

Follum-ledelsen var ikke særlig imponert over cellulosefabrikkens forfatning. Like etter overtakelsen vurderte de å bygge en helt ny fabrikk ved siden av papirfabrikken, men i stedet bestemte de seg ganske snart for å nøye seg med å bygge et nytt blekeri ved det eksisterende anlegget. Målet var omlegging til produksjon av halvblekt masse for papirfabrikken på Follum ved Hønefoss.

Bamble Cellulosefabrikk ble stanset for ombygging fra sommeren 1962. Dermed opphørte også celluloseleveransene til papirfabrikken ved Frierfjorden. A/S Herre Papirfabrikk ble, i hvert fall midlertidig, nødt til å begynne å kjøpe «fremmed» cellulose. Follum-ledelsen ga også tydelige signaler om at de ønsket å fri seg fra avtalen om framtidige celluloseleveranser til Herre Papirfabrikk. Da bedriften ikke lenger fikk tilførsler av masse gjennom rørledningen fra cellulosefabrikken, måtte den kjøpe ublekt sulfatcellulose på det åpne markedet. Dette medførte økte kostnader.

I 1962 førte uoverensstemmelser med dem som eide de øvrige 50 % av aksjonærene i Norsk Papiremballage til at denne virksomheten ble overtatt av M. Peterson & Søn. Dermed mistet Herre Papirfabrikk sikre leveranser til nabobedriften, og ble henvist til å selge mye av papiret fra fabrikken på eksportmarkedet. Det var ikke enkelt å arbeide seg inn på et eksportmarked som var preget av laber etterspørsel og lave priser.

Bedriftsledelsen ved Herre Papirfabrikk forsøkte derfor å legge om produksjonen til finere og bedre betalte papirkvaliteter. Den nyeste papirmaskinen ble ombygd for produksjon av finpapir i lavere gramvekter basert på blekt kraftcellulose. Dette var et produkt som var nytt i Europa, men velprøvd i Nord-Amerika.

Det nye papirproduktet slo slett ikke dårlig an, men omstillingsarbeidet hadde kostet penger, så selskapets økonomiske situasjon var presset. Styret i bedriften begynte derfor å arbeide med et «sanerings- og oppfinansieringsprogram». De forsøkte å få overdratt virksomheten til andre aktører i treforedlingsindustrien. Selskapet prøvde blant annet å danne en ny allianse med nabobedriften Bamble Cellulose. Eierselskapet Follums styre vedtok imidlertid at de under ingen omstendighet ville delta i eventuell ny tegning av aksjekapital for Herre Papirfabrikk. Når heller ikke det statlige Utbygningsfondet ville yte kreditt til videre drift, så ikke styret for Herre Papirfabrikk annen utveg enn å begjære bedriften konkurs. Siste produksjonsdag var 29. juni 1964. 130 ansatte mistet inntektsgrunnlaget sitt.

Den konkursrammete fabrikken hadde moderne teknisk utstyr og lå gunstig til. Mange håpte derfor på en reorganisering som kunne få virksomheten i gang igjen. Dette lyktes ikke. Derfor ble maskinene solgt. Ingen meldte interesse for å kjøpe fabrikkbygningen. Flere ville derimot leie lokaler på Herre, men eierne var redde for å inngå leieavtaler som kunne skape vanskeligheter ved seinere salg.

Fabrikken ble stående tom til 1970. Da hadde eierne pådratt seg betydelig gjeld, og fabrikken ble solgt på tvangsauksjon til et nydannet selskap som kalte seg I/F Herre. Dette selskapet tok i første omgang sikte på å leie ut bygningen til et nystartet firma, A/S Himag, som ville produsere bilfelger av magnesium i lokalene.

• Norsk industrihistorie etter 1940
• Norsk industrihistorie etter 1940

• «A/S Follum Fabrikker – Herre Fabrikker A/S», usignert artikkel i tidsskriftet Norsk Skogindustri, nr. 1 1962, s. 24.
• «Den nye papirfabrikk ved Herre Fabrikker A/S», usignert artikkel i tidsskriftet Norsk Skogindustri, nr. 11 1959, s. 443–446.
• Herre Fagforening 1961: Herre Fagforening 50 år.