Hjalmar Christensen

Det nittende aarhundredes kulturkamp i Norge (1905) er blitt stående som ett av hans viktigste verk. En gunstig blanding av forskning og sterkt personlig engasjement gir et spennende bilde av ulike sider ved utviklingen. Her er generelle betraktninger, et lite kapittel «Kulturfiender» og en fyldig fremstilling av «Kulturførere». Boken gir det gamle embetsmannshøyre en viss oppreisning, men Ludvig Kristensen Daa får størst plass ved siden av Aasmund Olavsson Vinje, faktisk større enn Anton Martin Schweigaard.

Ivar Aasens og Vinjes innsats fremheves sterkt. Christensen mente Aasen hadde bevist at landsmålet egnet seg som kulturspråk, mens Vinje «hugger latinen op og viser os en ny norsk prosa», den åpner den nye tid ved at den «bryder traditionerne ogsaa for bymaalet». Georg Brandes er tildelt en viktig rolle, plassert mellom Henrik Ibsen og Arne Garborg, som sidestilles med Bjørnstjerne Bjørnson. Boken inneholder også kritikk; folkets farligste last er «den sekteriske forfølgesesaand», og «respekten for den private eiendomsret er relativt større end i de fleste kulturlande, mens respekten for den personlige frihed er mindre». Samlet kan en si at de verdier verket vektlegger og vil fremme, er humanisme, frisinn, toleranse og arbeid.

Med Christensens neste hovedverk, romanen Et liv (1909), kom gjennombruddet som skjønnlitterær forfatter. Boken har et sterkt selvbiografisk preg, det gjelder hovedpersonens oppvekst og likeså forholdet til kvinner, alkohol og hasardspill. Det er som om forfatteren ville følge de «Bohembud» som var publisert i Impressionisten i 1889 (året han debuterte), hvorav det første var «Du skal skrive dit eget liv». Nå, 20 år senere, er der allikevel en avgjørende forskjell: Christensen følger ikke som sitt alter ego det siste budet, «Du skal ta live a dei».

I årene etter fulgte i tillegg til alt annet flere romaner. De viktigste kom i samlet utgave i 1920; «en fortælling om norsk samfundsliv gjennem halvandet hundrede aar», heter det i forordet, og mest om «embedsmandens og bondens liv i vestlandske bygder». Den rikeste og mest leste av romanene er Fogedgaarden (1911), som spenner over tiden fra 1839 til midt i 1890-årene. Den beskriver fem fogders virke i bygda (som utvilsomt er Førde), men en bondedatter, budeie på embetsgården, er den som skaper sammenheng og er tegnet med størst sympati.

Første verdenskrig i årene 1914–1918 kom i høy grad til å sette sitt preg på Christensens senere forfatterskap, også etter fredsslutningen. Han følte sterkt for både Frankrike og Tyskland, men han ble en av de ikke få intellektuelle i landet som ble holdt for å være «tyskvennlig». Sammen med broren Ingolf Elster Christensen utgav han Fædrelandet i verdenskrigens lys (1916), og reiser i Østerrike-Ungarn, siste gang i 1918, dannet sammen med flerårige studier bakgrunnen for det meget omfattende verk Byzanz–Balkan i 1923. I årene forut hadde han engasjert seg sterkt i krigsoppgjøret og i tallrike artikler kritisert ulike sider ved Versailles-traktaten. Fra 1921 deltok han i en internasjonal nøytral kommisjon til undersøkelse av årsakene til krig.

Artikkelen Hvorfor jeg er konservativ, som Christensen fikk publisert i Samtiden i 1918, viser hans politiske grunnholdning, men særlig partipolitisk aktiv var han ikke. Betegnende er det at han i årevis skrev både i det konservative Morgenbladet og venstreavisen Bergens Tidende. Tilknytningen til Bergen sees også i flere verk, blant annet Bergen og Norge (1921). Han tok til orde for å opprette et universitet i Bergen, og han hevdet at Norges Handelshøyskole måtte legges til Bergen.

I 1924, seks år etter forrige roman, kom Klostret på Undrum og året etter Den blinde gud. Særlig den første er et booppgjør: Hovedpersonen er – som forfatteren – 55 år og har mange av hans ideer og karaktertrekk. Han er ikke tilfreds med sin livsførsel. Mangel på måtehold, stort pengeforbruk og arbeidspress hadde gjort Christensens familieforhold vanskelige. To ekteskap hadde endt i skilsmisse, det tredje (med forfatteren Thomas Krags fraskilte kone) ble varig.

Etter 1916 bodde Christensen mye i Førde, og boken Skeid 1821–1921 viser klart hvor meget av hans hjerte som lå der. Men bylivet med venner og kafeer og studier for planlagte nye arbeider, trakk også. Det ble mye pendling mellom Østlandet og Vestlandet. Høsten 1925 skrantet helsen, og på reise vestover ble han dårlig. Med lungebetennelse ble han innlagt på sykehus i Bergen og døde der 29. desember. Uken etter ble han gravlagt på familiegravstedet i Førde.

• En frisindet. Et nutidsbillede, Bergen 1889
• Mat blod. Noveller, 1891
• Bastarder. Roman fra det unge Kristiania, 1894
• Rythmeskvulp (diktparodier, sammen med Vilhelm D. Dons og Hugo Mowinckel, under pseudonymet Adolescentulus Olsen), 1895 (ny utgave 1982)
• I unge år. Fortællinger, København/Kristiania 1905
• Et liv, 1909 (ny utgave med forord av Willy Dahl, 1969)
• Fogedgaarden. Af en bygds historie, 1911 (ny utgave 1933)
• Brødrene, 1912
• Den gamle bygd og den nye (bind 1: Den gamle bygd, 1913, bind 2: Den nye bygd, 1914)
• Far og søn, 1915
• Tuntræet, 1917
• Dæmring, 1918
• Samlede romaner, 1–5, 1920
• Folkeviljen, 1921–1922
• Klostret på Undrum, 1924
• Den blinde gud, 1925

• Loths hustru, 1892
• En seirherre, 1893
• Folkets tjener, 1895
• De to magter, 1898
• Det retfærdige spil, 1900
• Din egen herre, 1913
• Professor Marga, 1920
• Rebekka (utrykt), 1923

• Unge nordmænd. Et kritisk grundrids, 1893
• Nordiske kunstnere, 1895
• Streiftog i ’Oplysningstiden’, 1899
• Af det norske aandslivs historie i det 19de aarhundrede. I. Nicolai Wergeland, Bergen 1899
• Vort litterære liv, 1902
• Gustave Flaubert. En studie over fransk romantik og realisme, doktoravhandling, København 1902
• Danske digtere i nutiden, København/Kristiania 1904
• Det nittende aarhundredes kulturkamp i Norge, 1905
• Bergen og dens mænd. Et bidrag til Bergens indsats i norsk kulturhistorie gjennem halvandethundrede aar, Bergen 1907
• Før og nu. Studier og stemninger, 1915
• Fædrelandet i verdenskrigens lys (sammen med Ingolf E. Christensen), 1916
• Den hvide races selvmord, 1916
• Hvorfor jeg er konservativ, i Samtiden 1918
• Bergen og Norge. Billeder fra det 19. aarhundrede, Bergen 1921
• Skeid (yttre) 1821–1921. Med træk af gaardens og slegtens historie, Bergen 1922
• Bysanz–Balkan, 1923
• «Breve fra Hjalmar Christensen meddelt ved C. J. Hambro», 1–2, i Edda,1934, s. 105–144 og s. 241–288