Antik Dönem Mezarları

Siden 1957 har italienske forskere drevet arkeologiske undersøkelser i den antikke byen Hierapolis i Lilleasia (figur 1).1 I 2007 ble norske arkeologer og naturvitere invitert til å undersøke en av byens gravplasser, den såkalte Nordøst-nekropolen. Det norske forskningsprosjektets primære mål var å foreta en full typologisk dokumentasjon av alle synlige graver og sarkofager på denne gravplassen, deres topografiske utbredelse og organisasjon, dernest
å foreta utgravninger av utvalgte gravbygninger og gravområder for å avdekke nekropolens bruksperioder.

Valget falt på en gruppe med tre bygninger og tre sarkofager i nekropolens øverste del; i tillegg ble det foretatt noen spredte stikkgravninger rundt i gravplassområdet. Dette arbeidet dannet grunnlaget for videre studier, der vi i en sosial sammenheng ønsket å undersøke en bybefolkning i detalj over en lengre periode gjennom studier av gravarkitektur og landskapsoppfatning,
organisasjon, familietilhørighet og entreprenørvirksomhet, rituell handling og praksis, genetiske relasjoner og opphav, paleodemografi, helse og sykdommer, dietter og enkeltpersoners bevegelsesmønstre. For å kunne svare på mange av disse spørsmålene ble det også foretatt bioarkeologiske undersøkelser, som C14-dateringer, osteologi og
DNA- og isotopanalyser. Målet med denne artikkelen er å diskutere hva de foreløpige studiene rundt disse spørsmål kan fortelle oss om liv og død i Hierapolis, sett i en videre lokal og regional kulturkontekst. Gravplassens historie strekker seg fra 1./2. årh. e.Kr. til ca. år 1300,
og fanger opp religionsskiftet i senantikken. Der er derfor naturlig, etter en historisk innledning, å se på hvorledes døden (gjennom gravenes lokalisering, form og innhold) ble behandlet før og etter religionsskiftet, deretter hva skjelettene kan fortelle om livskvalitet og endringer i den