Seilskipets historie kan føres tilbake til oldtidens Kina, øyværingenes bruk av trimaraner i Stillehavet, og den tidlige sivilisasjonshistorien rundt Persiagulfen og Middelhavet. Det er spesielt med Kina, antikkens Hellas og europeisk kolonialisme at store seilende skip konstrueres. Konkret er seilskip sterkt knyttet til seilskutetiden, som følger den europeiske ekspansjonsfasen fra senmiddelalderen og fram til nyere tid.
Historisk sett har tilblivelsen av seilskip i et gitt samfunn alltid foregått i en økonomisk vekstfase. Årsaken til dette er at skipsbygging er ressurskrevende i alle ledd, og behovet for kompetanse og investeringskapital er høyt. I middelhavsområdet ble handelsskip konstruert for å frakte varer mellom den arabiske verden og Sør-Europa, både under antikken og i senmiddelalderen. Samtidig var det også under europeisk senmiddelalder at skip i økende grad ble bygget for lange seilas, delvis beregnet for å utforske verden. Men lenge før dette er det også beretninger om seilskip på ekspedisjoner til arktiske og antarktiske strøk, utført av romerne og de gamle grekerne.
Blant de mest kjente ekspedisjonsseilskipene fra senmiddelalderen er Christofer Columbus' Santa Maria, som innledet den europeiske koloniseringen av Amerika, og senere Mayflower som fraktet de engelske pilegrimene til Nord-Amerika. I løpet av 1600- og 1700-tallet bygget land som Danmark, England, Frankrike og Nederland seilskip til bruk i sine handelsimperier, slavehandel og utforsking av verden.
Etter seilskutetidens oppblomstring på 1400- og 1500-tallet, var den europeiske handelsflåten stadig økende i tonnasje og antall seilskip. Samtidig var den militære flåten, eller orlogsflåten, under utvikling. Krigsskip som tidligere kun fraktet fotsoldater over hav for å invadere områder, ble utstyrt med kanondekk og en egen kommando. Dette førte til framveksten av den første moderne flåten av krigsskip som førte krig på havet. Disse utviklet seg senere til linjeskip, slagskip og til slutt den nyere flåten med krigsskip som finnes i dag.
På 1700- og 1800-tallet var seilskip i utstrakt bruk blant de fleste utviklede land både kommersielt og militært. For de store sjøfarende nasjonene som Storbritannia, Nederland, Spania, Portugal og Frankrike var seilskipene en sentral del av både kolonimakten, men også teknologiske nyvinninger. Blant annet ble presise urverk, kronometer, til som et resultat av seilskipenes behov for å vite en nøyaktig lengdegrad.
På 1800-tallet ble seilskipene både større, men samtidig også mer spesialiserte. Et eksempel på dette er klippere, hvis eneste mål var å nå raskt fram til neste havn med te, post, personer eller krydder. Polarskuter var også en spesialisering der Storbritannia, Norge, USA, Frankrike og andre land gledelig konkurrerte om å utforske og erobre polområdene. Seilskip i denne tjenesten var som regel å sammenlikne med romferger i nyere tid, der den nyeste teknologien og den beste kompetansen var grunnlaget for en vellykket ekspedisjon i Arktis eller Antarktis. Blant de mest kjente seilskipene fra denne perioden er Erebus og Terror fra Sir John Franklins ekspedisjon, Discovery, Terra Nova, og Endurance fra Scott og Shackletons ekspedisjoner, og Fram fra Nansens og Amundsens ekspedisjoner.
Samtidig med polarskutene i siste halvdel av 1800-tallet, var også seilskipets storhetstid over mot slutten av 1800-tallet. I denne perioden ble seilskip gradvis erstattet med dampskip, og etter første verdenskrig var seilskip å regne som utdatert teknologi. Treverk og seilduk var erstattet med stål, damp og senere dieselmaskiner.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.