Philipp Melanchthon

Melanchthon var født 16. februar 1497 i Bretten i Sør-Tyskland. Faren var våpensmed, og moren var datter av borgermesteren i Bretten. Philipp fikk tidlig undervisning i latin, og elleve år gammel ble han sendt til latinskolen i Pforzheim for å lære mer. Her ble han også undervist i gresk, som var et tilbud for særlig begavede elever. Han kom dessuten i kontakt med sørtyske humanister som arbeidet for å fremme studiet av klassiske tekster på gresk og latin. Den mest kjente var Johannes Reuchlin, som også var en fjern slektning av Melanchthon. Philipp Melanchthons familienavn var opprinnelig Schwartzerdt ('svart jord'), men etter at Reuchlin hadde oversatt 'Schwartzerdt' til gresk og tiltalt Philipp som 'Melanchthon', ble dette også det navnet han brukte på seg selv.

Etter et år i Pforzheim dro Melanchthon til universitetet i Heidelberg for å studere, og snart videre til universitetet i Tübingen. Begge steder fortsatte han å fordype seg i gamle språk, nå også i hebraisk. I tillegg tok han eksamener i de såkalte artes liberales (humanistiske og naturvitenskapelige fag) og interesserte seg ikke minst for matematikk.

I 1518 skulle det unge universitetet i Wittenberg styrke sin humanistiske profil med et nytt professorat i gresk. Johannes Reuchlin ble tilbudt stillingen, men takket nei og anbefalte i stedet sin slektning og venn Melanchthon. 21 år gammel dro Melanchthon til Wittenberg, og her ble han helt til han døde. Gjennom disse 42 årene ble han nær knyttet til Wittenbergs reformasjonsprosjekt, og han bidro, ved siden av Luther, sterkt til å profilere det og sette sitt preg på det.

Melanchthon var ikke utdannet teolog da han kom til Wittenberg. Likevel var det tette bånd mellom greskstudiet og teologien: En vesentlig grunn til å undervise studenter i gresk var at de skulle kunne lese Det nye testamentet på originalspråket. Melanchthon fikk fort ord på seg for å holde inspirerende forelesninger, der studiet av gresk grammatikk ble gjort levende gjennom hyppig bruk av eksempler og utblikk til andre disipliner. Flere hundre studenter kom til hans forelesninger; i 1521 skal tallet ha vært helt oppe i 600.

Da Melanchthon kom til Wittenberg, var den lutherske reformasjonen inne i sin mest dramatiske fase. Luther var anklaget som kjetter og på vei til å bli bannlyst av paven. Luther og Melanchthon hadde et åpenbart felles anliggende i å ville legge den greske originalteksten til grunn for tolkningen av Det nye testamente og basere den kristne tro på det som sto der, heller enn på pavens regler og forordninger. Melanchthon sluttet seg også fort til Luthers reformprogram, og allerede i 1519 fulgte han Luther til den store disputasen i Leipzig der Luther skulle forsvare seg mot den katolske teologen Johannes Eck i en strid om pavens autoritet.

Høsten 1519 tok Melanchthon på oppfordring fra Luther en lavere eksamen i teologi, og i 1521 ga han ut en viktig teologisk bok med tittelen Loci communes rerum theologicarum ('Alminnelige lærepunkter/grunnbegreper for teologien'), Den var i utgangspunkt anlagt som en kommentar til en av de bibeltekstene Luther satte aller høyest, nemlig Romerbrevet. Dette var en tekst som reformatorene mente inneholdt teologiens viktigst sannheter i fortettet form, og man la vekt på at den beste måten å drive teologi på, var å basere seg på en nøyaktig lesing av slike bibeltekster.

Likevel anses Melanchthons Loci communes ofte mer som den lutherske reformasjonens første systematiske framstilling av teologiens viktigste prinsipper enn som en bibeltolkning. Boka er en systematisk sammenfatning av Romerbrevets teologi med begreper som synd, lov og evangelium som utgangspunkt for framstillingen. Dette var et tydelig brudd med middelalderens viktigste systematisering av teologien i Petrus Lombardus' berømte lærebok, som startet med læren om Gud og fortsatte med skapelsen. Melanchthons Loci ble revidert og utvidet i senere utgaver (1535; 1543; 1559: delvis med revidert tittel; tyske versjoner av boka kom ut i 1538 og 1553).

Luther laget aldri en slik kortfattet lærebok med sammenfatning av sin egen teologi. Til gjengjeld ble Melanchthons Loci brukt som grunnbok og som utgangspunkt for nye lignende sammenfatninger ved en rekke lutherske universiteter som skulle bringe Wittenbergs teologi ut til videre deler av Europa. Det gjaldt for eksempel ved universitetene i København og i Rostock. Her underviste to sentrale Melanchthon-elever, Niels Hemmingsen i København og David Chytraeus i Rostock, prester som senere skulle gjøre tjeneste i Norden og i Nord-Tyskland.

Melanchthon var verken munk eller prest, og hadde aldri avlagt noe løfte om sølibat. Dermed sto han, til forskjell fra Luther, fritt til å gifte seg. Det gjorde han også allerede i 1519, på oppfordring fra Luther. Hans kone, Katharina Krapp, var like gammel som ham og kom fra Wittenbergs høyere borgerskap. Sammen fikk de fire barn, hvorav tre nådde voksen alder.

I 1521–1522 ble Melanchthons sentrale rolle for reformasjonen i Wittenberg tydelig da Luther var blitt lyst fredløs og måtte gå i eksil på borgen Wartburg etter riksdagen i Worms. I denne perioden var det Melanchthon som overtok som leder av reformasjonsbevegelsen i Wittenberg.

I 1523–1524 sto Melanchthon i spissen for humanistiske reformer ved hele Wittenberg-universitetet. Viktige anliggender for reformen var personlig oppfølging av enkeltstudenter og bedre trening i muntlig presentasjon av vanskelige temaer.

Fra 1525 ble Melanchthons stilling ved universitetet kraftig oppgradert av kurfyrsten. Han fikk en stor lønnsøkning og ble overført til et fritt professorat der han fikk forelese både ved det teologiske fakultetet og ved det såkalte artes liberales-fakultetet. I tillegg fikk han rett til selv å velge tema for forelesninger. Det var viktig for ham ikke bare å være teolog, men også å følge opp studier innen andre disipliner.

Melanchthons teologiske grunnbok Loci communes var tett forbundet med en ny vitenskapsteori, som skulle fornye både teologien og andre vitenskaper. I middelalderen hadde et mer og mer komplisert system av skolastiske metoder preget vitenskapene. Dette ville Melanchthon bort fra. Han hentet inspirasjon både fra 1400-talls-humanisten Rudolf Agricola og fra antikkens filosofi for å utvikle nye prinsipper der vitenskapene skulle orienterte seg direkte ut fra hvert enkelt fags sentrale begreper. Disse prinsippene var han med på å anvende ikke bare innen teologien, men også innen blant annet rettsvitenskapen. Den amerikanske rettshistorikeren Harold Berman (2003) har vist hvordan Melanchthon her spilte en sentral rolle i fornyelsen av tysk rettstenkning.

Også innen en rekke andre fagfelt kom Melanchthon med viktige bidrag. Hans greske grammatikk fra 1518 ble populær gjennom sin vellykkede sammenknytting av språkstudium og innføring i klassisk litteratur. Den ble trykt i mer enn 40 utgaver. På 1520-tallet spilte han dessuten en sentral rolle i opprettelsen av nye latinskoler med nye læreplaner som han selv hadde forfattet. Et viktig pedagogisk anliggende var her å ikke hope opp for mye lærestoff, men heller fremme konsentrasjon og hjelpe elevene til å lære viktige ting grundig.

På 1530-tallet var Melanchthon en vesentlig bidragsyter i arbeidet med å få ferdig en tysk oversettelse av hele Bibelen fra grunnspråkene gresk og hebraisk. På det naturvitenskapelige området var han sterkt opptatt av astronomi, og han interesserte seg (til forskjell fra Luther) også for astrologi. I 1549 utga han en stor lærebok om naturen (Initia doctrinae physicae), der astronomien inngikk som et betydelig tema.

Også historieskriving var for Melanchthon en viktig vitenskap. På sine eldre dager gikk han i gang med det store prosjektet Chronicon Carionis, der han ville følge verdens historie fra skapelsen av. Verket ble videreført av hans svigersønn Caspar Peucer, og det tjente blant annet som en viktig inspirasjonskilde for dansk historieskriving på 1500-tallet.

Melanchthon var med sin brede humanistiske dannelse og sin systematiske legning bedre egnet enn Luther til å representere Wittenberg-teologene i diskusjoner med den romerske moderkirken. Ved riksdagen i Augsburg i 1530, da det lutherske partiet skulle legge fram sin teologi og forsvare seg overfor keiseren, var det Melanchthon som utformet de sentrale lærepunktene i den lutherske læren i skriftet Confessio Augustana (den augsburgske konfesjon). Selv om protestantenes lære ble avvist av riksdagen, fikk Confessio Augustana etter hvert status som det viktigste offisielle læredokumentet for den lutherske kirken. Melanchthon deltok også etter 1530 i andre læresamtaler med den katolske kirken.

Etter Luthers død i 1546 oppsto det især i Tyskland flere indre kontroverser i den lutherske leiren, og Melanchthon ble delvis anklaget for ikke å være en konsekvent forsvarer av Luthers rette lære. Trass i slike kontroverser fortsatte Melanchthon å være en viktig inspirator og støttespiller både innen den lutherske og etter hvert også innen den reformerte leiren. Blant annet var det på 1550-tallet tette bånd mellom Melanchthon og den danske kongen Frederik 2.

• augsburgske konfesjon
• reformasjonen
• Martin Luther
• protestantisme
• kristendommens historie