Kapitalen

I sentrum av analysen sto den antagonistiske motsetningen mellom det kapitalistiske borgerskapet og den utbyttede arbeiderklassen.

Ifølge analysen var borgerskapet eier av produksjonsmidlene og karakterisert av et umettelig profittjag som bare kunne realiseres gjennom den systematiske utbyttingen av arbeiderklassen og som kastet samfunnet inn i rastløs bevegelse og konstant usikkerhet.

Arbeiderklassen var på sin side et historisk produkt av ekspropriasjon og industrialisering som polariserte alle andre under- og middelklasser. For å dekke sitt livsopphold hadde arbeideren kun sin produktivkraft å selge mot lønn. Lønnen dekket bare delvis arbeidets verdiskapning, og borgerskapet bemektiget seg resten i form av merverdi eller profitt. Denne mekanismen, som står sentralt i arbeidsverditeorien, skulle ligge til grunn for kapitalens potensielt uendelige profittskapning.

Disse økonomiske mekanismene dannet grunnlaget for klassekampen mellom borgerskapet og arbeiderklassen, som er et hovedelement i marxistisk teori. Etter en innledende periode med spredte sosiale konflikter rundt arbeidsforholdene skulle arbeiderklassen etter hvert samle seg som politisk subjekt og revolusjonere kapitalismen. I andre tekster teoretiserte Marx en overgangsperiode i form av proletariatets diktatur som skulle lede inn i det kommunistiske samfunnet.

Marx benyttet gjennomgående termen «reell abstraksjon» for å beskrive de sosiale konsekvensene av kapitalens hegemoni. Dette betyr at abstrakte økonomiske verdier ble «virkeligere» enn konkrete menneskelige relasjoner og at de derfor dikterte enkeltindividenes selvoppfattelse, sosiale forhold og livsmuligheter. Med andre ord var det forskjellige former for økonomisk abstraksjon som formet den sosiale virkeligheten i kapitalismen.

Dette ga seg uttrykk blant annet i det Marx kalte for varefetisjismen. Han argumenterte for at kapitalismen fikk varens abstrakte bytteverdi til å fremstå som en naturgitt, iboende egenskap ved varen, noe som skjulte for de konkrete og menneskelige produksjonsforholdene som faktisk lå til grunn for varen.

Også arbeidet var objekt for «reell abstraksjon» ifølge Marx. På en side ble arbeidet underlagt det kapitalistiske verdisystemet, noe som reduserte arbeideren til en abstrakt produktivkraft og åpnet for den systematiske utbyttingen av arbeiderklassen. Marx kalte dette for abstrakt arbeid. På den andre siden førte arbeidets industrialiserte karakter til fremmedgjøring. Dette skyldtes at arbeidsdelingens nye produksjonskjeder i økende grad var preget av effektivisering, disiplinering og meningsløse tekniske operasjoner som førte til tap av menneskelige eksistensforhold.

Mot den utbredte antagelsen i datidens samfunnsøkonomi om at «kapitalens opprinnelige akkumulasjon» besto i oppsparte midler, hevdet Marx at denne heller var basert på ekspropriasjon, privatisering og kolonimakt. Marx beskrev i Kapitalen kapitalismens fremvekst fra 1500-tallet der noen sentrale elementer er borgerskapets økende inntekter gjennom kolonisering, arbeiderklassens fremvekst på bakgrunn av ekspropriasjonen av landbruksbefolkningen og fabrikksystemets kollektive arbeidsdeling.

Marx hevdet berømt at «profittratens tendens til å falle» var en lovmessig selvmotsigelse i det kapitalistiske systemet som lå til grunn for økonomiske kriseformasjoner, monopolisme, markedskolonialisme og rovdrift på naturressurser.

Marx argumenterte for at det kapitalistiske systemet i kraft av sine egne mekanismer var uendelig ekspansivt, uten noen form for metningspunkt, og kunne bare stagges av «ytre» faktorer som for eksempel politisk kamp eller ressursmangler. Imidlertid ble denne ekspansjonen nødvendigvis båret frem av stadig større og mer effektiv produksjonskapasitet, noe som igjen ville føre til stagnasjon og fall i profittraten. Jo mer som produseres og jo mer effektivt det produseres, jo mindre profitt ville genereres.

Marx hevdet videre at dette var en indre og «objektiv» selvmotsigelse som næret seg selv: Den eneste måten å gjøre opp for det tendensiøse profittfallet som skyldtes kontinuerlig produksjonsøkning var enda mer produksjonsøkning. Dette kunne ta form av opprettelsen av nye markeder, eliminering og integrasjon av ikke-kapitalistisk økonomisk aktivitet, ekspropriasjon og privatisering, utkonkurrering av andre kapitalister, dannelsen av nye forbruksbehov, reduksjon av produksjonskostnader og så videre. Den britiske og marxistiske samfunnsgeografen David Harvey har kalt dette systemet for «akkumulasjon ved frarøvelse».

Denne selvmotsigelsen skulle ifølge Marx også ligge til grunn for uunngåelige og sykliske økonomiske kriser i kapitalismen.

• Marx-Engels-Gesamtausgabe (MEGA).

• Verker i utvalg. Oversettelse ved Jon Elster og medarbeidere. Oslo, 1970.
• Kapitalen. Første bok. Oversettelse ved Erling Kielland og medarbeidere. Oslo, 2015.

• Elster, Jon. Om Kapitalen. Oslo 1969.
• Sandemose, Jørgen. Totalitet og metode. Tre essays om Karl Marx' hovedverk. Oslo 2007.