balkankrigene

Serbia, et selvstendig fyrstedømme fra 1830, ble i 1878 utvidet med et tidligere osmansk område i sør (Niš–Vranje), men ønsket å utvide staten med Makedonia og Kosovo, som de kalte «Gammel-Serbia». I 1882 ble Serbia et kongedømme under Obrenović-dynastiet, men i 1903 ble kongen Aleksandar Obrenović drept i et militærkupp, og den mer populære og handlekraftige kong Peter 1. Karadjordjević overtok. Situasjonen for serberne som levde under osmansk herredømme i Kosovo og Makedonia var et brennbart tema. Montenegro ønsket også å ekspandere nordøstover, i Sandjak og Kosovo, men viktigst var det albanske området ved kysten (Skodër). Montenegro var et fyrstedømme som i århundrer hadde ligget i krig med tyrkerne.

Bulgaria, som ble et selvstendig fyrstedømme i 1878, innlemmet den osmanske provinsen Øst-Rumelia i 1885, noe som førte til at Serbia angrep, men tapte krigen. Bulgaria ønsket å ta mer av osmansk territorium, særlig Makedonia. Under den første avtalen i 1878 (San Stefano-avtalen) hadde Bulgaria fått hele Makedonia, men dette ble forandret ved Berlin-avtalen.

Hellas innlemmet Thessalia i 1881, men ønsket å innlemme de nordlige områdene Epirus og Makedonia. Grekerne ville også gjerne få kontroll over øyene i Egeerhavet, helt mot kysten av Lilleasia.

Den ung-tyrkiske revolusjonen i 1908 innsatte en regjering i Konstantinopel (Istanbul) som ønsket reformer, men sto for sentralisering og tyrkisk nasjonalisme. Forholdene i Makedonia ble vanskelige for den kristne befolkningen. Makedonia hadde en blandet befolkning; slaviske makedonere, serbere, bulgarere, grekere, albanere og rumensktalende vlaher. Det var en rivalisering mellom Serbia, Bulgaria og Hellas, som alle hadde ambisjoner om å overta området. Albanerne hadde en nasjonal bevegelse fra slutten av 1800-tallet.

I 1893 ble det opprettet en Indre makedonsk revolusjonær organisasjon (IMRO), som med støtte fra Bulgaria kjempet mot det osmanske styret. Serbia hadde en organisasjon kalt Narodna odbrana (Nasjonalt forsvar), senere kjent som Den sorte hånd, som opererte i Makedonia. Det var også væpnede greske avdelinger. Alle mente de hadde rett til Makedonia. Mens Makedonia var under tyrkisk styre, pågikk en kamp om makedonernes identitet. Både med skoler og væpnede bander forsøkte grekerne, bulgarerne og serberne å gjøre makedonere til ‘sine’.

Østerrike-Ungarn annekterte (innlemmet) i 1908 Bosnia-Hercegovina og presset Serbia til å godta det i 1909. Også Sandsjak Novi Pazar var okkupert av Østerrike fra 1878 til 1908, da osmanerne igjen overtok dette viktige området som skilte Serbia fra Montenegro. Annekteringen av Bosnia opprørte serberne og var bakgrunnen for attentatet i Sarajevo i 1914. Serbias statsminister Nikola Pašić innså at det ville være umulig for Serbia å ekspandere vestover i Bosnia, derfor ble det enda mer aktuelt å ekspandere sørover i Makedonia. Serbia var nært knyttet til Montenegro, som i 1910 ble et kongedømme under kong Nikola. Det var viktig å få en allianse også med Bulgaria og Hellas.

Det osmanske riket ble betydelig svekket da tyrkerne tapte en krig mot italienerne i 1911–1912 i Libya. Krigen med Italia førte til at den ungtyrkiske regjeringen ble styrtet i midten av 1912. Det osmanske riket var dermed enda mer svekket.

I 1911 brøt det ut et opprør blant albanerne, med utgangspunkt i Montenegro, støttet av kong Nikola. Albanerne ønsket frigjøring fra osmansk overherredømme, men oppstanden ble slått ned. I 1912 førte ungtyrkernes politikk til utbrudd av en stor albansk oppstand i Kosovo, ledet av Hasan Prishtina (1873–1933). Albanerne hadde militær fremgang, frigjorde Kosovo og Skopje, og satte frem en rekke krav om rettigheter for albanerne. Kravene fra Den albanske nasjonale bevegelse ble etterkommet av den tyrkiske regjeringen i september 1912. Albanernes frihetskamp skremte serberne, og balkanstatene forstod at de nå måtte slå til mot tyrkerne for å sikre seg territorier.

Stormaktene hadde ulike syn på Det osmanske riket og situasjonen på Balkan. Russland ønsket fri ferdsel fra Svartehavet og støttet de slavisk-ortodokse landene Serbia, Bulgaria og Montenegro. Storbritannia ville hindre russisk adgang til Middelhavet og støttet derfor tyrkerne, men også grekerne. Østerrike-Ungarn støttet opprettholdelse av Det osmanske riket, blant annet for å hindre at Serbia ble så sterkt at de sørslaviske folkene innenfor Habsburg-monarkiet ville løsrive seg. Også de andre stormaktene, Frankrike, Italia og Tyskland, hadde alle sine ambisjoner når det gjaldt Balkan.

I løpet av 1912 forhandlet de fire statene Serbia, Montenegro, Bulgaria og Hellas om gjensidige avtaler, noe som munnet ut i en allianse kalt Balkanforbundet. Bak sto Russland, og målet var å ta Makedonia, mens Tyrkia var opptatt med krigen mot Italia. Forbundet ble holdt hemmelig helt frem til krigsutbruddet. I en hemmelig tilleggsprotokoll avtalte Serbia og Bulgaria å dele Makedonia.

8. oktober 1912 erklærte Montenegro krig mot Det osmanske riket og ble fulgt av Serbia, Bulgaria og Hellas ti dager senere. Særlig Bulgaria hadde en sterk hær. Hellas hadde en svak hær, men en viktig flåte. Til sammen hadde Balkanforbundet rundt 750 000 mann, langt mer enn osmanene. Planen, som ble utarbeidet i nært samarbeid med Russland, var at Montenegro skulle angripe i Sandsjak Novi Pazar, Serbia i Makedonia og Bulgaria i Trakia.

Hellas klarte å ta Thessaloniki, og den greske flåten vant sjøslag, tok kontroll over øyer i Egeerhavet og hindret osmanske forsterkninger. Tyrkerne hadde regnet med å bruke sine elitestyrker i Syria. Bulgarske styrker rykket gjennom Øst-Trakia helt til utkanten av Istanbul og beleiret Adrianopel (Edirne). I Makedonia ble det et kappløp mellom serbiske og bulgarske styrker. Bulgarske styrker gikk inn i Øst-Makedonia. Den serbiske hæren vant et viktig slag ved Kumanovo 24. oktober, tok Bitola (Monastir) og Skopje (Üsküb), og forente sine styrker med de montenegrinske. I de albanske områdene ved Adriaterhavet beleiret montenegrinerne byen Skodër, og serberne inntok Durrës.

Ved stormaktenes megling ble en våpenhvile inngått 3. desember 1912, og forhandlinger ble innledet i London. At stormaktene ønsket en albansk stat, irriterte Serbia og Hellas, som hadde tenkt å dele dette området. Forhandlingene ble avbrutt da Enver Bey foretok et kupp og ungtyrkerne igjen tok makten i Det osmanske riket. Siden osmanene avviste balkanstatenes krav og avbrøt forhandlingene, ble kampene gjenopptatt.

I den avsluttende fasen tok Montenegro byen Skodër, grekerne byen Ioánnina, og bulgarerne hjulpet av serberne tok Adrianopel (Edirne). Dermed var det meste av Det osmanske rikets territorier i Europa under europeisk kontroll. Osmanene holdt nå bare Gallipoli-halvøya og et lite område ved Istanbul. Det var et totalt nederlag, og våpenhvile ble inngått 16. april 1913. Krigen ble avsluttet med en stormaktsdominert fredsavtale i London 30. mai 1913. Det osmanske riket anerkjente balkanstatenes erobringer, men deltok ikke på konferansen.

Østerrike-Ungarn og Italia ønsket at det skulle opprettes en albansk stat for å begrense Serbias innflytelse i adriaterhavsregionen. Da stormaktene opprettet Albania, fulgte grensene imidlertid ikke de etniske, for Russland støttet Serbia. Sandsjak Novi Pazar og Kosovo ble delt mellom Serbia og Montenegro. Albanerne var misfornøyd, for omkring 40 prosent av den albanske befolkningen på Balkan havnet utenfor Albania, som minoriteter i Serbia, Montenegro og Hellas. Hellas fikk de fleste øyene i Egeerhavet og Kreta. Trakia ble delt mellom Bulgaria og Hellas. Stormaktene foretok ikke en deling av Makedonia, men overlot dette til Serbia, Hellas og Bulgaria, som hadde okkupert hver sin del. Dette utløste den andre balkankrigen.

Representanter for Serbia, Montenegro, Hellas og Bulgaria inngikk en avtale i București 10. august 1913. Grenser ble fastsatt. Den tapende parten, Bulgaria, måtte avstå store deler av Makedonia til Serbia og Hellas, det sørlige Dobrudsja til Romania og Øst-Trakia til osmanene. Makedonia ble på denne måten delt. Serbia fikk den største delen, Hellas den sørlige med Thessaloniki, mens Bulgaria bare fikk en liten del (Pirin-Makedonia). Serbia fordoblet sitt areal, men ble tvunget til å forlate adriaterhavskysten da staten Albania ble proklamert. Sandsjak Novi Pazar og Kosovo ble delt mellom Serbia og Montenegro. Montenegro fikk dermed felles grense med Serbia.

Også Hellas fordoblet sitt territorium, med de sørlige delene av Epirus og Makedonia samt øyene i Egeerhavet. Ved en separat avtale med osmanene fikk Hellas Kreta. Romania annekterte den sørlige delen av Dobrudsja. Romania gikk ut av krigen som en mektig stat på Balkan. Bulgaria fikk beholde den østligste delen av Makedonia, samt den vestlige delen av Trakia med kystlinje mot Egeerhavet. Det osmanske riket fikk beholde Øst-Trakia med byen Adrianopel og kysten mot Marmarahavet, omtrent det området staten Tyrkia har i Europa i dag.

Krigshandlingene og den etniske rensingen førte til store tap av menneskeliv og endring av befolkningssammensetningen. Landene i Balkanforbundet mistet over 100 000 soldater, og Det osmanske riket mistet omkring 125 000. Omkring 200 000 sivile, for det meste muslimer, døde av vold, sult og sykdom. Omkring 400 000 ble fordrevet, og hele områder ble lagt øde. Etter fredsslutningen ble ytterligere en halv million mennesker flyktninger. Likevel ble omtrent halvparten av den muslimske befolkningen værende i området.

Balkankrigene fikk alvorlige konsekvenser som ledet frem mot første verdenskrig. Russland og Frankrike var kommet nærmere hverandre, men Russland var betydelig svekket. Balkanforbundet hadde vært et forsvar mot Østerrike-Ungarns ekspansjon på Balkan, og nå var alliansen oppløst. Russlands pro-serbiske holdning gjorde at Russlands nære forhold til Bulgaria ble ødelagt. Bulgaria søkte nå mot sentralmaktene, Tyskland og Østerrike.

Serbia styrket sin posisjon, men ble isolert i forhold til sine nabostater. Østerrike så Serbias store territorielle utvidelse og sterke stilling som truende. Også Tyskland så på Serbia som Russlands allierte. I Serbias konflikt med Østerrike-Ungarn ble Russland tvunget til å støtte Serbia fullt og helt. Dette skulle vise seg å være skjebnesvangert da Østerrike angrep Serbia i 1914, innledningen til første verdenskrig.

Balkankrigene fikk også følger for konflikter som er aktuelle over hundre år senere. Det albanske spørsmålet ble aldri tilfredsstillende løst for albanerne. Albanerne måtte leve som en delt nasjon med Kosovo som en del av Serbia. Selv om Serbia for første gang i nyere tid fikk en stor del av Kosovo, var de ikke fornøyd siden de ikke fikk kyst mot Adriaterhavet, og det ble et vedvarende problem hvordan Serbia skulle takle den albanske majoritetsbefolkningen i Kosovo. Forholdet mellom Hellas og Tyrkia ble dårlig etter grekernes innlemmelse av øyer nær den tyrkiske kysten. Øyene langs kysten av Lilleasia er fortsatt omstridt. Mange tyrkere flyktet fra Balkan. På 1920-tallet ble det foretatt store folkeforflytninger; tyrkere ble flyttet til Lilleasia og grekere til Hellas. Det makedonske spørsmålet ble ikke løst. Bulgarerne forsonet seg ikke med at de mistet nesten hele Makedonia. For Hellas var det et problem at navnet Makedonia ble brukt både om et område i Hellas og om det som senere ble en selvstendig stat, Nord-Makedonia.

Dette var første gang en krig ble beskrevet av nøytrale utenforstående. En internasjonal kommisjon ble opprettet av The Carnegie Endowment for International Peace (CEIP). Den omfattende rapporten, utgitt i Washington i 1914 (opptrykk 1993), gir et skremmende bilde av grusomheter mot sivilbefolkningen. Målet med krigføringen var «total utslettelse av en annen befolkning» (etnisk rensning). Landsbyer ble ødelagt, kvinner voldtatt, fanger torturert og drept. Serbiske overgrep rammet både muslimer og bulgarere.

Det var mange nordmenn som deltok i balkankrigene, for det meste som leger og sykepleiere. Lege (senere stortingsrepresentant) Joakim Sveder Bang (1868–1931) ledet den norske Røde Kors-gruppen i Serbia under første balkankrig.

Den mest kjente var imidlertid offiser, oberst Henrik Angell, kjent som militarist og nasjonalist. Han hadde tidligere besøkt Montenegro og skrevet bøker om landet. Da krigen brøt ut i 1912, dro han straks til fronten i Montenegro som korrespondent for Aftenposten. Takket være sitt bekjentskap med kong Petar fikk han dra til Makedonia, hvor serberne nettopp hadde vunnet slaget ved Kumanovo. Han fortsatte til Thessaloniki. Da andre balkankrig brøt ut, kom Angell for sent til å oppleve krigen, men fikk se ødeleggelsene i Makedonia. Full av beundring for serbernes heltemot utga han en bok om serbiske soldater. Angell nektet for at serbere hadde begått overgrep.