grenseloven

Loven inneholder regler på tre viktige områder i tillegg til angivelse av hvilke myndigheter som har oppgaver med hensyn til grensetilsyn og -kontroll, og hvor loven gjelder:

1. For det første har loven regler om riksgrensen og grensenære områder i kapittel 2
2. For det andre har loven regler om grensepassering og kontroll med inn- og utreise i kapittel 3
3. For det tredje har loven regler om overvåkning av grensen i kapittel 4

Politiet har i henhold til lovens § 3 ansvaret for inn- og utreisekontroll og for utøvelse av grenseovervåkning. Etter lovens §§ 6 og 7 har henholdsvis Forsvaret og Tolletaten myndighet til å bistå politiet i dette arbeidet. Kystvaktens virksomhet reguleres av kystvaktloven. Etter grenseforskriften kapittel 3 er det fastsatt særregler om tilsyn med den norsk-russiske grensen. Grensekommissæren er tilsynsmyndighet.

Etter lovens § 9 løper en grensegate langs riksgrensen på land med en bredde avtalt med nabostatene. I denne grensegaten er det forbudt for grunneiere og andre å utøve noen form for virksomhet unntatt etter nærmere avtale med tilsynsmyndighetene. Eksempler på naturlig virksomhet som kan utøves i grensegaten etter nærmere avtale er skogbruk, slått eller å la dyr beite i området. Det er ikke anledning til å foreta terrengendringer eller å oppføre bygninger i grensegaten.

Bredden på den norsk-svenske grensen er avtalt til totalt 5 meter, det vil si 2,5 meter på hver side av grenselinjen. Den norsk-finske og norsk-russiske grensegaten er avtalt til 8 meter, det vil si 4 meter på hver side.

Loven har også regler om såkalte grensenære områder i § 10 der politiet, tilsynsmyndighetene og forsvaret har rett til adkomst, og der det kan fastsettes restriksjoner for utnyttelsen når det anses nødvendig for å lette grensekontrollen. Bestemmelsen gir også hjemmel til å ekspropriere grunn når det er nødvendig av hensyn til overvåkningen av grensen, eksempelvis for å oppføre vaktposter, grensestasjoner og lignende.

Grensen mellom Norge og Russland og mellom Norge og Finland er i stor grad i vassdrag. Også mellom Norge og Sverige er det en rekke grensevassdrag. Hvor grensen mellom statene går i eksempelvis Pasvikelva eller i Tanaelva er i liten grad regulert i overenskomster mellom landene utover at grenselinjen følger djupålen, altså den dypeste rennen i en elv. Dersom elven forandrer sitt løp, vil i prinsippet grenselinjen også forandre seg, dersom ikke annet er avtalt. Fiske, fløtning og ferdsel i vassdragene er nærmere regulert i overenskomstene. Grensen i grensesjøer er nærmere fastsatt i overenskomster mellom statene.

Grensen i havområdene utenfor kysten av Norge er ikke regulert nærmere i grenseloven, men følger av internasjonale avtaler. Loven om Norges territorialfarvann og tilstøtende sone fastsetter at grunnlinjen danner utgangspunkt for fastsettelsen av sjøterritoriet. Grunnlinjen danner yttergrensen for Norges fastlandsterritorium og indre farvann som innbefatter fjorder og streder mellom øyer og følger lavvannslinjen. Langs kysten innebærer dette at grunnlinjen går på utsiden av de ytterste holmene og skjærene mot storhavet. Utenfor grenselinjen går Norges territorialfarvann 12 nautiske mil i henhold til territorialfarvannsloven § 2 utover i havet. Dette området kalles sjøterritoriet. Utenfor sjøterritoriet har Norge opprettet en tilstøtende sone der norsk grenselovgivning også gjelder. Den tilstøtende sonen strekker seg 24 nautiske mil fra grunnlinjen.

Grenselovgivningen får tilsvarende anvendelse på Svalbard, Jan Mayen, Dronning Maud Land, Bouvetøya og Peter 1s øy, i henhold til territorialfarvannsloven § 5. I tillegg gjelder loven på norske installasjoner og anlegg på norsk kontinentalsokkel som olje- og gassplattformer i Nordsjøen i henhold til grenseloven § 3.

Yttergrensen mot luft gjelder norske lufthavner med trafikk fra land utenfor Schengen-området. Oslo lufthavn Gardermoen er den største av disse.

Tidligere var det ingen kontroll med utlendingers innreise og opphold i Norge, som i de fleste andre land i verden. Økonomisk og politisk uro på begynnelsen av 1900-tallet medførte imidlertid et behov for å kontrollere tilstrømningen av utlendinger.

Grensekontrollens oppgave er å påse at utlendinger som reiser til Norge, oppfyller vilkårene for innreise. Videre er grensekontrollen et viktig virkemiddel for å sørge for nasjonal sikkerhet og kontroll, bekjempe terror og forhindre smugling – herunder menneskesmugling.

Grenseloven kapittel 3 har regler om grensekontroll. Det fastslås i § 13 første ledd at inn- og utreise til Norge fra land utenfor Schengen-området skal skje ved grenseoverganger fastsatt av departementet. Videre fastslås det i grenseloven § 14 første ledd at det ikke foretas grensekontroll ved de indre Schengen-grensene (grensene mellom stater som deltar i Schengen-samarbeidet), såfremt det ikke er innført midlertidig grensekontroll. Grensekontrollen utøves som hovedregel ved de ytre Schengen-grensene. Norges ytre Schengen-grense er i første rekke mot Russland, og på norske lufthavner med trafikk fra land utenfor Schengen-området.

Norge, Danmark, Sverige og Finland inngikk i 1957 en overenskomst som sikret passfrihet for nordiske statsborgere som krysset grensen mellom de nordiske landene. Island knyttet seg senere til passkontrolloverenskomsten. Passkontroll skulle foretas ved nordisk yttergrense. I og med Schengen-samarbeidet har denne overenskomsten fått mindre betydning.

Med grenseovervåkning forstås overvåkning av grensen for å hindre at personer omgår inn- og utreisekontrollen. Etter grenselovens § 19 har politiet kompetanse til å overvåke de ytre Schengen-grensene og kan etter § 20 også overvåke indre Schengen-grenser sporadisk eller i situasjoner der grensekontroll er midlertidig gjeninnført. Personer kan avkreves pass eller annen egnet legitimasjon ved behov for identifisering.