Norskekystens mange havner er av ulik størrelse og det er stor variasjon i havneaktiviteten med hensyn til gods- og passasjertrafikk. Havnene inndeles i to kategorier: havner med stamnetterminaler og øvrige havner. 32 stamnetthavner er i hovedsak tilknyttet de største byene. I tillegg til syv privateide olje- og gassterminaler inngår disse havnene i et nettverk med én eller flere terminaler for godshåndtering tilknyttet stamleden, som går langs norskekysten fra Svinesund til grensen mot Russland. Mindre havner med beskjeden havneaktivitet inngår ofte som en del av kommunens tekniske etat.
De fleste havnene som er allment tilgjengelig for person- og godstransport, eies av kommunene. Lov om havner og farvann (havne- og farvannsloven) av 21. juni 2019, gjeldende fra 1. januar 2020, gir særlige regler om kommunens forvaltning av havnene. Kommunene står i utgangspunktet fritt til å organisere havnedriften slik de finner mest hensiktsmessig. De fleste havner er organisert enten som en del av kommunenes administrasjon eller som kommunalt foretak (KF), og inngår ofte i et interkommunalt samarbeid. Gjennom eierskap eller bestemmende innflytelse ved driften ligger ofte kommunenes forvaltning av havna i et havnestyre og et havnevesen som har det formelle ansvaret for planlegging, utbygging og drift av havna.
Fiskerihavner er primært til bruk for fiskeriformål, fra 2020 er statens eierskap og forvaltning av om lag 650 fiskerihavner overført til fylkeskommunene. Disse havnene er konstruert med kai- og terminalanlegg for fiskeindustrien og tilpasset anløp av større fiskefartøy, gods-, fryse- og containerskip for landing og transport av fisk og fiskeprodukter fra fiskeri- og havbruksnæringen. Kommunene behandler søknader om tillatelser til tiltak tilknyttet fiskerihavner etter plan- og bygningsloven, mens tiltak som berører anlegg og arealer som fylkeskommunen har rettigheter til, må sørge for privatrettslig samtykke fra fylkeskommunen.
Ferjekaiene som inngår i riksveiene eies som hovedregel av staten, mens ferjekaier i tilknytning til fylkesveiene vanligvis eies av fylkeskommunen. Utover dette eier staten ingen havner.
Småbåthavner og lignende, med oppgave å betjene lokalsamfunnet, forvaltes av eierkommunene. Dette er gjerne områder hvor infrastruktur, adkomst og organisering legges til rette for minimum 20 utleieplasser ved bryggeanlegg. Havnen kan eies og drives etter flere modeller, eksempelvis som kommunalt eiet anlegg, gjennom en båtforening eller utleie av en privat eier.
Samferdselsdepartementet har det overordnede ansvaret for kystforvaltningen og havne- og sjøfartspolitikken. Kystverket er rådgivende og utøvende organ for Samferdselsdepartementet i havne- og farvannsforvaltningen, og har ansvaret for gjennomføring av havnesikringsregelverk i alle norske havner og havneanlegg som betjener fartøy i internasjonal fart.
Oslo Havn er Norges største offentlige havn med en kailengde på om lag seks kilometer, og er definert som stamnetthavn med terminalene Vippetangen, Sydhavna og Hjortnes. I 2019 håndterte havnen i overkant av 6,1 millioner tonn gods og 259 000 TEU totalt. Mellom 50 og 70 skip anløper Oslo Havn i uken, og i 2019 anløp totalt 3399 skip havna.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.