Sønn av:
Carsten Egeberg Borchgrevink, oppdagelsesreisende og polarforsker (1864 - 1960) og Constance Prior Standen (1869 - 1960)
Gift:
i 1925 med Esther Sommerschield, maler og skuespiller (1899–1989)
Ridley Borchgrevink var en norsk tegner, maler og grafiker. Han var også forfatter og bokillustratør, og var kjent for eksotiske dyretegninger fra sine reiser i Afrika.
Borchgrevink illustrerte flere bøker for andre forfattere, blant annet Mikkjel Fønhus' Der villmarka suser (1919) og Peter Christen Asbjørnsens Norske huldreeventyr og folkesagn (1934). Han er representert i de fleste større kunstsamlinger og gallerier i Norge og i Statens Museum for Kunst i København.
Borchgrevink ble født i England, men kom til Norge som fireåring i 1902. Faren var polarforsker og oppdagelsesreisende, og tilbrakte blant annet sju år i Australia. Morens søsken bodde i flere år i India. Borchgrevinks barndom var derfor fylt med eventyr og fortellinger fra fremmede land med eksotiske dyr. Interessen for dyr ble ytterligere vekket da han som tiåring fikk fire røde tamduer av faren. Borchgrevink stelte dem og tegnet studier av kropp og fjær. Han fortsatte å holde duer av forskjellige slag helt frem til 18–19-årsalderen.
I 1918 begynte Borchgrevink å studere arkitektur på NTH i Trondheim, men han sluttet etter ett år og gikk over til zoologistudiet ved Universitetet i Kristiania. Mens han studerte i Trondheim begynte han å tegne og male, og i 1920 fikk han solgt noen tegninger til avisa Nationen.
Borchgrevink dro i 1920 til Paris for å studere kunst. Han ble der frem til 1923, som elev av Raoul Dufy, Othon Friesz, Pedro Araujo og André Lhote. Borchgrevink satte spesielt pris på Lhôtes undervisning i form og komposisjon.
Borchgrevink dyrket også fortsatt forbildene fra ungdomstiden, som de franske mesterne Eugène Delacroix, Gustave Courbet, André Derain, Nicolas Poussin og Henri Rousseau. Som han selv sa, det var først og fremst naturen som var hans store læremester og inspirator.
Våren 1921 tok Borchgrevink kontakt med Blomqvist Kunsthandel og fikk organisert De unges utstilling, som åpnet 1. mai. Med tegninger og to malerier utstilt der, og samtidig to malerier på Vårutstillingen i Kunstforeningen, markerte han seg allerede sterkt.
Kritikerne beskrev hans «vakre mørke gobelinagtige landskaper» og slo fast at «denne unge Maler vil noget – det er ikke bare de evindelige Epler og Appelsiner, Smaahuser og Selvportrætter...» (K.W. i Ørebladet). I Dagbladet nevnte Jappe Nilssen «et par eiendommelige og dyptstemte landskaper», og spådde at «han tør nok med tiden bli en av dem, som kommer til aa bety noget i vaar malerkunst».
Allerede høsten 1921 holdt Borchgrevink sin første separatutstilling, også denne gang hos Blomqvists Kunsthandel, og hans romantiske fantasier vakte oppsikt i en moderne orientert samtid. Jappe Nilssen skrev følgende om separatutstillingen: «Ikke den dagklare virkelighet, men eventyret kjenner han, dype, fantastiske skogtykninger med en intens uhyggestemning, og hvor trærne vrir sig i selsomme buktninger og ligner merkelige forhistoriske dyr... De mest dagligdagse motiver... får et skjær av mystikk over sig, noget selsomt og uheldsvangert».
På Høstutstillingen i 1922 stilte Borchgrevink ut et karakteristisk bilde, Gutt ved sjøen. Han var i denne perioden opptatt av de gamle italienske mestere med deres glatte, fint utpenslede form, samtidig som han ble inspirert av de flamske og hollandske malere, særlig dyremalerne. I 1925 malte Borchgrevink en tolkning av Peter Paul Rubens' Levkippos' døtre.
En ny utstilling hos Blomqvists Kunsthandel 1923 befestet Borchgrevinks rolle som fremadstormende kunstner. Bildene han stilte ut hadde titler som Skoginteriør, Natt i skogen, Dyr i skogen. Nasjonalgalleriet kjøpte to små bilder, Ung man og Okse og ku, og allerede året før hadde Trøndelag Kunstgalleri kjøpt maleriet Mann med to hunder samt to tegninger.
1924 dro Borchgrevink på jordomseiling med opphold i Sørøst-Asia, Thailand og de Vestindiske øyer. Møtet med Østen ga ny næring til hans romantiske drøm, og ga den også mer substans. Dyrelivet opptok Borchgrevink mer og mer, en gammel kjærlighet som helt fra starten hadde fått uttrykk i delikate, små tegninger. Tilbake fra reisen hadde han med seg tegninger av motiver som en mektig hvilende okse og en urskogsidyll fra Penang i Malaysia, og en humørfylt observasjon av to elefanter som fletter snabler, tegnet i Bangkok.
Etter hjemkomsten ble inntrykkene av eksotisk natur og dyreliv formet til store komposisjoner som Siamesisk landskap (1925) og Ved kilden (1931, Nasjonalmuseet). Disse uttrykte Borchgrevinks lengsel tilbake mot det enkle og naturnære. Det hvilte en stemning av landlig ro og stillhet over maleriene, med en gjenklang fra Poussins arbeider.
Borchgrevink hadde sitt første møte med Afrika på en reise til Kenya i 1931. I årene etter fortsatte han å male sine inntrykk i komposisjoner som Ved kilden (1931), preget av en stemning av naturnær og mytisk ro, og den voldsomt dramatiske kampscenen Løve og sebra (1931), nært beslektet med Delacroix' løvejakter. Afrikanske perlehøns (1932) har en rikere fargeklang, med hovedvekt på blått og oker. En ny reise i 1947–1948 gikk til Kenya og Uganda.
Borchgrevink besøkte også flere ganger Sør-Europa, der han tegnet studier fra det brokete sydlandske folkeliv. I 1936 tegnet han spanske gatepartier med folk og esler, og i en lang rekke studier fra Portugal i 1952–1954 viste han sitt skarpe blikk for det sydlandske dagliglivet.
Borchgrevink gjorde suksess med reiseskildringen Svart og hvitt i Afrika (1932). Boka begynner med ordene: «Jeg er kommet til eventyrlandet. Dyreparadiset. Landet jeg drømte om som smågutt, og som alltid vil leve i fantasien.» Både tekst og tegninger er preget av lynskarpe observasjoner. Dyrene han tegnet var gjerne fanget midt i en bevegelse, og ble gjengitt med frydefullt humør: dansende strutser og antiloper, sjøsykt svaiende sjiraffer, flaksende perlehøns, lurende krokodiller og frekke apekatter.
I en senere Afrika-bok, Dyrespor og vill honning (1950), var tegnestilen blitt enklere og mer sammenfattende, med vekt på omrisset. Det skissemessig preget var understreket og tonen var mer alvorlig. I boka forteller Borchgrevink om sine strabasiøse ferder sammen med kikuyuene i bushen i Nord-Kenya, midt under Mau Mau-opprøret.
I kontrast til det eksotiske i Afrikabøkene står de humørfylte illustrasjonene Borchgrevink lagde til Asbjørnsens Norske huldre-eventyr og folkesagn (1934). Han illustrerte også Nils Onsagers Fottur (1930) og Fønhus' Trollelgen (1947). Begge bygde på omfattende studier rundt omkring på Østlandet.
Borchgrevink levde seg inn like fint inn i dansk, nærmere bestemt jysk, natur i de sirlige strektegninger til den norske utgaven av Kaj Munks Liv og glade dager (1946). Til sammen illustrerte Borchgrevink nærmere 30 bøker i perioden 1924–1955.
Borchgrevinks formspråk holdt seg alltid innen det naturalistiske, med omhyggelige studier av motivene. Med små forenklinger fanget han karakteristiske detaljer som den raske bevegelsen i en terne i flukt, det bekymrede uttrykket i ansiktet til en hund med valper eller det komiske i den langhalsete strutsens nysgjerrighet. Skisser og tegninger ble alltid laget på stedet, enten det var i Nordmarka, Rondane, India eller Afrika.
Borchgrevinks Hvit egretthegre (1928, Nasjonalmuseet) viste stor finesse i den myke blyantstreken, og det samme gjelder En terne (1938, Nasjonalmuseet).
De senere årene tegnet Borchgrevink mange studier av hunder. Som i tidligere dyrestudier fanget han dyktig inn dyrenes vesen, men uten det voldsomt ekspressive og nesten karikerende fra mange av arbeidene han gjorde som ungdom. Tegningene hadde en skarp enkelhet, men han kunne også skildre en fint nyansert vinterstemning som i den myke blyanttegningen av to vinterryper (1971–1972).
Fra 1940 arbeidet Borchgrevink også med grafikk, først tresnitt, deretter radering og litografi i svart-hvitt og farger. I 1941 ga han ut en mappe med fem fuglemotiver i tresnitt. Noen av litografiene Borchgrevink lagde var Sjiraffer (1959), i delikat koloritt med dyrenes bleke brune mot en lett grågrønn himmel, og Sovende jakthund (1961) og Isbjørn (1972) i svart-hvitt.
I maleriene sine kombinerer Borchgrevink ofte naturens eventyrlige virkelighet med romantikkens maleriske elementer, gjerne ved å bruke dype farger i bakgrunnen. Slik antydet han fantasiskapende skogholt, fjerne åser eller udefinerte interiører. I bilder fra slutten av 1920-årene viser han en voldsom temperamentsutfoldelse, der han malte hester i vilt jag over norske fjellvidder, i en dyster blåsvart og blekket koloritt. I Løvetemmeren (1927) er det igjen et preg av ro og balanse, villdyrkreftene ble temmet i en streng pyramidelignende komposisjon.
I et intervju fra 1971 karakteriserte Borchgrevink selv treffende tosidigheten i sitt kunstnerlynne; utlengselen og hjemkjærheten: «Slik har jeg to boliger, en under akasiatreet og en ved granens rot, og jeg lytter til suset fra begge trær. Men den afrikanske Pana-fløytetonen smelter nu i min alders år sammen med suset fra norsk granskog – og veverfuglenes kvidder i akasiatreet avløses av mange stemmer fra norske fuglefjell».
Borchgrevink holdt verv i en rekke norske kunstnerorganisasjoner. Han mottok Statens kunstnerlønn fra 1958 og ble tildelt Kongens Fortjenstmedalje i gull i 1966.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.