Schengenavtalen

Avtalen avskaffer grensekontrollen av personer og gods mellom landene etter mønster fra den nordiske passunionen, og den åpner for et omfattende politisamarbeid. Europas to passfrihetsområder (Schengen og den nordiske passunionen) knyttes sammen. De praktiske konsekvensene av Schengenavtalen blir derfor at folk flest slipper passkontroll.

Samtlige EU-land, bortsett fra Irland og Kypros, deltar i Schengen-samarbeidet. I tillegg er Norge, Island, Sveits og Liechtenstein assosierte medlemmer av samarbeidet. Irland står utenfor samarbeidet på grunn av reiseavtalen med Storbritannia, dette gjelder særlig hensynet til grensa mellom Irland og Nord-Irland.

Ved trafikk inn og ut av Schengenområdet er det passkontroll både ved inn- og utreise.

Det er også lettere for asylsøkere med oppholdstillatelse i ett Schengen-land å reise til et annet, og tilsvarende har myndighetene i ett land anledning til å avvise asylsøkere som har fått avslag i et annet Schengen-land.

Avtalen inneholder også felles regler for bekjempelse av terrorisme, ulovlig narkotikahandel og andre former for grov internasjonal kriminalitet. Blant annet vil politipatruljer få anledning til å forfølge personer over landegrensene på et ferskt spor og til å drive observasjon av mistenkte. Slik virksomhet er likevel underlagt nasjonal kontroll, og utenlandske politifolk kan ikke utøve politimyndighet på fremmed territorium, for eksempel arrestasjon.

Samarbeidsformene som omtales i Schengenavtalen kan spesifiseres og modereres i bilaterale avtaler mellom de ulike partene. I Schengensamarbeidet har partene også opprettet et register over ettersøkte personer og stjålne gjenstander, det såkalte Schengen Information System (SIS) .

En oppdatert versjon av Schengenavtalen ble inngått mellom de samme partene i 1990, og ble deretter utvidet med nye medlemmer gjennom tiltredelse av Italia (1990), Spania og Portugal (1991) og Hellas (1992). Etter EU-utvidelsen i 1995 sluttet nye EU-land seg til (Østerrike i 1995, Finland og Sverige i 1996). Danmark sluttet seg også til Schengenavtalen i 1996, men med et forbehold angående fremtidige endringer i avtalen. Norge og Island fikk, som medlemmer av Den nordiske passunion, assosiert status til Schengenavtalen i 1996, ettersom de allerede hadde passfrihet med Danmark, Finland og Sverige.

Schengenkonvensjonen ble på EUs toppmøte i Amsterdam i 1997 tatt inn i EUs traktatgrunnlag, noe som fikk konsekvenser for land utenfor EU (det vil si Norge og Island). Norge og Island måtte da forhandle frem egne assosieringsavtaler med Schengenområdets medlemmer.

Samtidig medførte innlemmelsen av Schengenavtalen i EUs traktatgrunnlag ytterligere revisjoner i avtalen. Schengenavtalen omfattet 15 land da den reviderte utgaven trådte i kraft våren 2001.

Ni av de ti nye medlemslandene ved EU-utvidelsen i 2004 (Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Slovenia og Malta) kom med i Schengensystemet i desember 2007. Høsten 2008 sluttet også Sveits seg til avtalen; Liechtenstein ble tilknyttet i 2011. Kroatia ble en del av Schengen-området i 2023, mens Bulgaria og Romania ble medlemmer i 2025. Schengenavtalen omfatter dermed 29 land ved inngangen til 2025, herunder fire EFTA-land (det Europeiske Frihandelsforbund). Dette betyr at 25 av de 29 Schengen-medlemmene er EU-medlemsland og at resten er fra EFTA (Island, Liechtenstein, Norge og Sveits).

Kypros er ikke med i Schengen, som følge av den politiske situasjonen på øya. Når det gjelder Frankrike, så er de franske oversjøiske departementene (for eksempel La Réunion, Fransk Guyana, Guadeloupe og Martinique) som ligger utenfor Europa, ikke en del av avtalen, selv om de egentlig er del av Frankrike.

• EU
• pass
• Nordisk passunion
• Schengensamarbeidet

• EUs informasjonsside om Schengenavtalen