På begynnelsen av 1800-tallet vokste motstanden mot Ungarns påtrykk og Kroatias underlegne stilling innenfor Habsburgmonarkiet. Den nasjonale bevegelsen, også kjent som «den illyriske bevegelsen» (1830–1848), skapte et felles kroatisk skriftspråk. Bevegelsen var både kroatisk nasjonalistisk og orientert mot det sørslaviske (panslaviske). Revolusjonsåret 1848 betydde slutten på denne virksomheten. Kroatias stattholder (ban) Josip Jelačić hjalp keiseren med å slå ned de revolusjonære ungarerne, men Kroatia fikk ingen autonomi.
Kroatia ble et østerriksk kronland, og perioden 1849–1860 var preget av en reaksjonær østerriksk politikk. Etter 1860 begynte parlamentet, Sabor, å fungere igjen. En talsmann for Det nasjonale partiet som ønsket kroatisk autonomi i union med Ungarn, var biskop Strossmayer, som forfektet den jugoslaviske (sørslaviske) ideen og opprettet et vitenskapsakademi i Zagreb i 1866 under navnet Det jugoslaviske vitenskapsakademi.
En mer kroatisk nasjonalistisk retning var representert ved lederne for Rettspartiet, Ante Starčević og Eugen Kvaternik, som ønsket territoriell samling og autonomi for Kroatia og gikk imot serbiske ekspansjonsplaner.
Etter at dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn ble opprettet i 1867, inngikk Ungarn og Kroatia en lignende avtale (nagodba) i 1868. I realiteten var Kroatias autonomi svært begrenset, og kroatenes innflytelse i budsjett- og skattespørsmål var minimal. Under stattholder Ivan Mažuranić (1873–1880) ble likevel kroatisk kultur styrket. Etter Østerrike-Ungarns okkupasjon av Bosnia-Hercegovina i 1878 ønsket kroatene en samling av de sørslaviske områdene innenfor keiserriket, som en motvekt mot ungarsk innflytelse. Keiseren avslo, og den anti-østerrikske stemningen vokste.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.