reiselitteratur

I nyere tid er reiselitteratur blitt diskutert i lys av postkoloniale perspektiver. Skribentene har i den eldre reiselitteraturen gjerne vært hvite menn, og av og til hvite kvinner, med god økonomi og mye makt. De har vært drevet av en interesse for å samle andre kulturers skatter, eller de har tilegnet seg en annen kulturs åndsprodukter. Men også moderne reiselitteratur skrevet av begge kjønn blir ofte problematisk, fordi skribenten retter et blikk på «den andre», altså på en annen kultur, uten å tillate at blikket blir returnert.

Å reise og skrive om sin reise er en slitesterk kombinasjon.

Odyssevs reiseeventyr fra cirka 700 fvt. konstituerer et av våre første store epos. Her er utreisen, reiseeventyret og hjemkomsten like viktige komponenter i historien. 300 år senere kombinerer Herodot reisefortellinger med historieskriving og politikk.

Dantes reise gjennom Inferno til Paradis i boken Den guddommelige komedie (1300-tallet) var den første store imaginære og metafysiske reisen. På omtrent samme tid skrev Marco Polo fortellingen om sine asiatiske reiser og Ibn Battuta om sine arabiske reiser.

Romanen i moderne betydning ble innledet da Cervantes (1600-tallet) lot sin fattige adelsmann ta navnet Don Quijote og begi seg ut på en eventyrreise. Daniel Defoe ga sitt bidrag til den moderne menneskets konstitusjon da han på 1700-tallet lot Robinson Crusoe strande på sin sjøreise.

Goethe (1800-tallet) kombinerte reisefortellingene med selvbiografi i Italiensk reise. Viktige skandinaviske 1800-tallsforfattere som reiste og skrev var danske H.C. Andersen og svenske Fredrika Bremer. I Norge skrev Camilla Collett fortellinger fra sine reiser i Europa, og Aasmund O. Vinje berettet i Ferdaminne om sin vandring til Trondheim og kroningen av Karl 4. Ferdaminne er det første store verket utgitt på landsmål (nynorsk).

Fra og med 1700-tallet ble reisefortellinger om oppdagelser og erobringer vanligere.

Berømte eksempler er Charles Darwin som rapporterte fra reisene med skipet Beagle, Henry Morton Stanley med beretninger fra Afrika, Fridtjof Nansen med Paa ski over Grønland (1890) og svenske Sven Hedin med beretninger om sine mange reiser til Asia. Roald Amundsens reisebøker ble svært populære og Robert Falcon Scotts ekspedisjon til Antarktis ble sammenfattet av en av deltagerne, Apsley Cherry-Garrard, i boken The Worst Journey in the World (1922).

Oppdagelsesreisene hadde ofte både et vitenskapelig siktemål, men også en nasjonalistisk og imperialistisk profil. I takt med kritikken av imperialismen fulgte også en kritisk reiselitteratur. Stanleys fortellinger fra «det mørke kontinent» fikk et kritisk tilsvar i Joseph Conrads roman Mørkets hjerte (1900).

På 1800-tallet ble den moderne turismen innledet og i 1827 startet tyske Karl Baedeker et forlag som spesialiserte seg på kart og guidebøker for nysgjerrige reisende. Det ble innledningen til en industri med bøker, kart, brosjyrer og artikler som blomstrer i dag når masseturismen har blitt global. Alle større aviser har i dag egne reisebilag. Den største internasjonale aktøren er Lonely Planet med reiseguider, magasiner, internettsamfunn og TV-serier. Norske forlag i markedet er Gyldendals reiseguider og Spartacus forlag som har gitt ut en serie med personlige reiseguider. Den danske avisen «Politiken» har i en årrekke gitt ut serien Turen går til på eget forlag. Den finnes på norsk i Aschehougs serie Turen går til. Det private reisebrevet er også blitt offentlig reiselitteratur gjennom blogger, Instagram, Twitter og Facebooksider.

Reiselitteraturens klassiske varianter lever og trives i moderne tid, med unntak av den imperialistisk inspirerte oppdagelsesreisen. Fra 1900-tallet kommer det også til en viktig aktør, den problematiske reisende. Den moderne reiselitteraturen handler minst like ofte om den som reiser som landskapet eller geografien hen reiser i.

Samtidig med at den reisende problematiseres og moderniseres, skiller reiselitteraturen seg fra den «egentlige» litteraturen som defineres som fiksjon. Slik var det ikke på 1700-tallet og slik er det i mindre grad i dag enn på 1900-tallet. Det betyr at flere av 1900-tallets store reisefortellere, som ofte ble mye lest, måtte vente lenge på litterær anerkjennelse.

Det gjelder for eksempel mesterverk som den engelske Robert Byrons reisedagbok The Road to Oxiana (1937) og sveitseren Nicolas Bouviers Bruken av verden (L’usage du monde 1963), begge fra reiser i Midtøsten, og engelske Bruce Chatwins In Patagonia (1977) fra en reise i Sør-Amerika.

Flere mesterverk er først publisert som artikler i tidsskrifter eller som del av reportasjereiser og senere gitt lengre liv gjennom bokutgivelser, for eksempel australske Robyn Davidsons Tracks (1980), opprinnelig skrevet for tidsskriftet National Geographic. Den polske journalisten Ryszard Kapuściński har utgitt en rekke reisebøker, for eksempel Imperium (1993) fra Russland og Heban (1998), og han er spesielt kjent for å bruke hverdagslige hendelser som anslag til større sosiale synteser. Den tyske journalisten Wolfgang Büscher følger i Berlin-Moskva. En reise til fots (2003) i fotsporene til Napoleons felttog mot Russland i 1812.

I alle disse bøkene gjennomgår den reisende en personlig utvikling under sin reise i et gjenstridig og noen ganger fiendtlig innstilt miljø.

Den problematiserende reisende blir enda mer fremtredende i de mange moderne romaner som er reisefortellinger i den betydning at reisen er både motiv og motor. Det gjelder epokegjørende romaner som Rainer Maria Rilkes Malte Laurids Brigges opptegnelser (1910, norsk oversettelse 1996), Louis-Ferdinand Célines Reisen til nattens ende (1932), Jack Kerouacs On the Road (1957) og W.G. Sebalds Austerlitz (2001).

En rekke sentrale europeiske forfatterskap fra moderne tid forutsetter reisen. Det gjelder for eksempel engelske Graham Greene og nederlandske Cees Nooteboom. I Sverige er Harry Martinson en forfatter med reisen som viktig motiv, for eksempel Resor utan mål (1932) og «romeposet» Aniara (1956). Det samme gjelder i Danmark for Carsten Jensen og Thomas Boberg. I Norge gjelder det for mye av Knut Hamsuns forfatterskap. Hamsun skrev dessuten en av de første reiseberetninger med en problematiserende reisende: I Æventyrland – oplevet og drømt i Kaukasien (1900). Cora Sandels Alberte-trilogi forutsetter reisen bort og reisen hjem. I nyere tid har Kjartan Fløgstad utviklet et forfatterskap der reisen er viktig. Det samme gjelder til en viss grad Dag Solstad, med for eksempel romanen 16.07.41 hvor hovedpersonen foretar en reise fra Norge til Berlin (2002).

Reiselitteraturen har alltid vært populær og er i dag mer aktiv enn noensinne, samtidig som den har vært vanskelig å plassere i det litterære systemet, for eksempel i bokhandelen og biblioteket. Med tanke på reiselitteraturens enorme utbredelse og reisens litterære betydning er reiseberetninger forbausende lite behandlet av litteraturvitenskapen. I dag finnes noen monografier og noen antologier først og fremst på engelsk og med engelskspråklige eksempler som diskuterer reiseberetningens mange varianter og aspekter.

• litteratur
• sjanger

• Studies in Travel Writing

• Casey Blanton: Travel Writing. The Self and the World (1997).
• Paul Fussell: Abroad. British Literary Traveling Between the Wars (1980).
• François Hartog: Le miroir d’Hérodote (1980).
• Patrick Holland & Graham Huggan (red.): Tourists with Typewriters. Critical Reflections on Contemporary Travel Writing. (1998).
• Michael Kowalewski (red.): Temperamental Journeys (1992).
• Arne Melberg: Å reise og skrive (2005).
• Dennis Porter: Haunted Journeys: Desire and Transgression in European Travel Writing (1991).
• Mary Louise Pratt: Imperial Eyes. Travel Writing and Transculturation (1992).
• Tone Selboe: Litterære vaganter(2003).
• Jørgen Alnæs: I eventyret – norske reiseskildringer fra Astrup til Aasheim (2008).
• Anka Ryall: Odyssevs i skjørt – kvinners erobring av reiselitteraturen (2004).