belarusisk

Belarusisk er offisielt språk i Belarus ved siden av russisk. Språket har mellom seks og åtte millioner talere i Belarus (standardspråk og ulike varianter medregnet). Utenfor Belarus tales språket av belarusere i Polen, Ukraina, Latvia, Litauen og Russland.

Belarusisk er et rikt flekterende språk, altså et språk der mange ordklasser har bøyde former, for eksempel gjennom vekslende endelser.

Belarusisk har tre grammatiske kjønn (hunkjønn, hankjønn og intetkjønn) og seks kasus (nominativ, akkusativ, genitiv, dativ, instrumentalis, lokativ). Verbet har tre tider: presens, preteritum og futurum (samt rester av en fjerde, pluskvamperfektum). Preteritum uttrykkes i to aspekter: imperfektivt aspekt (en handling som strekker seg ut i tid eller gjentas) og perfektivt aspekt (en avsluttet engangshandling).

Ordforrådet har belarusisk 84 prosent felles med ukrainsk, 70 prosent med polsk, og 64 prosent med russisk.

Belarusisk har 6 vokalfonemer og 39 konsonantfonemer, av dem er 15 konsonant-fonempar med upalataliserte (harde) og palataliserte (bløte) varianter.

Karakteristisk for standard-belarusisk er fullstendig akanje, det vil si at trykksvak o, e og a blir til а. Dialektområder utenfor standardspråket har ulike varianter av delvis akanje. Et særtrekk i forhold til de to andre østslaviske hovedspråkene (ukrainsk og russisk) er utviklingen av dj og tj-forbindelser til affrikatene dz’ og ts’, for eksempel dzetsi (дзецi ‘barn’, ukrainsk: dity [дiти], russisk: deti [дети]) og tsiotka (цëтка ‘tante’, ukrainsk: titka [тiтка], russisk: tjotja [тетя]).

Trykket i belarusisk er fritt og mobilt, som betyr at betoningen kan falle på ulike stavelser og også endres når ordet bøyes.

Belarusisk har sammen med ukrainsk og russisk sitt opphav i de østslaviske områdene med sentrum i Kyiv. Østslavernes tidligste skriftspråk er en variant av kirkeslavisk, som østslaverne overtok fra Bulgaria med kristningen på slutten av 900-tallet. Allerede på 1200-tallet kan man finne enkelte belarusiske regionale trekk i tekster fra områdene Smolensk og Polatsk.

Da det belarusiske kjernelandet ble del av det litauiske storfyrstedømmet på slutten av 1300-tallet, fungerte et proto-belarusisk som administrasjonsspråk, da litauisk ikke var nedfelt som skriftspråk. Dette språket kalles i dag gjerne rutensk og skiller seg fra kirkeslavisk ved at det i høyere grad bygger på talemålet.

Etter storfyrstedømmets realunion med Polen i 1569 og kirkeunionen (Brest) i 1596 ble rutensk gradvis fortrengt som dominerende administrasjonsspråk, først av latin, så av polsk. I 1697 ble det forbudt å bruke rutensk i offisielle dokumenter. På 1700-tallet finner vi skriftlig nedfelt rutensk/belarusisk hovedsakelig i folkelige mellomspill til skoledramaene, som var skrevet på kirkeslavisk, polsk eller latin.

Etter delingene av Polen (1772, 1793, 1795) kom de belarusiske territoriene under russisk overherredømme, noe som førte til perioder av sterk russifisering og restriksjoner for bruk av belarusisk språk. Fra midten av 1800-tallet vokste det fram en nasjonal bevegelse i Belarus med vekt på å fremme belarusisk språk og kultur. Forfattere og intellektuelle spilte en stor rolle i utviklingen av et moderne belarusisk standardspråk.

Blant de første skriftstykker med talemålet som grunnlag var travestien Eneida navyvarat (Энеiда навыварат, Aeneiden på vrangen), som ble til mellom 1812 og 1830 og var basert på nordøstlige dialekter. Både det kyrilliske og det latinske alfabetet ble benyttet for å skrive belarusisk på 1800-tallet, men fra 1859 ble det forbudt å trykke belarusiske bøker i «polsk skrift», det vil si latinsk alfabet.

Etter den russiske revolusjonen i 1905 ble trykkeforbudet opphevet. I løpet av de neste to tiårene ble belarusisk kodifisert i autoritative grammatikker og ordbøker. Fra 1912 ble kyrillisk det dominerende alfabetet i sentrale og østlige deler av Belarus, fra 1939 også i de vestlige områdene som Sovjetunionen annekterte fra Polen.

Fram til slutten av 1920-tallet gjennomgikk den belarusiske skriftkulturen en stor utvikling og framsto etter hvert som et polyfunksjonelt standardspråk. Fra 1930-årene tiltok russifiseringen, som la mange begrensninger på utbredelsen av belarusisk. I perestrojkaårene opplevde belarusisk en kort oppblomstring og i 1990 fikk det status som statsspråk i sovjetrepublikken Belarus. I 1995 ble russisk innført som andre offisielle språk i Belarus og i løpet av tiårene som fulgte, er belarusisk blitt fortrengt fra de fleste offentlige arenaer. I dag brukes belarusisk mest i intellektuelle kretser i byene.

Standardspråket eksisterer i en «klassisk variant» (tarasjkevitsa [тарашкевiца], oppkalt etter sin opphavsmann Branislaw Tarasjkevitsj [1892–1938]) og en «offisiell variant», med ortografiske, morfologiske og leksikalske forskjeller. Den «offisielle» varianten går tilbake på en ortografireform fra 1933 som inneholdt russifiserende elementer.

Belarusiske dialekter deler seg i to hovedgrupper: nordøstlige dialekter og sørvestlige dialekter. Standardspråket bygger på dialekter i områdene mellom Vilnius (i dagens Litauen) og Minsk.

Det eksisterer flere kreoliserte språkformer, der den mest kjente er en blanding av belarusiske dialekter eller bytalemålet prastamowje (прастамоўе) med elementer av russisk, som går under navnet trasianka (трасянка). (Termen refererer opprinnelig til blandingen av godt høy og gammel halm, brukt som dyrefôr).

Belarusisk benytter det kyrilliske alfabetet, med 32 bokstaver. Sammenliknet med de østslaviske nabospråkene ukrainsk og russisk, har belarusisk bokstaven ў [w], som ingen av disse har. Belarusisk har ikke ї [ji] eller є [je], som ukrainsk, og ikke и [i], щ [sjtsj] eller ъ [«hardt tegn»], som russisk. Som «hardt tegn» fungerer i belarusisk apostrof (’). Belarusisk ortografi er basert på det fonetiske prinsippet, altså lydnært til uttalen.

Ved siden av det kyrilliske og latinske alfabetet har også arabisk og hebraisk skrift vært benyttet for å skrive belarusisk. Lipka-tatarene, som innvandret til det litauiske storfyrstedømmet fra 1300-tallet, brukte arabiske skrifttegn (med enkelte tilleggstegn) for å skrive belarusisk helt frem til 1930-årene. Det hebraiske alfabetet har vært benyttet av belarusisktalende jøder.

Funksjonsområdene for belarusisk i dag omfatter språkets rolle som standardspråk og offisielt språk i Belarus, dialekter, varianter av bytalemålet prastamowje og ulike kreoliserte blandingsformer.

I folketellingen fra 1999 oppga 85,6 prosent av innbyggerne i Belarus belarusisk som morsmål, mens kun 36,7 prosent rapporterte at de brukte det som hovedspråk hjemme. I 2009 var disse tallene sunket til henholdsvis 53 prosent og 11,9 prosent. Samtidig har man de siste årene kunnet observere en svak tendens til at unge mennesker i byene bevisst går over til å bruke belarusisk framfor russisk i dagligtalen. Det har også vært en viss promotering av belarusisk innenfor kulturlivet. I folketellingen fra 2019 hadde tallene steget noe: 54 prosent oppga belarusisk som morsmål, mens 26 prosent rapporterte at de brukte belarusisk som dagligspråk hjemme.

• Belarus
• Belarus’ befolkning
• Belarus’ historie

• Hiednadź Cychun 2002. «Weißrussisch». I: M. Okuka (red.), Lexikon der Sprachen des europäischen Ostens, 563–79. Klagenfurt, Wien, Ljubljana.
• Peter Mayo 1993. «Belorussian». I: B. Comrie og G. G. Corbett (red.), The Slavonic Languages, 887–946. London.