Edens hage – Store norske leksikon

Edens hage er den hagen Gud ifølge skapelsesfortellingen i Bibelen plantet som oppholdssted for de første menneskene Adam og Eva. Fortellingen står Første mosebok i Det gamle testamentet og Tanakh (kapittel 2 og 3) og har betydning både i jødedom, kristendom og islam. I den greske oversettelsen Septuaginta, kalles Edens hage for paradis.

Faktaboks

Uttale: ˈeden

Fortellingen slutter med at Adam og Eva spiser frukten fra kunnskapens tre, og forvises fra Edens hage. Dette kalles i kristendommen syndefallet og blir sett på som slutten på en ideell urtilstand. Herfra komme også den kristne forestillingen om arvesynden.

Tidligere ble fortellingen om Edens hage ansett som en sann historie om en hage som en gang virkelig har eksistert. Dette synet finnes fortsatt innenfor enkelte religiøse grupper. Vitenskapen anser fortellingen som et tidlig forsøk på å forklare menneskets opprinnelse og hvordan det onde kom inn i verden.

Navnet Eden

Ordet Eden har ingen helt klar opprinnelse. Det er vanlig å anta at det kan stammer fra det sumeriske ordet edin, som betyr ‘steppe’ eller ‘slette’. En annen tolkning er at ordet stammer fra et akkadisk ord som betyr ‘godt vannet’. På hebraisk betyr eden ‘ynde’ eller ‘glede’.

I andre bibeltekster omtales hagen som Jahves hage (Første mosebok 13, 10), eller Elohims hage (Esekiel 28,13). Norske bibler oversetter Jahve med Herren og Elohim med Gud. Det hebraiske ordet pardes (paradis) betyr også en fruktbar hage. Ordet brukes tre ganger i den hebraiske bibelteksten, men ikke i forbindelse med Edens hage.

Bibelfortellingen

Metropolitan Museum of Art, News York.

Adam og Eva i Edens hage

Av Charles-Joseph Natoire (1740).

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Ifølge fortellingen i Bibelen har Gud plantet en vakker hage i Eden. Hagen har alle slags trær og vannes av elver. I hagen plasserer han menneskene han har skapt, Adam og Eva. Livets tre og kunnskapens tre står midt i Edens hage.

Gud gir Adam tillatelse til å spise frukten fra alle trærne i hagen, unntatt kunnskapens tre, som gir kunnskap om godt og ondt. Overtredelse vil bli straffet med døden. Men Eva lar seg friste av slangen, som forteller at de slett ikke vil dø hvis de smaker på en frukt fra det forbudte treet. De vil, tvert imot, få kunnskap om godt og ondt. Eva tar så en bit og lar også Adam få smake. Det fremgår ikke hva slags frukt det dreier seg om. Etter å ha spist av frukten, ser de for første gang sin egen nakenhet og dekker seg til med fikenblad.

Når Gud oppdager hva de har gjort, skylder Adam først på Eva, og Gud henvender seg så til alle tre etter tur. Tross overtredelsen av hans bud, dreper Gud dem ikke. Men som straff må Adam heretter arbeide hardt med å dyrke jorden, og Eva må føde sine barn med smerte og adlyde Adam. Så lager Gud skinnklær til dem. Slangen, som tidligere gikk oppreist, blir dømt til heretter å måtte å krype på marken.

Gud frykter nå at de også ville spise av Livets tre, og jager dem ut av hagen. Så setter Gud kjeruber med flammende sverd til å vokte inngangsporten og beskytte livets tre.

Andre forestillinger

Betegnelsen Edens hage kan også knyttes til andre forestillinger enn fortellingen om Adam og Eva. Et eksempel er i Esekiels bok, der Edens hage brukes som betegnelse på et ødelagt land som blir et nytt jordisk Eden (kapittel 36, vers 35). Eden kan også være et bilde på det nye Israel som skal gjenoppstå i sin storhet etter eksiltiden (Esekiel 28, kapittel 11–13 og 25–26.)

Den himmelske Edens hage

Eden kan også være et sted i himmelen. I århundrene frem mot vår tidsregnings begynnelse vokste det frem en idé om at det finnes et liv etter døden, og at kropp og sjel der vil gjenforenes. Dette livet blir knyttet til en Edens hage i himmelen.

Denne forestillingen ble en del av både Det nye testamentet og Talmud. Mange tekster i Det nye testamentet omtaler den himmelske Edens hage (paradiset). Forestillingen om den himmelske hagen ble også en del av islam. Fortellingene om Edens hage og de første menneskene er fremdeles viktige i både jødedom, kristendom og islam, men detaljene og tolkningene er ikke de samme.

Lokalisering

Mens Edens hage fortsatt ble ansett som virkelig å ha eksistert, ble det gjort tallrike forsøk på å finne ut hvor den kunne ha vært lokalisert. Her har særlig navnene på de fire elvene som omtales i Eden-fortellingen i Første mosebok spilt en rolle: Pishon, Gihon, Eufrat og Tigris. De to siste renner gjennom dagens Irak. Det var derfor en vanlig oppfatning at det mytologiske Eden måtte ha ligget i den nord-østlige delen av dagens Irak eller i det fruktbare området i syd der elevene Eufrat og Tigris møtes. Den gamle sumeriske myten om gudsriket Dilmun hører også hjemme i dette sørlige området.

Ettersom vi har å gjøre med gamle mytiske motiver (flere av dem kjent også fra beskrivelser av gudeboliger i mesopotamisk og kanaaneisk mytologi), er en nøyaktig geografisk lokalisering ikke mulig.

Fortellingene i Første mosebok inneholder også andre kjente motiver fra de gamle kulturene i M idtøsten og det østre Middelhavsområdet. Som den sumeriske gudinnen Inanna, er også Eva den som står imot en mektig mannlig gud og som fører til at menneskene utvikler en kultur. Slangen er et viktig symbol i Midtøstens gamle kulturer og representerer ofte kvinnelig makt. Eksempler er Tiamat, Uraeus-slangen, og slangegudinnen fra Knossos.

Betydning i ulike religioner

Jødedommen

Jøder skiller mellom en jordisk og en himmelsk Edens hage. I Talmud, jødedommens største samling hellige tekster, er Gan Eden (Edens hage) den vanligste betegnelsen på både den opprinnelige hagen og det stedet der de gode og rettferdige tilbringer tiden etter døden. Rabbinerne har ikke utviklet faste dogmer om livet etter døden som alle jøder må tro på. Det finnes derfor mange ulike oppfatninger om disse spørsmålene.

De rabbinske litteraturen har også et stort antall fortellinger om hva som skjedde i den opprinnelige Edens hage, og hvilke konsekvenser Adam og Evas handling fikk. Jødedommen lærer at den som fristet Eva var en slange, ikke Satan, som kristendommen lærer. Adam og Evas ulydighet førte ikke til noen form for arvesynd. Men den gjorde likevel at verden ikke er bare god, og at det derfor er opp til hvert enkelt menneske å velge det onde eller det gode.

Selve tilværelsen i den himmelske hagen et viktig tema. Tekstene beretter om en vidunderlig hage, dere englene synger til Guds ære, og der man (menn) har god tid til å fordype seg i torastudier. Rabbinerne har også ulike oppfatninger rundt spørsmålet om hvordvidt de gode og rettferdige kommer til en himmelsk Gan Eden rett etter døden, eller om noen må gjennom en renselsesperiode i Gehenna først. Mange knytter også forestillingen om Edens hage til en kommende dommedag og en messiansk. Denne nye og gode verdenen kalles gjerne Olam ha-ba som betyr Den neste (eller kommende) verden. Men betegnelsen brukes også om den himmelse hagen.

Men Rabbinerne har også diskutert hvorvidt Eden er et fysisk sted eller en spirituel tilværelse. Dette er spørsmål som opptok flere av de store jødiske filosofene allerede i middelalderen, som Maimonides (1135–1204) og Nahmanides. Flere av vår tids ikke-ortodokse jødiske retninger velger nå å se på Edens hage som en spirituell tilstand heller enn et faktisk sted.

Kristendommen

I kristen tradisjon førte Adam og Evas handling til at alle de kommende menneskeslektene arvet deres opprinnelig synd. Dette kalles arvesynden. Å søke frelse fra denne medfødte synden ble derfor et grunnleggende trekk i alle former for kristendom.

Forestillingen om at synden kom inn i verden gjennom Evas ulydighet har hatt innvirkning på kvinnesynet opp gjennom tidene. Hun anses som ansvarlig for menneskets vanskelig kår, og som en farlig fristerinne. Hun skal derfor være underlagt mannen og holdes under kontroll. Først i tiden rundt vår tidsregnings begynnelse oppsto det et en forestilling om at slangen i virkeligheten var Satan. Dette synet gjenspeiles i Det nye testamentet og ble en viktig del av kristen tro. I dag har flere kristne trossamfunn gått bort fra disse strenge tolkningene.

Ulike former for kristendom har litt forskjellig syn på hvordan man oppnår et liv i himmelen etter døden. Felles er troen på at veien går gjennom troen på Jesus som Guds sønn og menneskenes frelser.

Islam

Koranens fortellinger om de første menneskene, og konsekvensene av deres handlinger, er noe annerledes enn de som står i bibeltekstene. Ifølge Koranen er Edens hage en himmelsk hage, og Adam og Eva (Hawwa) kom først til jorden etter å ha vært ulydige på oppfordring fra Iblis (al-Shaytan).

Islam ser ikke på Adam og Evas ulydighet i Edens hage som en synd og et «fall» og Eva får ikke ansvar for å ha brakt synden inn i verden. De ber Gud (Allah) om tilgivelse, og får den. Ifølge islam skal heller ingen være ansvarlig for forfedrenes ulydighet og handlinger. Det finnes derfor ingen arvesynd.

Edens hage brukes også som et bilde på et av nivåene i paradiset (Sure 47,16). Tekstene gir et bilde av et sted med fruktbare hager og elver med klart vann, melk og vin (Sure, 47, 16–17). Bare de troende som også har levet etter islams juridiske, moralse og etiske forpliktelser kan komme inn i den himmelse Edens hage.

Edens hage i kunsten

Edens hage og utdrivelsen fra paradiset har vært et populært motiv i både malerkunsten, klassisk litteratur og moderne litteratur.

Noen kjente eksempler er malerier av Peter Paul Rubens og Jan Brueghel og litterære skildringer fra blant andre Dante Alighieri, Jon Milton og Ernest Hemingway.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Bialik, Hayim Nahman; Ravnitzky, Yehoshua (red): The Book of Legends. Sefer ha-Aggadah. Legends from the Talmud and Midrash.Oversatt av William G. Braude. New York 1992. (Originalen er fra Odessa 1908–1911.)
Dolansky, Shawna: How the Serpent Became Satan. Adam, Eve and the Serpent in the Garden of Eden, i: Bible History Daily. Biblical Arcaeological Society 13.10.2017.
Goldstein, David: Jewish Mythology. Hamlyn Publishing, London 1988.
Kramer, Samuel Noah: The Sumerians: Their History, Culture and Character. University of Chicago Press 1971.
Koranen: Norsk-arabisk utgave tilrettelagt i oversettelse av Einar Berg (1989). Universitetsforlaget, Oslo 1989.
The Holy Scriptures. The Jewish Bible According to the Masoretic Text (1979)Sinai Publishing. Tel Aviv.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Jødedom

Bente Groth

Religionshistoriker