Cuba

Cuba er en øygruppe i Karibia med et landareal på 109 884 kvadratkilometer (km²).

På grunn av sin strategiske beliggenhet mellom Nord- og Sør-Amerika, og godt beskyttede havner, ble Cuba lenge kalt for «nøkkelen til (Mexico)golfen». Avstanden til Florida i USA er 145 kilometer (km) på det korteste, mens 80 km skiller Cuba fra Haiti. Nordkysten av hovedøya har en lengde på 3209 km, sørkysten 2537 km. På sitt bredeste måler øya 191 km fra nord til sør. USA kontrollerer et område på 117,6 km² rundt flåtebasen Guantanamo i Øst-Cuba, med bakgrunn i en leieavtale som Cuba anser for å være ugyldig.

Den vestlige delen av hovedøya er relativt flat, mens fjellandskap i større grad preger sentrale og østlige deler av øya. Pico Turquino (1974 meter over havet), i fjellkjeden Sierra Maestra, er Cubas høyeste punkt. De lengste elvene heter Cauto (370 km), Sagua La Grande (163 km) og Zaza (155 km). Cuba har noen av verdens største reserver av nikkel og kobolt. Ifølge geologiske studier kan det finnes betydelige oljeressurser like nord for Cuba, men prøveboringer har gitt få resultater så langt.

Cuba var før kolonitiden dekket av skog som senere ble hugget ned, primært for å gi plass til sukkerproduksjon. Dyre- og plantelivet regnes som det mest mangfoldige i Antillene, og ingen dyr eller insekter utgjør noen direkte fare for mennesker. Den inntil 50 meter høye kongepalmen og tocororo-fuglen (i flaggets rødt, hvitt og blått) er kjente nasjonalsymboler.

Klimaet er tropisk og fuktig med to årstider, regntiden (mai–oktober) og den tørre perioden (november–april). Gjennomsnittstemperaturen er 23 °C i januar og 27 °C i juli.

• Les mer om Cubas geografi, klima på Cuba, dyreliv på Cuba og planteliv på Cuba.

Cuba har 11 179 995 innbyggere (2016), og er det mest folkerike landet i Karibia, med Havanna og Santiago de Cuba som største byer. Tallet har vært synkende de siste årene, blant annet som følge av få barnefødsler og emigrasjon. Den demografiske utviklingen skiller seg fra naboene i Karibia og Latin-Amerika, da både fødsels- og dødsratene er svært lave, og befolkningen er aldrende. Forventet levealder er 81,1 år for kvinner og 76,4 år for menn (2016).

Dagens cubanere er hovedsakelig etterkommere av spanjoler og afrikanere (fra en rekke land og områder), sistnevnte som en følge av slavehandelen. Men en har også hatt innvandring for eksempel fra Kina, Midtøsten, samt fra karibiske øyer som Haiti og Jamaica. Mulighetene for immigrasjon har vært begrensede siden revolusjonen i 1959, men det finnes mindre grupper av blant annet russere og chilenere, og et femsifret antall utenlandske studenter som oftest tar hele utdannelsen i landet.

Mange cubanere er religiøse. Det er vanlig å kombinere elementer fra ulike religiøse retninger (synkretisme); mest typisk er elementer fra katolisismen og den afrikanske yoruba-religionen (santería). Andre trosretninger med afrikanske røtter er Regla Conga og Abakuá. Rundt 50 protestantiske retninger og russisk-ortodokse kristne finnes representert, og det finnes et lite antall jøder, muslimer, bahaier og spiritister som alle har sine forsamlingssteder.

Myndighetene var en periode i konflikt med flere religiøse samfunn, blant annet den katolske kirken og Jehovas vitner, og mange religiøse ble utsatt for diskriminering. Samfunnet har blitt mer tolerant de siste årene. Utgivelsen av intervjuboken Fidel og religionen (1985), og kommunistpartiets fjerde kongress (1991), hvor en åpnet dørene for troende, markerte et linjeskifte fra myndighetenes side.

Offisielt språk er spansk (kastiljansk), som i talespråket har et tydelig cubansk særpreg. Ingen av den opprinnelige befolkningens språk har overlevd, men enkelte ord er bevart.

• Les mer om Cubas befolkning.

Cuba er en sosialistisk republikk. Politisk og administrativt er landet delt inn i 16 provinser og 168 kommuner.

Grunnloven definerer kommunistpartiet som samfunnets «ledende kraft». Rundt sju prosent av befolkningen er medlemmer.

I tillegg til partiet finnes valgte organer som ble opprettet under institusjonaliseringsprosessen på 1970-tallet: Nasjonalforsamlingen (ett kammer, 612 seter) står øverst. Den møtes to ganger i året og har blant annet ansvar for å vedta budsjetter og lover, og er representert av det såkalte statsrådet mellom sine sesjoner. I praksis kan en si at parlamentet oversetter partiets politikk til administrative føringer. Kommune- (municipio) og provinsforsamlingene har blant annet ansvar for å vedta budsjetter, og administrerer mange offentlige tjenester og bedrifter innenfor sitt territorium.

På lokalplan har man nominasjonsprosesser hvor hele befolkningen deltar, og det er flere konkurrerende kandidater på stemmesedlene selv om valgkamp ikke er tillatt. Ved valg til provins- og nasjonalforsamling kontrollerer valgkommisjoner nominasjonsprosessen; disse er sammensatt av representanter fra de såkalte masseorganisasjonene. Stemmesedlene har like mange kandidater som det er ledige seter, så befolkningen velger i praksis mellom å akseptere eller ikke akseptere de foreslåtte kandidatene.

Siden 1992 har ikke kommunistpartiet hatt lov til å blande seg inn i nominasjonsprosessen, og mange blir valgt uten å være medlem av dette. De valgte organene arbeider likevel innenfor rammene av overordnede målsetninger fastsatt av partiet, og regjeringsmedlemmene er vanligvis høytstående partimedlemmer, inkludert landets president Miguel Díaz-Canel, som også er førstesekretær i partiet. Grunnloven av 2019 slår fast at ingen kan inneha høyere politiske verv i mer enn to femårsperioder.

Masseorganisasjonene – som fagbevegelsen (CTC), kvinneforbundet (FMC), småbrukerlaget (ANAP) og komiteene for forsvar av revolusjonen (CDR) – skal fungere som bindeledd mellom partiet og befolkningen, men har blitt kritisert for mest å følge instrukser som kommer ovenfra. Kunstner- og forfatterforeningen (UNEAC) blir av mange sett på som en noe mer uavhengig og kritisk kraft.

Det er ikke mulig å registrere politiske opposisjonsgrupper på Cuba. De som likevel organiserer slike synes å bli møtt med alt fra relativ toleranse til harde represalier. Ifølge Amnesty International utsettes opposisjonelle for trakassering, trusler og vilkårlige arrestasjoner.

Cuba er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, blant annet Verdens handelsorganisasjon. Landet ble suspendert fra Organisasjonen av amerikanske stater i 1962. Cuba var medlem av østblokkens samarbeidsorganisasjon Comecon fra 1972 til organisasjonen ble oppløst 1991. Landet hadde mellom 1961 og 2015 ingen diplomatiske forbindelser med USA, men hadde kontakt via de sveitsiske ambassadene i Washington D.C. og Havanna. 20. juli 2015 ble de diplomatiske relasjonene gjenetablert.

• Les mer om Cubas politiske system og Cubas forsvar.

De første menneskene kom til Cuba for mer enn 4000 år siden. Ingen av de dominerende befolkningsgruppene på øya (taino, siboney, guanahatabey) var i nærheten av å oppnå en teknologisk utvikling på nivå med de store latinamerikanske sivilisasjonene før kolonitiden.

Kristoffer Columbus kom som første europeer til Cuba i 1492 og Diego Velázquez de Cuéllar begynte koloniseringen i 1510. Med unntak av høvdingen Hatuey, som organiserte væpnet kamp mot erobrerne, møtte de relativt lite motstand.

Spanjolene etablerte den såkalte encomienda, en ordning hvor kolonistene fikk tildelt arbeidskraft fra urbefolkningen mot at de gav klær, mat og kristnet sine underordnede. Harde arbeidskår var en viktig årsak til at den opprinnelige befolkningen ble nær utryddet. Deretter startet importen av afrikanske slaver, som vokste kraftig fra slutten av 1700-tallet. Slaveriet ble opphevet i 1886, bare Brasil var senere ute med denne endringen i Latin-Amerika.

Spanjolene hadde opprinnelig håpet å finne store mengder gull på Cuba, men de små reservene som fantes ble tømt i løpet av få tiår. Da satset kolonistene på kvegdrift og jordbruk. Tobakksproduksjonen vokste gradvis, en hadde en kortvarig periode med stor kaffeproduksjon fra 1790-tallet. Sukker skulle likevel bli den dominerende eksportvaren. Havanna var også en viktig handelsstasjon for den spanske flåten og byens strategiske betydning understrekes av dens flere, imponerende festningsverk. Med unntak av en kortvarig britisk okkupasjon av Havanna i 1762, var Cuba under spansk kontroll i nær 400 år, og fikk derfor tilnavnet «den alltid lojale øya».

Den første frigjøringskrigen mot Spania (1868–1878) begynner idet godseieren Carlos Manuel de Céspedes del Castillo (1819–1874) frigjorde sine slaver og organiserte dem militært. I 1895 organiserte dikteren og filosofen José Martí et nytt forsøk fra sitt eksil i USA. Den andre frigjøringskrigen (1895–1898) tok en ny vending i det skipet USS Maine eksploderte ved havnen i Havanna, noe USA brukte som grunnlag for å gå inn i krigen og okkupere landet.

I 1902 fikk Cuba sin første grunnlov. Selvstendigheten var begrenset av det såkalte Platt-tillegget som gav USA rett til å gripe inn i interne anliggender. Cuba hadde to diktatorer i perioden fra frigjøringen frem til revolusjonen av 1959: Gerardo Machado (1928–1933) og Fulgencio Batista (1952–1959). Landet var økonomisk avhengig av USA.

1. januar 1959 seiret Fidel Castros geriljabevegelse og innledet en nasjonalistisk-demokratisk revolusjon, som senere skulle få en sosialistisk og prosovjetisk karakter. USA forsøkte gjentatte ganger å fjerne Castro fra makten, blant annet ved å støtte et militært angrep i Grisebukta i 1961 og gjennom en embargo som fortsatt står ved lag.

Cuba eksperimenterte i tidlige år av revolusjonen med skiftende strategier for å bygge en cubansk form for sosialisme. Fra 1970-årene kopierte landet store deler av den sovjetiske samfunnsmodellen med et kommunistparti med stor makt over politikk og økonomi, uten å helt gi opp pretensjonene om en mer cubansk form for sosialisme. Dette ga stabilitet og sosiale fremskritt for landet og for de fattigste, men også et samfunn som på mange måter var byråkratisk, autoritært og en lukket modell.

I 1990-årene var Cuba preget av en dramatisk krise etter at handelen med Sovjetunionen falt bort, en handel som hadde vært på svært fordelaktige betingelser for Cuba, kombinert med en utvidelse av embargoen eller blokaden fra USAs side. Systemet gikk i overlevelsesmodus og levekårene ble langt mer prekære, med migrasjonskrisen (Balseros-krisen) i 1994 som et av de mest dramatiske utslagene. Det var en tid med sosioøkonomiske og kulturelle endringer, hvor staten ikke klarte å kontrollere alle sider av samfunnslivet, og med både nye begrensninger, men også noen begrensede åpninger for internasjonal kapital, og for cubanerne (for eksempel rom for noe selvstendig næringsdrift og religiøse i partiet).

En venstrebølge i Latin-Amerika fra 2000-tallet var en av faktorene som hjalp landet å lette noe på krisen fra 1990-årene, uten at den noensinne ble erklært avsluttet. Etter flere år med politisk stagnasjon ble det under Raúl Castro innledet en periode med noe større reformer fra 2008. Det karismatiske lederskapet til Fidel Castro ble nå erstattet av et større fokus på institusjoner og lover, og noen upopulære restriksjoner ble fjernet, samtidig som rommet for privat næringsliv ble noe større. En lettelse av blokaden fra USAs side under Barack Obama, og en gryende, men sterkt begrenset tilnærming mellom de to landene, ga nye kontaktpunkter med USA og den cubanske diasporaen der. Denne perioden ble imidlertid raskt avløst av en periode preget av økt ytre press, som følge av tap av allierte i Latin-Amerika og av nye harde straffetiltak fra Donald Trump, og av at den «historiske generasjonen» representert ved Raúl Castro begynte å trekke seg tilbake til fordel for den yngre Miguel Díaz-Canel, som ble president i april 2018 og leder for kommunistpartiet i februar 2021. Man fikk en forsterket krise, som koronavirus-pandemien løftet til nye høyder og skapte en svært kritisk forsyningssituasjon i landet, samtidig som det ble skapt grobunn for autoritære svar og styrkede krav om innordning fra statens side. I juli 2021 brøt det ut protester mange steder i Cuba, trolig de største siden revolusjonen i 1959.

• Les mer om Cubas historie.

Cuba er et utviklingsland med en sosialistisk planøkonomi, hvor de strategiske virksomheter er eid av staten. I 2014 hadde landet ifølge CIA World Factbook en BNP per capita (PPP) på 11 600 amerikanske dollar.

I 1989 var Cubas økonomi en av de mest sentraliserte av alle kommunistlandene, og over 95 prosent av den arbeidsaktive befolkningen var ansatt i staten, en andel som sank noe på 1990-tallet og som nå skal reduseres til rundt 60 prosent. I tråd med dette har en de siste årene åpnet for etablering av flere småbedrifter, arbeiderkooperativer og private bønder får søke om bruksrett til statlig jord. På 1980-tallet begynte man så vidt å åpne for private utenlandsinvesteringer i bestemte sektorer av økonomien, en utvikling som skjøt fart på 1990-tallet. I 2014 ble det etablert en ny og mer fleksibel investeringslov. Nesten alle selskaper med utenlandsk kapital er joint ventures, med staten som majoritetseier. I frihandelssonen Mariel gis fordelaktige skattebetingelser.

Med Sovjetunionens oppløsning i 1991 mistet Cuba om lag 85 prosent av sin utenlandshandel nesten «over natten», noe som resulterte i en dyp økonomisk krise. USA opprettholdt sin embargo mot landet, og utvidet denne i 1994 og 1996. Dette bidro til en svært kritisk situasjon i landet som ofte omtales som «spesialperioden». Denne ble aldri offisielt avsluttet. Landets økonomiske situasjon ble noe bedre utover 2000-tallet, dette skyldes blant annet at en har fått nye handelspartnere (Venezuela, Kina, Russland, Spania og Brasil med flere) og at en har utviklet nye grener av økonomien: Eksport av helsetjenester, pengeoverføringer fra utlandet, turisme, nikkel og bioteknologi. Sukkerindustrien har mistet betydning siden 1990-årene, men forsøkes nå revitalisert.

Siden midten av 2010-tallet har imidlertid Cuba opplevd en forsterket krise igjen. En kortvarig og begrenset åpning mot USA under Barack Obama, ble avløst av en utvidelse av handelsembargoen under Donald Trump. Økonomiske reformer har ikke gitt de ønskede resultater, en har mistet allierte i Latin-Amerika, og Venezuela som lenge hjalp med olje til fordelaktige priser, er selv i krise. Ekstra alvorlig har det blitt etter at koronavirus-pandemien siden 2020 har redusert turismeinntektene til nesten null.

Cuba har lav arbeidsledighet, men også et av de laveste lønnsnivåene i Latin-Amerika. En rekke tjenester og varer er gratis eller sterkt subsidierte. Dette gjelder for eksempel helse, utdanning, bolig, og noen få basismatvarer.

• Les mer om økonomi og næringsliv på Cuba og mynt, mål og vekt på Cuba.

Cuba ble erklært fritt for analfabetisme i 1961, og har et generelt høyt utdanningsnivå, med den beste barneskolen i Latin-Amerika ifølge FN. Så og si alle barn fullfører ungdomsskolen, og tre av fire fullfører videregående opplæring. Utdanning er et viktig satsingsområde, landet bruker ofte mer enn ti prosent av landets BNP på utdanning.

Historisk har Cuba, som et møtepunkt for blant annet europeisk og afrikansk kultur, gitt opphav til en rekke musikksjangre og danser. Blant sistnevnte kan nevnes cha-cha-cha, danzón, bolero, mambo, rumba og salsa.

Produksjonen av billedkunst og litteratur var liten frem til 1800-tallet. Kjente navn fra kolonitiden er forfatterne Cirilo Villaverde (1812–1894), José María de Heredia (1803–1839) og José Martí (1853–1895), sistnevnte er en av de fremste representantene for den latinamerikanske modernismo-bevegelsen. Teateret var en viktig samfunnsinstitusjon, og en kjent hendelse er massakren på Teatro Villanueva i 1869, som fulgte etter at det fra scenen ble ropt slagord til støtte for cubansk selvstendighet.

Under 1900-tallet oppnådde en rekke cubanske kunstnere og intellektuelle internasjonalt renommé, eksempelvis billedkunstneren Wifredo Lam (1902–1982), etnologen og antropologen Fernando Ortíz Fernández (1881–1969), og antropologen Lydia Cabrera (1899–1991). Noen fremragende forfattere er Virgilio Piñera (1912–1979), Dulce María Loynaz (1902–1997), José Lezama Lima (1910–1976) og Alejo Carpentier (1904–1980).

Cuba ble kort tid etter revolusjonen en ledende filmnasjon i Latin-Amerika, med Tomás Gutiérrez Alea (1928–1996) som en ruvende skikkelse. Den cubanske nasjonalballetten fikk stor internasjonal prestisje under Alicia Alonso (1920–2019), en av verdens fremste ballettdansere.

Under det som kalles for de fem grå årene (1971–1976) – ble mange kunstnere utsatt for marginalisering og sensur, blant andre José Lezama Lima. Arrestasjonen i 1971 av poeten Heberto Padilla (1932–2000) skapte internasjonal kontrovers. I praksis strakte perioden med sterk marginalisering og sensur seg lengre. Blant kulturpersonligheter som har forlatt landet etter revolusjonen finner man for eksempel musiker Celia Cruz (1925–2003), og forfatterne Guillermo Cabrera Infante (1929–2005) og Reinaldo Arenas (1943–1990).

Dagens Cuba har et rikt kulturliv. Teaterforestillinger, konserter og festivaler er tallrike og har som regel publikumsvennlige priser. Bøker er subsidierte og tilgjengelige for et bredt publikum, men antall utgivelser falt under krisen på 1990-tallet. Staten har monopol på trykking og import. De fleste større medier på Cuba er statseide og kontrollert direkte eller indirekte av kommunistpartiet.

• Les mer om skole og utdanning på Cuba, medier på Cuba, idrett på Cuba, Cubas litteratur, kunst på Cuba, teater på Cuba, film på Cuba, musikk på Cuba og dans på Cuba.

Cuba er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, mens Norge er representert i Cuba ved sin ambassade i Havanna.

• FN-sambandet om Cuba
• Utenriksdepartementets landside om Cuba
• BBCs landside om Cuba
• CIA World Factbook om Cuba