Jødedom, jødenes religion og kultur. Brukes av jøder om hele jødenes tradisjon, fra de tidligste tider til i dag. I forskningslitteraturen brukes oftest betegnelsen israelittisk religion før eksilet i Babylonia (586–538 f.v.t.) og jødedom etter den tid. Både gudsforestillingene, etikken og den rituelle praksisen har gjennomgått store forandringer gjennom tidene. Mange retninger og grupper ble borte, forlot jødedommen, eller fikk liten eller ingen innflytelse på dens videre utvikling. I tillegg har det også alltid vært forskjeller mellom den offentlige religionsutøvelsen og mer folkelig og privat praksis.
Både moderne ortodoks jødedom, samt det som gjerne omtales som tradisjonell jødedom, er direkte videreføringer av den tidlige rabbinske jødedommen som fikk sin form etter at tempelet i Jerusalem ble brent av romerne i år 70 e.v.t. Rabbisk jødedom anså religion og kultur som synonyme, og ble etter hvert enerådende (med få unntak – se karaitter) helt frem til opplysningstiden i Europa på 1700-tallet. Også de nyere ikke-ortodokse retningene som reformjødedom, konservativ jødedom og rekonstruksjonisme, har sin bakgrunn i den rabbinske jødedommen selv om mange av dens lover og ritualer er valgt bort. (Se avsnitt om «Nyere retninger» lenger ned i teksten.)
Hvem er jøde?
Det er svært vanskelig å fastslå det nøyaktige antall jøder i verden, men det er vanlig å anta at det lever noe under 14 millioner mennesker som i dag har en tilknytning til jødisk religion og/eller kultur (se Jødisk befolkning).
Den tradisjonelle rabbinske definisjonen på en jøde er en person som er født av en jødisk mor eller er konvertert til jødedommen. Tidligere var dette en enkel definisjon, men i dag hvor de forskjellige retningene har ulikt syn på overholdelse av de religiøse forpliktelsene, er dette langt mer problematisk. Ekteskap mellom jøder og ikke-jøder er ikke lenger uvanlig. Flere ikke-ortodokse retninger godtar nå også barn med kun jødisk far som jøder, forutsatt at de får tilknytning til et jødisk miljø. De ortodokse retningene godtar hverken denne endringen, eller ikke-ortodokse retningers konverteringer. Disse ulikhetene fører til uklar religiøs og nasjonal status for mange. for det å konvertere til jødedommen innebærer alltid innlemmelse i det jødiske folk. Det dreier seg ikke kun om tro.
Majoriteten av dagens jøder regner seg som enten askenaser (ashkenazier), etterkommere av jødene som bodde i Mellom- og Øst-Europa i middelalderen, som sefarder, etterkommere av jødene som ble utvist fra Spania i 1492 e.v.t. og fra Portugal noen år senere, eller som mizrahim (østlige eller orientalske jøder). Dette er den delen av det jødiske folket som alltid har bodd i Midtøsten, og delvis i Nord-Afrika. Siden deres religiøse tradisjoner ligger nærmest opp til den sefardiske regnes de religiøst sett gjerne også som sefarder. Jøder fra Etiopia (falasha) hadde en helt spesiell form for jødedom, men får nå tilknytning til sefardisk jødedom i Israel. Det gamle kulturelle skillet mellom de forskjellige etniske gruppene eksisterer fremdeles, men er ikke lenger så skarpt. Ekteskap mellom askenaser og sefarder blir stadig mer vanlig, ikke minst i Israel.
Mange som definerer seg selv som jøder er ikke-praktiserende, noen er erklærte humanister, agnostikere eller ateister. Man behøver ikke være medlem av en organisert menighet for å bli regnet som jøde av andre. Mange betrakter sin tilhørighet til jødedommen som et spørsmål om kultur heller enn religion. Religion er derfor ikke lenger et fullgodt kriterium for å fastlå hvem som er jøde.
Jødedommens utvikling
Jødedommen er en levende religion, som fører sin tradisjon mer enn tre tusen år tilbake i tid. Abraham regnes som den første monoteist (se monoteisme) og det jødiske folkets stamfar. Moses (hebr. Moshe) æres som den som mottok Toraen, og formet de israelittiske stammene til ett folk. I henhold til jødisk tradisjon skal utvandringen fra Egypt ha funnet sted på 1200-tallet f.v.t. Innvandringen til landet Kanaan skal ha funnet sted under ledelse av Josva rundt 40 år senere. Denne forståelsen er basert på Mosebøkenes fremstilling av historien. Moderne vitenskaps syn på denne tidlige historien har ikke hatt innflytelse på jødisk tradisjon og identitet (se Det gamle Israel ogdet jødiske folket historie).
Bibeltekstene gir et inntrykk av at israelittenes gud allerede i tidlig tid hadde samme rolle som han skulle få etter hvert. Prestenes og profetenes religion blir satt opp som idealet, alternative kultformer betraktes om frafall. Mye tyder imidlertid på at det tok lang tid før profetenes og de skriftlærdes rene monoteisme fikk gjennomslag hos alle deler av folket.
Det babylonske eksil (586–538 f.v.t.) ble et vendepunkt når det gjelder den religiøse utviklingen. For å bevare sin identitet i et fremmed land, møttes jødene til bønn og skriftstudier – mange forskere mener at synagogen (forsamlingshuset) kan ha sin opprinnelse i denne perioden. Det sentrale motivet hos profetene og i Bibelens historiske bøker (se Bibelen – bibelens bøker) er at israelittene/jødene handlet mot Guds vilje, og blir straffet med eksil. Etter å ha vist anger og bedt om tilgivelse, blir pakten fornyet og folket får vende hjem til Sion.
I 538 f.v.t. gir perserkongen Kyros 2 den store jødene tillatelse til å vende tilbake til Juda (Esra 1, 1–4), og gir dem midler til å gjenoppbygge tempelet i Jerusalem. Mange valgte likevel å bli værende i Babylonia, som etter hvert ble et viktig jødisk religiøst senter. Eksil, og tilbakevending til Sion, ble likevel et sentralt motiv i jødedommen. Etter eksilet brukes vanligvis betegnelsen jøder, avledet av judeer, siden det hovedsakelig var etterkommere av disse som førte tradisjonen videre.
Mosebøkene, i den form vi kjenner dem, ble i henhold til moderne forskning samlet og redigert i tiden rundt eksilet. I henhold til jødisk tradisjon dreier det seg om en guddommelig åpenbaringstekst. Likevel må de lærde tidlig ha innsett at mange av dens bud er lite presise, og trenger nærmere utdypning for å kunne overholdes i det daglige liv og gjennom endrede tider. Tekstene måtte derfor tolkes. Rabbinsk tradisjon fører denne tolkningstradisjonen helt tilbake til Sinai, og mener forklaringene ble videreformidlet i muntlig form fra generasjon til generasjon, ikke av tempelets presteskap, men av de lærde. Første gang vi hører om offentlig lesing fra Toraen er i Nehemja 8, 1-13, der det fortelles at skriveren Esra leser fra Mosebøkene for folket, både menn og kvinner, mens en gruppe levitter forklarer den skriftlige teksten.
Denne tradisjonen omfatter både rene juridiske spørsmål, og spørsmål som angår etikk, moral og det daglige liv. I århundret før vår tidsregnings begynnelse oppsto det akademier, kalt jeshivaer (av verbet «å sitte») der kjente lærere underviste sine studenter. Slike fantes både i Babylonia (i jødisk tradisjon brukes denne betegnelsen på Mesopotamia også lenge etter at Det nybabylonske riket var falt i 538 f.v.t.), og i Juda. Flere av lærerne er kjent ved navn, den mest kjente er Hillel (ca. 70 f.v.t. - 10 e.v.t.), hvis læresetninger er kjent og brukt helt frem til i dag. Den religiøse tradisjonen som ble utviklet fra rundt 100-tallet før vår tidsregnings begynnelse og frem til i dag, kalles rabbinsk jødedom.
I år 70 e.v.t. ble tempelet i Jerusalem brent av romerne, jødene mistet sitt religiøse samlingspunkt og mange jøder ble drept. Presteskapet mistet sin betydning, og beholdt kun et par spesielle rituelle funksjoner. Rabbinerne overtok nå som jødenes religiøse ledere og fortsatte arbeidet med å utvikle leveregler, etikk, bønner og ritualer. Arbeidet foregikk først i den lille byen Javne (Jamnia) i lavlandet vest for Jerusalem, senere i Galilea og Babylonia.
En annen viktig skikkelse i jødedommens utvikling er rabbi Akiva ben Josef (45–135 e.v.t.). Han utviklet nye fortolkningsmetoder og klassifiserte det muntlige lovmaterialet, slik at det ble lettere å memorere, formidle og bevare. Etter nederlaget i den andre jødiske oppstanden mot romerne (Bar-Kokhva-oppstanden i 132–135 e.v.t.), ble de gjenlevende jødene i landet drept, solgt som slaver eller landsforvist. Rabbinerne så nå behovet for å få skrevet ned det etter hvert enorme muntlige tolkningsmaterialet. Arbeidet ble ledet av Jehuda ha-Nasi (Juda prinsen) (ca. 138–217 e.v.t.), og resultatet ble jødedommens andre hellige skriftsamling Mishna. Mange store rabbinske tekstsamlinger skulle komme etter hvert.
Fra midten av 500-tallet og frem til begynnelsen av 1000-tallet e.v.t. lå de viktigste jødiske lærestedene i Mesopotamia (i jødisk tradisjon kallt Babylonia). Under abbasidene hadde jødene sin egen offisielle leder og representant, eksilarken, som hadde stor religiøs, økonomisk og politisk makt. Fra 900-tallet ble det muslimske Spania etter hvert sentrum for jødiske lovstudier, litteratur, vitenskap og filosofi. Denne perioden varte i rundt 250 år. Jødiske middelalderfilosofer og lovtolkere, som Moses Maimonides og Josef Karo, bidro til å systematisere både jødedommens trosgrunnlag og den religiøse loven halakha. I Spania og Syd-Frankrike vokste det på 1200-tallet også frem en mystisk retning, kabbala, som fremdeles har mange tilhengere. Mange av kabbalistenes ideer har også fått innpass i den rabbinske jødedommen. Nyreligiøse variasjoner av kabbala er populære i dag, også blant ikke-jøder.
Også i landene nord for Alpene ble det etter hvert opprettet akademier der man studerte halakha og utarbeidet leveregler og lover som passet i disse områdene. En av de mest markante skikkelser fra tidlig tid er rabbi Shlomo ben Jitshak, vanligvis omtalt under sitt akronym Rashi. Hans rabbinske kommentarer er fremdels i bruk i dag, og trykkes i margen på de fulle utgavene av Talmud. Etter hvert som hovedtyngden for jødisk liv i Europa forflyttet seg østover, ble Øst-Europa lenge sentrum for utvikling av askenasisk jødisk lov og askenasisk tradisjon (se askenaser). Både den karismatiske formen for jødedom, hasidismen, og dens motsetning, mitnagdim, hadde sin opprinnelse her. Først i begynnelsen av 1800-tallet ble sentrum for fornyelse igjen flyttet vestover, til Tyskland, der flere nye jødiske retninger vokste frem.
Hellige skrifter
Grunnlaget for jødisk tradisjon finner vi i den hebraiske bibelen, Tanakh. Denne består av tre deler. Den første er Toraen (Mosebøkene), den andre er Neviim (Profetene), og den siste er Ketuvim (Skriftene). Betegnelsen Tanakh, er et akronym av de tre delenes forbokstaver.
Ordet Tora kommer fra et hebraisk ord som betyr «å undervise». Læren er derfor en bedre oversettelse enn det mye brukte «Loven». Toraen regnes som jødedommens helligste tekst, og er ifølge tradisjonen skrevet av Moses selv, som et resultat av en direkte guddommelig åpenbaring. Flere nyere jødiske retninger godtar nå likevel bibelvitenskapens teorier om at Mosebøkene ble til over lang tid, og har mange forfattere og tradisjonslag, men hevder likevel at de kan være skrevet under guddommelig inspirasjon (se Bibelen – bibelvitenskap). Andre mener skriftene i Tanakh bærer vitne om det jødiske folkets søken etter det guddommelige.
I følge rabbinsk tradisjon fikk Moses også muntlige lover og forklaringer i tillegg til de skriftlige vi finner i Mosebøkene. Disse skulle ikke skives ned – for slik å bevare deres smidighet og aktualitet gjennom tidene. I jødisk tradisjon omfatter begrepet Tora derfor både Mosebøkene og den såkalte Muntlige loven (Tora she-be-al-peh), slik den senere ble samlet og skrevet ned, først i Mishna, og senere i Talmud. Også de store rabbinernes utlegninger av bibeltekstene, der de søkte å finne etiske, filosofiske og juridiske grunnprinsipper skjult i Tanakhs fortellende tekster, regnes som hellige tekster. Mye av dette stoffet, midrash, fikk plass i Talmud, men en stor mengde fortellerstoff er også redigert til egne samlinger. I noen sammenhenger kan begrepet Tora omfatte alle disse hellige tekstene. Studiet av slike tekster har tradisjonelt vært forbeholdt menn, men dette er nå under endring.
En viktig plass inntar bønneboken siddur, som finnes i mange forskjellige utgaver. Det tradisjonelle skillet går mellom askenasisk og sefardisk tradisjon, men nå også mellom de ulike retningene. Den store mengden liturgiske hymner fra mange forskjellige land, regnes også som hellige. Mange vil i tillegg regne den jødiske mystikkens skrifter, som Sohar, som hellige tekster. Innenfor hasidiske kretser regnes også de hasidiske lederes uttalelser, og fortellingene om deres handlinger, som hellige (se hasidisme).
Halakha – Den religiøse loven
Det var rabbinernes fortjeneste at jødedommen kunne leve videre. Med grunnlag i Mosebøkenes lovtekster, profetenes etiske og moralske lære, og supplert med de moralske og etiske prinsippene de mente å finne i Tanakhs øvrige tekster, utviklet de et system som skulle gjøre det mulig å leve et hellig liv – over alt og til alle tider, også uten fedreland. Etter tempelets ødeleggelse overtok hjemmet og synagogen som sentrum for det rituelle livet. Bordet i hjemmet ble en slags erstatning for alteret i tempelet – måltider ble hellige handlinger. Synagogen ble stedet der menn møttes til bønn og studier.
Rabbinerne videreutviklet de allerede eksisterende tolkningsmetodene og ordnet forpliktelsene i et system som kalles halakha. Ordet er avledet av et verb som betyr «å gå» (dvs. på den rette vei). Å leve et jødisk liv i henhold til halakha innebærer overholdelse av bestemte religiøse forpliktelser, mitzvot. Den viktigste kilden til halakha er Talmud og rabbinernes tolkninger av denne. Det enorme materialet ble systematisert av Moses Maimonides på 1100-tallet. Senere ble lovene ytterligere kodifisert av Josef Karo i hans verk Shulhan Arukh (Det dekkede bord) som ble utgitt i årene 1564–65, og den askenasiske versjonen laget av Moshe Isserles av Krakow allerede i 1578. Begge er fremdeles viktige og autoritative oppslagsverk.
Halakha regulerer både forholdet mellom mennesket og Gud og mellommenneskelige anliggender, og omfatter både personlige, moralske, etiske, rituelle og samfunnsmessige spørsmål. Alle menneskets handlinger blir i jødisk tradisjon betraktet som viktige for å leve et hellig liv i henhold til pakten mellom Gud og det jødiske folk. Ortodokse jøder vil tilstrebe å overholde budene i størst mulig grad. Mange av halakhas bud omhandler imidlertid ting som ikke er aktuelle i dag, som f. eks. den gamle tempelkulten. Det å leve som ortodoks jøde innebærer mange forpliktelser, men det å overholde de jødiske levereglene anses av mange likevel som en glede, ikke som en byrde.
Halakha er en levende tradisjon, dagens rabbinere fortsetter tolkningstradisjonen og finner nye løsninger på vår tids mange nye praktiske, etiske og moralske spørsmål. Tidligere var det oftest stor enighet om hvilke rabbinske autoriteter man skulle basere seg på, men dette er ikke lenger tilfelle. Flere av de nyere retningene godtar ikke alltid Talmud som bindende. De forskjellige retningenes rabbinere fatter derfor ofte svært forskjellige avgjørelser, ikke minst når det gjelder kvinners deltagelse i ritualene, ordineringen av kvinnelige rabbinere og homofili.
Religiøse grunnforestillinger
Det sentrale prinsippet i jødedommen er troen på én Gud. Dette er felles for alle troende jøder, uansett hvilken religiøs retning man tilhører. Også sekulære jøder, som ikke praktiserer jødiske ritualer, forholder seg likevel til kun én Gud. Personer som tror på en treenig Gud regnes ikke som jøder (se treenigheten). Jødedommen har ingen dogmer og ingen egentlig trosbekjennelse, men både bønnene Shema Israel (Hør Israel) og Moses Maimonides´«13 trosbekjennelser» gir uttrykk for ideen om én Gud.
Felles for alle jøder er også forestillingen om å tilhøre et bestemt folk, Am Israel (israelfolket), som i henhold til tradisjonen fører sin historie tilbake til patriarken Abraham. Bibelens beskrivelse av dette folkets opprinnelse og tidlige historie danner bakgrunnen for jødenes gudsforhold, etikk og rituelle liv helt frem til i dag. (Se Det gamle Israel og jøder – historie.) Troen, etikken og livsførselen har oppgjennom historien vært basert på en overbevisning om at Gud har inngått en pakt med det jødiske folk, en pakt som innebærer både forpliktelser og rettigheter (2. Mosebok 19,5-6). Gjennom åpenbaringene i Sinai skal Moses ha mottatt læren, Toraen, som gir rettledning i hva det vil si å leve som et hellig folk i henhold til Guds vilje. Rabbinerne lærer at det å studere og bevare Toraen skal være jødenes oppgave i verden.
Jødedommen lærer at Gud har skapt og opprettholder universet og alt som er i verden, og at han gjennom sin inngripen i historien både kan straffe og belønne. Gud oppfattes om hellig, evig, allmektig, allvitende, barmhjertig, rettferdig, uten form og uten «bosted». Likevel er han en personlig guddom – som det er mulig å «kjenne». Gudsforholdet er direkte, man tiltaler Gud som «du», men ber oftest til Gud i «vi»-form.
I den hebraiske bibelen Tanakh, omtales Gud oftest under navnene Elohim (en flertallsform av det semittiske el som betyr gud), og de hebraiske bokstavene Jod-heh-vav-heh, av kristne oftest uttalt Jahve. Den opprinnelige uttalen er i dag ukjent, betydningen kan oversettes med «Jeg er den jeg er». Dette navnet betraktes som hellig og forbudt, og uttales aldri av jøder. Det leses derfor Adonai (min eller vår, Herre) der det forekommer i teksten. Denne leseformen, kere, er markert i jødiske bibler. Ortodokse jøder omtaler Gud gjerne som ha-Shem (navnet) i vanlig tale.
Gud skal ikke være et kjønnet vesen, men både Bibelens metaforer og annen språkbruk skaper inntrykk av at det dreier seg om en «mannlig» guddom. Guds tilstedeværen i verden uttrykkes gjerne gjennom fortelling om Shekhina, som rabbinerne lærer kan være tilstede over alt i universet. Jødisk mystikk (kabbala) oppfatter Shekhina som et kvinnelig aspekt ved guddommen. Det er dette aspektet som endringsorienterte jødiske samfunn i dag ofte innlemmer i sine bønner.
Menneskesyn
Jødedommen lærer at verden og alt som er i verden i utgangspunktet er godt, basert på 1. Mosebok 1,31: «Og Gud så på alt han hadde skapt og fant at det var meget bra». Rabbinerne har ikke utledet noen arvesyndslære fra hendelsene rundt Adam og Eva. Jødedommen er derfor ikke opptatt av individuell frelse i samme grad som tilhengere av mange andre religioner.
Fordi Gud har skapt hele menneskeheten i sitt bilde, betyr det at alle mennesker i utgangspunktet er like verdifulle. Jødene er ikke mere verdifulle enn andre mennesker, de er bare underlagt andre forpliktelser. Bare jøder er bundet av pakten og forpliktet til å overholde Toraens mange bud. Rabbinerne lærer at mennesket er født med både gode (yetzer ha-tov) og dårlige (yetzer ha-ra) tilbøyeligheter, og at det er opp til den enkelte å arbeide med seg selv. De understreker at fri vilje er et av Toraens hovedpunkter – uten fri vilje ville hele forestillingen om anger, straff og tilgivelse være meningsløs. Jødedommen lærer at hvert menneske selv må stå til ansvar for Gud, og at Gud tilgir den som oppriktig angrer og ber om tilgivelse. Å innrømme sin skyld og be om tilgivelse, ble derfor tidlig en viktig del av bønnene og synagogeritualet. Yom kippur (forsoningsdagen) er i sin helhet viet dette motivet.
I jødedommen er begrepet «synd» knyttet mer til bevisste handlinger enn til teologiske problemstillinger, eller det vi kaller «tro». Med synd menes først og fremst å bryte en av Guds lover, eller unnlate å oppfylle moralske eller religiøse plikter. Å synde innebærer at man fjerner seg fra Gud og fra det menneskelige fellesskapet, men også fra sitt eget gode selv.
Forpliktelsen til å leve et hellig liv fikk konsekvenser for etikk og menneskesyn. Rabbinerne utledet moralske bud fra bibeltekstene, og utformet konkrete og praktiske retningslinjer for hvordan man skulle omgås sine medmennesker. Tro og etikk kan ikke skilles fra handling og kunnskap – et gudsforhold basert på tro alene er fremmed for jøder. Etikken oppsummeres gjerne gjennom rabbi Hillels versjon av den gylne regel: «Du skal ikke gjøre mot andre hva du ikke vil andre skal gjøre mot deg selv». Dette er igjen en tolkning av kjærlighetsbudet i 3. Mosebok 19,18, som påbyr «å elske din neste som deg selv».
Livet etter døden
Jødedommen legger mest vekt på hvordan man skal leve livet her på jorden. Døden skal bekjempes så langt mulig, noe som har fått betydning i forbindelse med nåtidige spørsmål som moderne medisinske nyvinninger og vanskelige temaer som aktiv og passiv dødshjelp (eutanasi).
Til tross for jødedommens dennesidighet har rabbinerne også vært opptatt av hva som skjer med de døde. Mens man i tidlig tid mente at straffen for dårlige handlinger skulle komme i dette liv, oppsto det rundt vår tidsregnings begynnelse en forestilling om at de skyldige kunne straffes etter døden. Allerede fariseerne utviklet en lære om at mennesket består av kropp og sjel, og at disse vil forenes på dommens dag. Denne forestillingen gjenfinnes i de viktigste bønnene. Det ble også en utbredt oppfatning at dette skulle skje når Messias engang kommer.
Det finnes også mange forestillinger om Himmelen, «Den neste verden» (olam ha-ba) eller Edens hage, hvor de rettferdige, i henhold til folkelig tro, kan fortsette sine Tora-studier. Jødedommen har ingen lære om evig fortapelse, men man har en forestilling om Gehenna, der de skyldige blir straffet. Man avviser imidlertid ideen om evig fortapelse, det dreier seg mer om en tidsbegrenset renselse. Elleve måneder regnes som den maksimale tid noen kan måtte oppholde seg der. Ikke-ortodokse jøder mener vanligvis at et evig liv vil kunne dreie seg om sjelens udødelighet, heller en legemlig oppstandelse. Det hersker bred enighet innen alle retningene om at også ikke-jøder som har levd et moralsk og redelig liv vil få tilgang til denne gode «neste verden».
Rabbinsk tradisjon inkluderer mange forskjellige syn på hva som vil skje med de døde, men rabbinerne har vært svært tilbakeholdne med å utarbeide faste forstillinger og dogmer som enhver jøde skal måtte tro på. Dette er heller ikke sentrale forestillinger for de alle fleste jøder.
Messias
Messias (hebr. Mashiach) betyr «salvet», og ordet ble i tidlig tid brukt både om kongen, prester og profeter. Den jødiske messiasforestillingen går tilbake til kong David, og det løftet han skal ha fått av Gud om at hans etterkommere skal være konger til evig tid. Idéen ble videreutviklet av profetene, og i tiden før tempelets fall ventet mange jøder på en befrier fra det romerske herredømmet, mens andre knyttet Messias til verdens undergang. Rabbinerne forklarte at den førmessianske tiden skulle være preget av lidelse, umoral og krig – en forstilling som fremdeles er levende i enkelte kretser. Talmud forklarer at Messias´ komme var avhengig av menneskenes, og spesielt jødenes, oppførsel i verden, og skriftsteder som: «Hvis hele Israel kunne overholde en eneste shabbat slik Toraen krever, så ville Davids sønn komme med en gang» siteres ofte.
Rabbinsk tradisjon lærer at den messianske tiden vil bli en tid da alle verdens jøder igjen blir samlet i Eretz Israel, og hvor jøder igjen vil kunne oppfylle alle sine religiøse plikter. Noen venter på en personlig messiasskikkelse, men det dreier seg om et helt spesielt menneske, ikke om en guddommelig skikkelse som skal frelse den enkelte fra synd. De ikke-ortodokse retningene er mindre opptatt av en personlig Messias, og snakker gjerne mer om messianske tider – en tid da det vil herske fred og rettferdighet for alle mennesker.
Det rituelle livet
I tempelets tid (frem til år 70 e.v.t.) var kulten ledet av et arvelig presteskap (se Kohen). Etter tempelets fall mistet presteskapet sin rolle (bortsett fra noen få ærefulle oppgaver), og sentrum for det rituelle livet ble flyttet til hjemmet og synagogen. Bønn og studium erstattet offerkulten, synagogegudstjenesten fikk sitt innhold og sin form, de viktigste bønnene Shema (Israel) og Amida ble kjernen i det daglige bønneritualet.
Askenasiske og sefardiske synagoger har noe ulike ritualer, og resitasjonene og sangene har forskjellig rytme og melodi. Svært mye er likevel felles: Hver mandag og torsdag, samt på sabbaten og de store festdagene, leses det fortløpende fra Tora-rullene (De fem Mosebøkene håndskrevet på pergament). På denne måten leser man i løpet av et år hele teksten fra begynnelse til slutt. På sabbaten og de store festdagene leses det også en tilhørende tekst fra Profetene.
For å holde en tradisjonell og offentlig ortodoks gudstjeneste, må det være minst 10 voksne jødiske menn tilstede, dette kalles en minyan. Gudstjenesten gjennomføres av menighetens menn, en tilstedeværende rabbiner deltar på lik linje med de andre, men kan holde en preken ved spesielle anledninger. I Det Mosaiske Trossamfund er det vanlig at rabbineren holder en preken ved de store gudstjenestene. Større menigheter har også oftest en forsanger (se kantor – jødisk) som leder sangen og resitasjonene på sabbaten og i forbindelse med de store høytidene.
Bønner, velsignelser og takksigelser er fremdeles en viktig del av mange troende og praktiserende jøders hverdag, både for menn og kvinner. Bønnene inneholder lovprisninger, takksigelser, og bønner om visdom, tilgivelse og helbredelse. Bønnene omfatter fra gammelt av også ønsket om å vende tilbake til Sion, at Tempelet i Jerusalem vil bli gjenreist og at Messias vil komme. Bare et fåtall mener i dag at drømmen om et nytt tempel må omsettes i virkelighet.
Rabbinerne lærer at de to kjønn er likeverdige for Gud, men at de har forskjellige oppgaver. Vektleggingen av hjemmet som stedet for utøvelse av religiøse ritualer, ga kvinnen økt betydning som tilrettelegger i hjemmet. Kvinnen fikk hovedansvaret for å holde et kosher hjem, noe som innebærer overholdelse av de kompliserte jødiske mat- og renhetsreglene, samt forberedelsene til de mange helligdagene. Samtidig fritok rabbinerne kvinnene fra de tidsbestemte forpliktelsene, som de tre daglige bønnene og deltagelse under gudstjenestene i synagogen.
Religiøse studier og offentlig religionsutøvelse ble mannens område. Ortodokse jødiske menn er forpliktet til å be tre daglige bønner, til fastsatte tider; morgenbønnene (shaharit), ettermiddagsbønnen (minha) og aftenbønnen (ma´ariv). Man kan be i hjemmet, der man måtte befinne seg, eller i synagogen. Selv om kvinnene var fritatt fra plikten til å gå i synagogen, har det mange steder vært vanlig at kvinner er tilstede som tilhørere under de store gudstjenestene. Tradisjonelle synagoger har derfor gjerne et galleri eller et eget adskilt rom til dette formål. Slik er det fremdeles i ortodokse synagoger.
Flere steder ønsker også ortodokse kvinner nå å utføre de pliktene de engang ble fritatt for, og i enkelte menigheter holder ortodokse kvinner egne gudstjenester. Ikke-ortodokse menigheter ordinerer i dag også kvinnelige rabbinere, og kvinner deltar i ritualene sammen med menn.
Rituelle gjenstander
Fra gammelt av er det tradisjon at menn dekker sitt hode med en kalott, kipa, eller hatt i forbindelse med bønner og gudstjenester. Mange ortodokse jøder dekker også sitt hode hele dagen. Kvinner har tradisjonelt dekket sitt hår med et sjal når de er tilstede i synagogen, men i ikke-ortodokse menigheter bruker mange kvinner nå heller en kipa.
De såkalte bønneremmene, tefillin, to små lærbokser som festes med spesielle lange lærremmer til venstre overarm og til pannen, har sin bakgrunn i teksten i 2. Mosebok 13, 9–10. Boksene inneholder fire skriftsteder som skal minne om at Gud er den eneste gud, at man har godtatt Toraen og at utvandringen fra Egypt (Eksodus) var et mirakel som førte til at jødene ble et eget folk. Tradisjonelt brukes tefillin under morgenbønnen, unntatt på sabbaten og de store helligdagene. I enkelte menigheter bruker nå også kvinner tefillin.
I forbindelse med de fleste bønnene skal menn dekke sine skuldre med sitt bønnesjal tallit. Mange ortodokse menn bruker også en liten utgave av tallit under klærne, hele dagen. Jødiske hjem og offentlige bygninger har oftest en liten sylinder, mezuza, festet til høyre dørkarm, både ved inngangsdøren og andre oppholdsrom. Sylinderen inneholder en liten pergamentrull med de hebraiske tekstene til to skriftsteder.
I de aller fleste synagoger har man også en stor lysestake som skal minne om tempelet i Jerusalem. Men rabbinerne bestemte tidlig at siden synagogen ikke er å likestille med tempelet, skulle man ikke lage etterlignelser av den syvarmede tempellysestaken menora. Men det ble tillatt å bruke den som tegnet symbol på vegger og i bøker. I synagoger og i jødiske hjem brukes derfor den åttearmede hanukka lysestaken, men en seksarmet er også tillatt. Sionismens fremvekst førte til en fornyet interesse for den syvarmede lysestaken som nasjonalt symbol, og en stor utgave av denne står utenfor nasjonalforsamlingen (Knesset) i Jerusalem.
Bruken av den sekskantede stjernen, davidstjernen, magen David (Davids skjold), som jødisk symbol, går tilbake til middelalderen. Men først på 1800-tallet ble det vanlig å bruke dette symbolet i utsmykkingen av synagogene, og etter hvert også som kjennetegn på jødiske organisasjoner.
Livsløpsriter (overgangsriter)
Gutter blir omskåret (man fjerner forhuden på penis) og får navn på sin åttende levedag, i henhold til pakten (brit mila) mellom Gud og Abraham (1. Mosebok 17, 10–13). Inngrepet foretas av en spesialist og etterfølges oftest av en gledesfest. Jenter omskjæres ikke. I praktiserende familier får jenter sitt navn i synagogen i forbindelse med gudstjenesten i synagogen, oftest uten selv å være tilstede.
Gutter anses som voksne i religiøs forstand, bar mitzva, når de blir 13 år. Gutten får da delta aktivt i synagogegudstjenesten og lese fra Tora-rullene. Etterpå holdes tradisjonelt en stor fest. Jenter blir myndige, bat mitzva, når de er 12 år. Dagen ble tidligere ikke feiret. Ortodokse menigheter feirer i dag ofte jenters bat mitzva i menighetshuset, eller utenom de faste gudstjenestene i synagogen. Noen ortodokse menigheter har innført en ny seremoni, bat hayil, for jenter. I Norge holdes denne når jentene er rundt 15 år. Ikke-ortodokse menigheter feirer bat mitzva på like linje med gutters bar mitzva.
Ekteskapet og familien betraktes som menneskets naturlige ramme, en nødvendighet for å oppnå full emosjonell og intellektuell utvikling. Tidligere ble ekteskap oftest arrangert, men begge parter skulle gi sitt samtykke. Kvinnen fikk, og får fremdeles i mange menigheter, en ekteskapskontrakt (ketuba) som bl.a. sikrer henne økonomisk i tilfelle skilsmisse.
En tradisjonell jødisk vielse kan finne sted i synagogen, i friluft eller i et festlokale. I ortodokse menigheter er det viktig at det er ti voksne menn tilstede (minyan). Selve seremonien foregår alltid under en vakker baldakin (chuppah), som skal symbolisere brudekammerets intimitet, samtidig som de åpne sidene viser at brudeparet er en del av et fellesskap. Rabbineren leder vielsesseremonien og velsigner vinen som brudefolkene drikker av. Brudgommen setter en ring på brudens finger med ordene: «Vær helliget til meg med denne ring i overensstemmelse med Moses´og Israels lover». Det resiteres syv spesielle velsignelser, og seremonien slutter med at brudgommen knuser et glass med foten. Skikken har mange forklaringer; den ene er at det knuste glasset skal minne om tempelets ødeleggelse. Etter selve vielsen føres paret inn i et eget rom, der de tilbringer litt tid alene sammen. Deretter holdes gjerne en stor fest med mange deltagere. I ikke-ortodokse menigheter kan vielsen ha ulik form, og brudeparet utveksler ringer.
Rabbinsk jødedom tillater skilsmisse, men i henhold til halakha er det mannen som må innvilge kvinnen skilsmisse, en bestemmelse flere retninger i dag har endret i mer egalitær retning. Bortsett fra i staten Israel kan jøder også velge å la seg skille etter sivil lovgivning, slik det er i Norge. Gjengifte er tillatt innen alle retningene.
Begravelser
Jødiske begravelser skal finne sted så raskt som mulig, og være enkle. Graven skal bestå til evig tid. Fra gammelt av har mange ønsket å bli begravet i Jerusalem, å flytte dit på sine eldre dager har derfor gjennom tidene vært et utbredt ønske. Den døde vaskes rituelt (menn av menn, og kvinner av kvinner), av en dertil utpekt gruppe blant menighetens medlemmer, hevre kadisha. Å delta i denne gruppen går ofte på omgang blant menighetens medlemmer, og regnes som et ærefullt oppdrag. Den døde svøpes i et hvitt klede og legges i en enkel kiste. Hvis mulig skal det legges litt jord fra landet Israel under den dødes hode. I Israel begraves de døde vanligvis uten kiste. Kremasjon er ikke tillatt – mennesket er kommet fra jord, og skal vende tilbake til jord. En mannlig pårørende, tradisjonelt eldste sønn, leser den spesielle lovprisningen Kaddish. I mange menigheter kan Kaddish nå også leses av en datter. Deretter river eller klipper de pårørende en symbolsk rift i yttertøyet som tegn på sorg.
Det oppfattes som en religiøs plikt å delta i familie og venners begravelser. De tilstedeværende resiterer forskjellige velsignelser og bønner. Like før graven dekkes helt til, resiteres (synges) den kjente og alvorstunge bønnen El malei Rahamim... («Gud, som er full av barmhjertighet...»). Etter begravelsen samles den nærmeste familien i hjemmet til en syv dager lang sørgeperiode (shiva), der venner og familie kommer på besøk for å trøste de sørgende og delta i bønner.
Festkalenderen
Feiringen av de mange helligdagene binder jøder sammen. Hvordan disse feires varierer likevel fra retning til retning og fra den ene etniske gruppen til den andre. Mange velger også å feire noen, men ikke alle de religiøse festene.
Den viktigste jødiske helligdagen er sabbaten (shabbat), som har en helt spesiell status. Shabbat skal minne om skapelsen og om pakten mellom Gud og israelfolket. Plikten til å overholde hviledagen er jødedommens 4. bud, pålagt i 2. Mosebok 20,8–10 og 5. Mosebok 5,12–15. På denne dagen skal både mennesker og dyr hvile, alt ikke livsnødvendig arbeide er derfor forbudt. Rabbinerne har utledet 39 arbeidsforbud av bibelteksten, og disse omfatter vanlige gjøremål som f. eks. å spille musikk, skrive og kjøre bil.
I tillegg til sabbaten kommer forskjellige fester og merkedager som markerer spesielle hendelser i det jødiske folkets historie, flere har også et landbruksaspekt. De fleste sabbatsbudene gjelder også på de store helligdagene. Det ble tidlig bestemt at de store høytidene skulle feires en ekstra dag utenfor landet Israels grenser, mange fester har derfor forskjellig varighet i Israel og i diasporaen.
Det er flere datoer som regnes som begynnelsen på et nytt år. Det religiøse årets første måned er ifølge 2. Mosebok 12,2 vårmåneden nisan (mars/april). Helligdagenes plassering retter seg etter denne månedens begynnelse. Vårfesten, pesach, begynner den 15. nisan og hovedmotivet er å minnes befrielsen fra Egypt. Pesach er også den første av de tre gamle pilegrimsfestene, da folket skulle komme opp til Jerusalem. Festen varer i syv dager i Israel og blant reformjøder, åtte dager ellers i diasporaen. Bare den første og siste (henholdsvis to første og to siste) er fulle helligdager.
Femti dager etter pesach, den 6. sivan, kommer shavuot (ukefesten), som er den andre av de gamle pilegrimsfestene. Fra gammelt av markerer den begynnelsen på hveteinnhøstingen i landet Israel (2. Mosebok 34,22) og kalles også «de første frukters dag». I rabbinsk tradisjon knyttes dagen også til lovgivningen på Sinai. Den tredje pilegrimsfesten er sukkot (løvhyttefesten) som begynner den 15. tishrei (september/oktober) og markerer slutten på årets innhøsting. Festen varer i syv dager, men avsluttes med to ytterligere helligdager, shemini azeret (forsamlingens åttende dag) og simchat Tora (gleden over loven). I Israel blir disse slått sammen til én. Simchat Tora markerer at man i året som gikk har lest hele Toraen i synagogen, og kan begynne på 1. Mosebok igjen.
Årene telles fra rosh ha-shana, jødisk nyttår, som begynner den 1. tishrei (september/ begynnelsen av oktober), og varer i to dager (også i Israel). Rosh ha-shana markerer skapelsen, og er i henhold til rabbinsk tradisjon den dagen da alle mennesker må passere foran Gud for å stilles til ansvar for sine handlinger. Rosh hashana markerer begynnelsen på en ti dager lang botsperiode, en tid for selvransakelse og søken etter tilgivelse – både fra Gud og ens medmennesker. Rabbinerne lærer at Guds endelige dom over hvert menneske faller på yom kippur (forsoningsdagen), den 10. tishrei, som er året mest alvorstunge dag. Dagen markeres med å faste.
25. kislev (november/desember) begynner den 8 dager lange hanukka (tempelinnvielsesfesten), til minne om da jødene i år 164 f.v.t. gjeninnviet tempelet i Jerusalem etter at dette var blitt vanhelliget av fremmede (se jøder – historie). Den 15. adar (mars) feires purim til minne om hendelsene beskrevet i Esters bok i Tanakh. I tillegg finnes flere mindre festdager, som tu b´shevat (trærnes nyttår), den 15. shevat (januar), som har betydning for beregningen av tiende for landsbruksvarer. Mange jødiske kvinner har gjenopptatt den gamle skikken med å markere nymånedagen i såkalte rosh hodesh-grupper. I tillegg feirer jøder verden over Israels nasjonaldag.
Det finnes også sørge- og fastedager. Den 9. i måneden av markeres den tradisjonelle datoen for både det første og det andre tempelets ødeleggelse. I vår tid markeres også utryddelsen av de seks millioner jøder under nazistyret med en spesiell sørgedag. Dagen før Israels nasjonaldag markeres dagen for Israels falne.
Nyere retninger
Opplysningstiden i Vest-Europa på 1700-tallet med dens ideer om utdannelse, likhet og assimilasjon, førte til dannelsen av nye jødiske religiøse bevegelser; reformjødedom og konservativ jødedom på 1800-tallet, og rekonstruksjonistisk jødedom (rekonstruksjonisme) tidlig på 1900-tallet. Alle søkte å forene integrering i storsamfunnet med praktisering av jødedom som privat religion. Det ble foretatt både endringer i rituell praksis, i vektleggingen av de hellige skriftene, i synet på åpenbaringen og på historien.
Reformjødedom, og den lignende retningen liberal jødedom, hevdet at jødedommens etiske og moralske leveregler måtte ha forrang fremfor rituelle forpliktelser og rabbinske tolkninger. Spiserestriksjoner (se kosher) og mange sabbatsforbud (se shabbat) ble ikke lenger ansett som bindende. Det ble tillatt å studere jødedom med vitenskapelige metoder, og det ble opprettet høyskoler til dette formål. Reformjødedommens trosgrunnlag og rituelle praksis er blitt endret flere ganger. Både reform- og liberaljødedom hevder i dag at den skriftlige Toraen (Mosebøkene) er blitt til gjennom guddommelig inspirasjon, men ikke som et resultat av en direkte åpenbaring. Talmud godtas ikke som ufeilbarlig, og mange av påbudene anses som preget av den tid de ble utformet i. Fra 1972 kan kvinner ordineres til rabbinere og delta i alle deler av gudstjenesten.
Konservativ jødedom oppsto som en reaksjon på reformjødedommens radikale endringer. Den ser på jødedommen som en blanding av religion og nasjonalitet, og som et resultat av en utvikling gjennom flere tusen år. Toraen betraktes som av guddommelig opprinnelse, men som utformet og nedskrevet av mennesker. Den religiøse loven, inkludert Talmud, ses på som et uttrykk for guddommelig vilje, men dagens rabbinere har likevel autoritet til å bestemme hvilke bud som skal være gyldige i dag. Fra 1983 utdannes kvinnelige rabbinere, og i mange menigheter kan kvinner delta på lik linje med menn i ritualene i synagogen.
På samme tid ble det også utformet en moderne form for ortodoks jødedom der man foretok et skille mellom den religiøse og den profane sfære, noe som muliggjorde deltakelse i storsamfunnets yrkesliv. Torastudier ble likevel fremdeles ansett som mannens viktigste oppgave. Medlemmer av ortodokse trossamfunn deltar i dag i alle deler av yrkes- og samfunnsliv, men forsøker å overholde mest mulig av de gamle tradisjonene i hjemmet. Slik er det f. eks. også i Norge, der Det Mosaiske Trossamfund av historiske grunner er et ortodokst trossamfunn, men der medlemmene praktiserer jødiske skikker i varierende grad. (Mer om jødene i Norge under jøder – nordiske land.)
De som ikke godtok tilpasninger, gjerne omtalt som ultraortodokse, fortsatte å leve mest mulig segregert fra storsamfunnet. Denne gruppen inkluderer både tilhengere av hasidismen og andre svært strengt praktiserende jøder. Tilhengerne av denne formen for ortodoks jødedom er synlige gjennom sine spesielle klær, bor oftest i egne boligområder, og omgås i liten grad andre jøder. Jødene i de muslimske land beholdt sin tradisjonelle form for rabbinsk sefardisk jødedom, upåvirket av nye europeiske retninger. På slutten av 1800-tallet førte antisemittismen i Europa til fremveksten av den opprinnelig sekulære bevegelsen sionismen, som hadde som mål å opprette et nasjonalt hjemland for jøder i det dengang tyrkisk administrerte Palestina (se Palestina I – nyere tid). Retningen fikk forholdsvis raskt også en religiøs fløy. Synet på sionismen og staten Israel varier i dag fra retning til retning, og fra person til person. Det finnes ingen enhetlig oppfatning som er felles for alle jøder.
Rekonstruksjonismen ble utviklet i første halvdel av 1900-tallet, og er en slags «avlegger» av den konservative jødedommen. Den ser på jødedom som en blanding av religion og kultur, og støtter seg på det jødiske folkets tradisjoner og fortellinger. For å opprettholde sin jødiske identitet overholder rekonstruksjonister mange av de jødiske levereglene, samtidig som man er opptatt av tilpasning og fornyelse, f. eks. når det gjelder kjønnsroller. Det utdannes kvinnelige rabbinere og kvinner deltar på lik linje med menn i ritualene. Rekonstruksjonismen finnes hovedsakelig i USA, der den er populær blant jødiske feminister og akademikere.
Selv om de nye retningene oppsto i Europa, var det USA som ble sentrum for deres videre utvikling. Mange tidligere tradisjonelle og ortodokse jøder som hadde flyktet fra pogromer og diskriminering, ble etter hvert medlemmer av ikke-ortodokse menigheter. Blant jøder som er tilknyttet en menighet er reformjødedommen i dag den mest utbredte retningen i Nord-Amerika der ca. 42 % av jødene tilhører denne retningen. Den er etterfulgt av konservativ jødedom med en utbredelse på ca. 38 % og ortodoks jødedom med rundt 15 %.
Ortodoks jødedom er fremdeles utbredt i Europa. Den ortodokse jødedommen er også staten Israels offisielle jødiske religionsform. Også dette er historisk begrunnet. Hele familielovgivningen for jøder er underlagt de ortodokse hovedrabbinatet (et slags administrasjonssenter og en øverste domstol og rettleder for jødiske religiøse anliggender), noe som kan ha uheldige konsekvenser for kvinner. Skilsmisselovgivningen ble f. eks. laget i en annen tid. På grunn av forskjeller mellom askenasisk og sefardisk praksis har Israel to hovedrabbinere som fatter avgjørelser etter egen tradisjon. De nyere ikke-ortodokse retningene får stadig flere tilhengere i Israel, og har sine egne synagoger og læresteder. Deres rabbinere har ennå ikke samme offisielle rettigheter som de ortodokse, noe som oppfattes som diskriminerende av medlemmene. Mange ikke-ortodokse kvinner ønsker f. eks. å be ved Vestmuren (Klagemuren) på lik linje med menn, noe som forårsaker stor strid med de ansvarlige myndighetene.
I de senere år er det oppstått mange nye jødiske bevegelser, f. eks. slike som i økende grad vektlegger personlige religiøse opplevelser og inkluderer både menn, kvinner, homofile og lesbiske i sine ritualer. De organiserer seg ofte i små «vennegrupper», og slike eksisterer nå også i Norge. Den nyere retningen humanistisk jødedom er derimot en ren sekulær bevegelse, som også vinner stadig flere tilhengere.
Anbefalt litteratur
Feinberg, Lynn, Claire: Bioetikk i jødedommen, i Jacobsen, Knut, A. (red.) Bioetikk i verdensreligionene: Religion, medisin og teknologisk endring, Abstrakt forlag, 2010. Finn boken i BIBSYS
Gilhus, Ingvild Sælid og Micaelsson, Lisbeth (red.): Verdens levende religioner, Pax, 2007/2010. Finn boken i BIBSYS
Groth, Bente: Jødedommen, 2000, 2011. Finn boken i BIBSYS
Groth, Bente (red): Jødiske skrifter, i Jødedommen, i serien Verdens hellige tekster, De Norske Bokklubbene, 2002. Finn boken i BIBSYS
Groth, Bente: «Mann og kvinne skapte han dem», i Thorbjørsrud, Berit (red.) Evig din?, Abstrakt forlag, 2005. Finn boken i BIBSYS
Harket, Håkon: Jødestaten: Historien om en moderne ide, Universitetsforlaget, 2001. Finn boken i BIBSYS
Tanakh, the Holy Scriptures, Jewish Publication Society (mange versjoner.) Finn boken i BIBSYS Se fulltekst hos Jewish Publication Society
Winje, Geir: Guddommelig skjønnhet: Kunst i religionene, Universitetsforlaget, 2001. Finn boken i BIBSYS