Tiamat

De første gudebarna, Lahmu og Lahamu, får barna Anshar og Kishar, som igjen blir foreldre til An/Anu. An blir far til den store guden Ea/Enki. Både Tiamat og Absu blir etter hvert stadig mer forstyrret av de yngre generasjonenes bråk og festing. Absu får ikke sove, og ønsker derfor å ta livet av de yngre gudene for å få ro. Tiamat motsetter seg denne planen på det sterkeste, men Absus rådgiver Mummu oppfordrer ham likevel til å gjennomføre planen.

Konflikten ender med at Ea dreper Absu og bygger sitt eget tempel over søtvannets kilde. Han kaller det Absu og tar bolig der sammen med sin kone, Damkina. Disse to blir så foreldrene til Babylons hovedgud, Marduk.

Striden mellom de eldre og yngre gudegenerasjonene ender til slutt med en voldsom kamp mellom Marduk og Tiamat. Tiamat blir rasende, og mobiliserer grusomme krefter. Brølende drager fylt med gift, slanger, demoner og andre truende vesener kjemper på hennes side (Enuma elish, tavle 2, 19–29).

Tiamat utnevner sin sønn Kingu til ektemann og hærfører, og legger skjebnetavlene og kongemakten i hans hender. Marduk anklager henne for å ha tilkjendt Kingu en plass han ikke hadde rett til, og oppfordrer henne til tvekamp. Denne ender med Marduks seier. Kingu blir fratatt sin makt og Tiamat blir drept.

Tiamats kropp blir delt i to. Av den ene delen former Marduk himmelen, der han plasserer månen og stjernene. Så deler han året opp i dager og måneder. Etter å ha satt opp vakter som skal hindre at kaosvannet i å unnslippe, skaper han verden av den andre delen av Tiamats døde kropp. Hennes bryster blir til fjell, og av hennes pust lager han skyer og regn. Fra hennes øyne får elvene Eufrat og Tigris sitt utspring.

Hennes medhjelper Kingu får skylden for å ha startet krigen og blir drept. Av Kingus blod skaper Ea menneskene for å tjene gudene (Enuma elish, tavle 6, 31–36).

Navnet Tiamat er etymologisk beslektet med det hebraiske ordet tehom, betegnelsen på urvannene i 1. Mosebok 1,2. Ordet er avledet av roten thm, og ord avledet av denne roten brukes som betegnelse på havet i flere semittiske språk. I Det gamle testamentet og Tanakh brukes ordet tehom som betegnelse på havdypet hele 35 ganger, men aldri som betegnelsen på en guddom.

Noen forestillinger er likevel beslektet. I 1. Mosebok 7,11 hører vi at den store oversvømmelsen (syndfloden) begynte ved at vannet brøt frem fra havdypet (tehom). Slik fremstilles det også i beskrivelsen av flommen i det mesopotamiske eposet Gilgamesh. Det er også flere bibeltekster som kan tyde på at det eksisterte en forestilling om at kaoskreftene var knyttet til havet i form av en drage/slange. Denne kalles både Rahab (Salme 89,11 og Jesaja 51,9) og Leviatan (Salme 89 og Jesaja 27,1). Bibeltekstene gir imidlertid ikke inntrykk av at denne kaosdragen er et kvinnelig vesen.

Det er likevel vanlig å anta at de som utformet den bibelske skapelsesmyten også har hatt kjent til mytologien i de omliggende landene i Midtøsten.

• religion i Mesopotamia
• Enuma elish
• gudinne

• Bottero, Jean: Religion in Ancient Mesopotamia, Chicago 2001.
• Enuma Elish: Den gang der oppe, oversatt fra akkadisk av Jens Braarvig, i: T.Å. Bringsværd og J. Braarvig (red.): I begynnelsen. Skapelsesmyter fra hele verden. Oslo Bokklubben 2000, 49–84.
• The Creation Epic: oversatt av E.A. Speiser og A.K. Grayson, I James B. Pritchard (Red.) : Ancient Near Eastern Texts. Relating to the Old Testament. 3. Edition with supplement. Princeton 1969, side 60–72 og 501–503.