tjenestetvistloven – Store norske leksikon

Tjenestetvistloven er en norsk lov som gjelder arbeidsrettslige tvister mellom staten på den ene siden og de statsansattes fagforeninger på den andre.

Faktaboks

Fullt navn: lov om offentlige tjenestetvister
Kortnavn: tjenestetvistloven
Forkortelse: tjtvl.
Også kjent som: lov om offentlige tjenestetvister av 18. juli 1958
Lovdata-ID: NL/lov/1958-07-18-2

Loven gjelder blant annet hvem som har rett til å forhandle om tariffavtaler på vegne av de statsansatte, og hvordan slike forhandlinger foregår. Den gjelder også mekling hos riksmekleren i saker der staten er part, arbeidskamp i staten (særlig streik og lockout), statlige saker for Arbeidsretten og noen andre konfliktløsningsorganer i statlig sektor.

Loven har sin bakgrunn i at det til å begynne med ikke var noen lov som ga organisasjonene for de statsansatte forhandlingsrett. Inntil tjenestetvistloven trådte i kraft i 1958 stilte de statsansatte derfor svakere enn ansatte i privat og kommunal sektor. Se under Historie nedenfor.

Lovens innhold

Hvem loven gjelder for

Det går fram av lovens § 1 at den gjelder statlig sektor i snever forstand, det vil si der staten som sådan er arbeidsgiver. Den delen av arbeidslivet som omfatter frittstående statlig eide selskaper, som ofte er organisert i arbeidsgiverforeningen Spekter, faller derimot under arbeidstvistloven. Blant annet gjelder dette helseforetakene og statsforetakene. Loven gjelder heller ikke for kommuner og fylkeskommuner. Tariffavtaler i kommunal og fylkeskommunal sektor og konflikter om disse går derfor inn under arbeidstvistloven.

Tjenestetvistloven må på noen punkter suppleres med bestemmelser i arbeidstvistloven. Det framgår av tjenestetvistloven selv at dette særlig gjelder tjenestetvistlovens §§ 16 og 25, som slår fast at flere bestemmelser i arbeidstvistloven om framgangsmåten ved mekling, om fravær og brudd på taushetsplikt og om oppnevning av meddommere, også gjelder for tvister etter tjenestetvistloven.

Lovens oppbygging

De viktigste bestemmelsene i tjenestetvistloven står i lovens åtte første kapitler:

Kapittel 1 inneholder hovedregelen om at den gjelder arbeidstakere i statens tjeneste.
Kapittel 2 dreier seg om hvem som kan føre tarifforhandlinger på vegne av de statsansatte. I motsetning til i kommunal og privat sektor stiller tjenestetvistloven krav til størrelsen på de fagforeningene som har rett til å forhandle. Se nærmere om dette under forhandlingsrett.
Kapittel 3 gir regler om tariffavtaler i statlig sektor mellom staten og de statsansattes fagforeninger. Dette tilsvarer stort sett arbeidstvistlovens regler for privat og kommunal sektor.
Kapittel 4 har bestemmelser om mekling, som skal skje ved riksmekleren eller en særskilt mekler som er oppnevnt av Kongen og tilknyttet riksmeklerens kontor. Det følger av tjenestetvistlovens § 16 at en rekke av arbeidstvistlovens paragrafer om mekling også gjelder for statlig sektor og sånn sett supplerer tjenestetvistloven.
Kapittel 5 dreier seg om brudd på tariffavtaler og om arbeidsstans i form av streik eller lockout.
Kapittel 6 dreier seg om behandlingen i Arbeidsretten av arbeidsrettslige rettstvister i statlig sektor. Ved behandling av saker på tjenestetvistlovens område er Arbeidsretten gitt en spesiell sammensetning, som følger av § 24. Av § 25 følger det at en rekke av arbeidstvistlovens bestemmelser om Arbeidsretten gjelder tilsvarende for saker under tjenestetvistloven.
Kapittel 7 inneholder regler om Rikslønnsnemnda.
Kapittel 8 gir noen regler om at partene kan bruke en særskilt nemnd til å løse konflikter om opprettelse eller endringer i særavtaler. Kapittelet har også regler om løsning av interessetvister i statlig sektor i Statens lønnsutvalg.

Historikk

Den første arbeidstvistloven kom i 1915, men omfattet ikke statsansatte. Departementet (daværende Lønns- og prisdepartementet) uttalte da at offentlige tjenesteforhold var så egenartede at reglene om arbeidsrettslige konflikter ikke uten videre kunne overføres på forholdet mellom staten og de statsansatte. Selv om arbeidstvistloven av 1915, og senere den av 1927, formelt bare gjaldt privat sektor, ble systemet med tariffavtaler tidlig praktisert også i kommunal sektor, men ikke i statlig sektor.

I 1933 kom det en lov som ga fagforeninger i staten rett til å forhandle om lønns- og arbeidsvilkår, men de hadde fremdeles ikke rett til å inngå tariffavtaler. Det var derfor lenge staten som ensidig hadde myndighet til å bestemme over det som i privat og kommunal sektor sto i tariffavtaler mellom partene.

Det framsto etter hvert som urimelig at arbeidstakere i statlig sektor skulle være dårligere stilt på dette området enn de i privat og kommunal sektor. Det ble laget to offentlige innstillinger om forhandlingsrett for statsansatte i 1954 og 1956. Den siste av disse innstillingene inneholdt et forslag til lov. Først da tjenestetvistloven trådte i kraft 5. september 1958, fikk vi i Norge et system med regulering av lønns- og arbeidsforhold gjennom tariffavtaler mellom staten og de statsansattes fagforeninger. I mellomtiden, i 1957, var de kommunalt ansatte formelt ført inn under arbeidstvistloven. Da tjenestetvistloven kom, var dermed systemet med tariffavtaler lovfestet for alle sektorer. Tjenestetvistloven av 1958 gjelder med noen endringer fortsatt.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Lovdata: tjenestetvistloven

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Arbeidsrett

Jon Gisle