Tsjekkiske stammer (med navn etter sin første leder Čech) var ledet av fyrster av přemyslide-ætten i området rundt den senere hovedstaden Praha. I 895 avla de troskapsed til den østfrankiske kong Arnulf. Det utgjorde begynnelsen til den tusenårige politiske atskillelsen fra slovakene og de like langvarige, men skiftende bånd til det tyske politiske rom, først det østfrankiske riket til 962, så det tysk-romerske keiserriket til 1806 (og direkte under de østerrikske habsburgerne fra 1526), og deretter keiserriket Østerrike til 1918.
På 900-tallet utviklet Böhmen seg til en egen tsjekkisk statsenhet, selv om fyrst Václav (den hellige) i 929 måtte anerkjenne den tyske kong Henrik 1s lensoverhøyhet. Václav ble i 935 myrdet av sin bror Boleslav 1; han og flere andre fyrster prøvde i de følgende århundrer å løsrive seg fra tyskerne, særlig fyrst Břetislav 1 (1034–1055), men uten hell.
Den tyske overhøyheten innebar tsjekkisk betaling av tributt og støtte til keiseren i krig, begrensninger på utenrikspolitikken og noen ganger tysk innblanding ved fyrstevalg. For øvrig var Böhmen selvstyrt, og tsjekkiske fyrster deltok etter hvert i de tyske kongevalgene. Enkelte tsjekkiske fyrster fikk keiserens tillatelse til å kalle seg konge (først Vratislav 2 i 1085), men det ble ikke vanlig før på begynnelsen av 1200-tallet, da Böhmen var blitt en av de sterkeste politiske enhetene i riket.
Forholdet mellom Böhmen og det tysk-romerske riket ble da regulert i en «gyllen bulle» (1212), hvor kong (senere keiser) Fredrik 2 reduserte kong Přemysl Otakar 1s føydalforpliktelser til et minimum og godkjente Böhmen som arvekongedømme for přemyslidene. Fra 1200-tallet var kongen av Böhmen en av de sju kurfyrstene i det tyske riket.
Tysk innvandring til Böhmen skjøt fart på 1100- og særlig 1200-tallet. De tyske bosetningene lå spredt, bare grensetraktene i Vest-Böhmen (Sudetenland) fikk større områder med kompakt tysk befolkning (på 1900-tallet kjent som sudettyskere). Særlig på 1100-tallet ble det også etablert jødiske økonomisk og kulturelt betydelige kolonier. Gjennom århundrene skiftet behandlingen av dem mellom diskriminerende godtagelse og åpenlys forfølgelse (blant annet en pogrom i 1389 der 3000 ble drept).
Etter oppløsningen av det stor-mähriske riket rundt 900 forsøkte både přemyslidene i Böhmen og polske konger å få kontroll over Mähren. Fra 1000-tallet var Mähren varig forent med Böhmen under přemyslidene. Men Mähren fortsatte å være en egen provins, styrt av en markgreve, og med egne institusjoner også i de tilfellene der markgreven og den bøhmiske fyrsten var samme person. De bøhmiske fyrstene hersket i kortere perioder også i Polen (blant andre Václav 2, 1300–1305), i Østerrike (Přemysl Otakar 2, 1251–1276) og i Ungarn.
I 1306 døde den mannlige linje i přemyslide-slekten ut, og etter fire års tronstrid ble Johan av Luxemburg, som giftet seg med en bøhmisk prinsesse, valgt til ny konge. Luxemburg-slekten ble sittende på tronen til 1437. Under Johans sønn, Karl 4 (1346–1378), nådde Böhmen toppen av makt og prestisje. Karl ble valgt til tysk-romersk keiser i 1355 og gjorde Praha til keiserlig residensby. Byen vokste og tiltrakk seg lærde og kunstnere fra mange land. Det ble opprettet et erkebispesete, og i 1348 ble det første universitetet nord for Alpene og øst for Rhinen grunnlagt i Praha. Under Johan og Karl kom både Schlesien og Lausitz under bøhmisk overhøyhet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.