Elizabeth 2.

Elizabeth var eldste datter av kong Georg 6. og dronning Elizabeth. Hun etterfulgte sin far på tronen ved dennes død 6. februar 1952 og ble kronet i Westminster Abbey i London 2. juni 1953.

Elizabeth giftet seg 20. november 1947 med prins Philip, hertug av Edinburgh (1921–2021). De fikk fire barn:

• Charles, nå kong Charles 3., tidligere fyrste av Wales (Prince of Wales), født 1948
• Anne, kongelig prinsesse (The Princess Royal), født 1950
• Andrew, hertug av York (Duke of York), født 1960
• Edward, jarl av Wessex (Earl of Wessex), født 1964

Ved sin død i 2022 var Elizabeth statsoverhode for følgende land (i tillegg til Storbritannia): Antigua og Barbuda, Australia, Bahamas, Belize, Canada, Grenada, Jamaica, New Zealand, Papua Ny-Guinea, Saint Kitts og Nevis, Saint Lucia, Saint Vincent og Grenadinene, Salomonøyene og Tuvalu.

Hun var tidligere dronning for Pakistan (til 1956), Ghana (til 1960), Sør-Afrika (til 1961), Tanganyika (til 1962), Nigeria (til 1963), Uganda (til 1963), Kenya (til 1964), Rhodesia (1965–1970), Malawi (til 1966), Gambia (til 1970), Guyana (til 1970), Sierra Leone (til 1971), Ceylon (til 1972), Malta (til 1974), Trinidad og Tobago (til 1976), Fiji (til 1987, men fortsatte i en seremoniell posisjon), Mauritius (til 1992) og Barbados (til 2021).

Elizabeth følte et stort ansvar for Samveldet, som hun så på som en familie. Hun samarbeidet særlig godt med jevnaldrende statsoverhoder som Kenneth Kaunda, Julius Nyerere og Indira Gandhi.

Da prinsesse Elizabeth ble født i 1926, var det lite som tydet på at hun noen gang skulle bestige den britiske tronen, til tross for at monarkiene på de britiske øyer siden midten av 1500-tallet hadde praktisert agnatisk-kognatisk tronfølge (det vil si at kvinner kunne arve tronen, men at brødre hadde arverett foran søstre).

Hun var eldste datter av den daværende hertugen av York, som var nest eldste sønn av den regjerende kongen Georg 5. Ved fødselen var Elizabeth nummer tre i arvefølgen, men dette endret seg da onkelen Edvard 8. abdiserte i 1936 og hennes far ble konge med navnet Georg 6.

I 1939 ble Storbritannia involvert i andre verdenskrig, og fra sommeren 1940 levde den nye kongefamilien i største hemmelighet et dobbeltliv. Offisielt holdt kongeparet til i hovedresidensen Buckingham Palace i London, mens de to døtrene bodde i Windsor Castle utenfor byen. I virkeligheten tilbrakte også foreldrene det meste av tiden på Windsor Castle. Prinsesse Elizabeth ble tidlig engasjert i kampen mot det fascistiske/nazistiske Europa. Etter hvert bidro hun som sjåfør og bilmekaniker i Kvinnenes frivillige korps. Senere reflekterte hun over at dette var eneste gang hun opplevde at hun ikke fikk særbehandling og at hun fikk muligheten til å teste sine ferdigheter med jevnaldrende.

Under en reise til Sør-Afrika i 1947 holdt prinsessen det som skulle vise seg å bli hennes mest siterte og bejublede tale. Den radiosendte talen på hennes 21-årsdag gikk ut til hele det britiske imperiet og samveldet. I talen henvender den unge prinsessen seg til den oppvoksende generasjonen, som hun omtaler som «the youth of the British family of nations», og gir sitt løfte om å tjene samveldet.

I 1939 hadde hun møtt den dansk-greske prins Philip, som var under utdanning som offiser i den britiske marine, og i 1947 giftet de seg. Prinsen tjenstgjorde et par år i den daværende kronkolonien Malta, og det unge paret bodde i Valletta i flere perioder i årene 1949–1951.

Det var under et offisielt besøk i det daværende Britisk Øst-Afrika i februar 1952 at prinsesse Elizabeth fikk meldingen om at hennes far var død og at hun selv var blitt dronning.

Storbritannia er et konstitusjonelt monarki, og statsoverhodet har derfor ingen formell politisk makt. Som dronning sto Elizabeth blant annet for den høytidelige åpningen av de årlige parlamentssesjonene, da hun leste opp trontalen, som er regjeringens programerklæring for det kommende år. Hun utnevnte også statsministrene og ga dem «avskjed i nåde» når deres regjering ikke lenger hadde støtte i parlamentet.

Dronningen hadde jevnlige møter med alle de 15 forskjellige statsministrene som styrte landet i hennes regjeringstid, og hennes siste offisielle handling (bare to dager før hun døde) var oppfordringen til Liz Truss om å danne en ny konservativ regjering. Hennes forhold til statsministrene var alltid korrekt, men hun hadde klare synspunkter på mange saker og ga uttrykk for det i møtene, noe som aldri kom offentligheten for øre. Hennes holdninger og hennes oppfatning av sin egen rolle var i stor grad preget av den «opplæring» hun fikk av sin første statsminister Winston Churchill.

Elizabeth kom på offisielle statsbesøk i Norge tre ganger. I 1955 var hun gjest hos grandonkelen kong Haakon 7. på det som var hennes første statsbesøk utenfor det britiske samveldet. I 1981 var det hennes filleonkel (farens fetter) kong Olav 5. som var vertskap. Statsbesøket fant sted midt under sultestreikene blant republikanske fanger i Maze-fengslet i Nord-Irland, og var preget av stort sikkerhetsoppbud, demonstrasjoner og internasjonal mediedekning. Da hun besøkte sin tremenning kong Harald 5. i 2001 var et besøk på Bolteløkka skole en av postene på programmet. Hun var også i Norge på flere private besøk. Best huskes hennes norgestur i 1969, da hun blant annet besøkte Bergen, Geiranger, Molde og Trondheim. Besøket ble avsluttet med en regjeringslunsj hjemme hos daværende statsminister Per Borten på gården i Flå.

• Det britiske kongehuset
• Storbritannias historie
• Storbritannias politiske system
• Storbritannias samtidshistorie

• Pimlott, Ben (2012). The Queen: Elizabeth II and the Monarchy (3. utg.). Harper Press.