Religion i Nederland

Germanske stammer i det som i dag er Nederland og Belgia ble kristnet til ulike tider i løpet av tidlig middelalder: Frankerne ble kristnet på 400-tallet, mens friserne og sakserne ble kristnet på 800-tallet.

I senmiddelalderen var Nederland sentrum for klosterlignende grupper av lekmenn (begarder) og lekkvinner (beginer) som la vekt på den indre gudsopplevelsen og på å lese bibelen på folkespråket. I renessansen fantes det en katolsk humanisme, der en av de viktigste skikkelsene var Erasmus av Rotterdam.

Reformasjonen i Nederlandene var til å begynne med ikke enhetlig: Både lutheranere og gjendøpersekter (for eksempel mennonitter) gjorde seg gjeldende, men med tida ble den reformerte (kalvinistiske) retningen dominerende.

Protestantene var til å begynne med sterkest i de sørlige provinsene (nåtidas Belgia), men i løpet av åttiårskrigen ble de jaget nordover. Da de nordlige provinsene dannet en selvstendig republikk i 1579, ble denne dominert av kalvinistene og den reformerte kirka fikk offisiell status.

Da Åttiårskrigen tok slutt i 1648, fikk den nederlandske republikken grenser som minner om dagens. De sørlige delene hadde imidlertid vært under spansk styre i flere tiår, og var derfor forblitt katolske.

Slik ble det et skille der Generalitetslandene, området som i grove trekk tilsvarer dagens provinser Noord-Brabant og Limburg, fikk katolsk majoritet (i likhet med dagens Belgia), mens resten av Nederland var dominert av protestantene. Dette religionsskillet mellom nord og sør har fortsatt fram til moderne tid.

Mange områder i Nederland, særlig byer, hadde på 1600- og 1700-tallet en viss grad av toleranse. Mennesker med andre trosretninger enn kalvinistisk kristendom fikk lov til å bosette seg der. Særlig utbredt var denne toleransen i Amsterdam, der man tillot både jøder og lutheranere å bygge sine egne gudshus.

Katolisismen var strengere regulert: Katolske kirker måtte ikke se ut som gudshus utenfra. Dette var vesentlig mer tolerant enn mange steder i Europa, men religiøse minoriteter var likevel diskriminert ved at bare kalvinister kunne ha offentlige verv.

I 1815 ble Nederland et kongedømme, men stat og kirke (den reformerte kirke) ble atskilt i 1848. Ifølge ei folketelling av året etter var 54,8 prosent av befolkningen reformert, 38,3 prosent katolsk, 4,9 prosent var andre protestanter, og 1,9 prosent var jøder.

Perioden fra 1850 og framover preges av katolsk emansipasjon: I 1857 fikk katolikker rett til å bli embetsmenn og konfesjonsbundet religionsundervisning ble avskaffet i offentlige skoler. I andre halvdel av 1800-tallet grunnla katolikkene stadig flere organisasjoner, og ble det bygd flere katolske kirker.

I det politiske forliket av 1917 fikk både protestanter og katolikker rett til å organisere sine egne skoler, og året etter ble Charles Ruijs de Beerenbrouck landets første katolske statsminister.