kommunevåpen

Inntil 1. januar 2018 gjaldt lov av 29. juni 1933 (med senere endringer) om flagging på kommunenes offentlige bygninger. Den tillot bare å flagge med nasjonalflagget, det samiske flagget «eller av Kongen godkjent by-, herreds- eller fylkesflagg». Overtredelse av loven kunne «straffes med bøter eller fengsel i inntil 3 måneder». Praksis siden 1930-årene hadde vært at forslag til nye kommune- og fylkesvåpen måtte forelegges for vedkommende departement, som så forela saken for Riksarkivet til vurdering før det kunne få kongelig godkjenning. Riksarkivet stilte krav til utforming i samsvar med innarbeidede heraldiske regler.

1. januar 2018 trådte et nytt regelverk om kommunevåpen og kommuneflagg i kraft. Det innebar at statlig rådgivning og godkjenning bortfalt, og at kommunestyrer og fylkesting «får eksklusiv kompetanse til å vedta flagg og våpen». De skal ikke lenger godkjennes av Kongen i statsråd.

Fastsetting av kommunevåpen kan i Norge nå gjøres av kommunene og fylkene selv. Det er likevel tilrådelig for kommunene å følge innarbeidet heraldisk tradisjon, slik den ble praktisert av Riksarkivet gjennom 80 år, med arkivar Hallvard Trætteberg som sakkyndig grunnlegger. Kjernen i norsk heraldisk praksis og regelverk var kravet til enkelhet. En hovedregel var at våpenet normalt skal ha bare ett figurmotiv, én farge og ett metall (farger og metaller kalles i heraldikken «tinkturer»). Med metall menes her sølv eller gull. En tredje, men sjeldnere type tinktur er pelsverk, som her kalles hermelin og gråverk (røyskattskinn og sammensydde ekornskinn). Pelsverk har vært brukt i noen norske kommunevåpen og har lang tradisjon i Europa. Figurene i våpnene skal være generelle og ikke bilder av bestemte gjenstander, bygninger, dyr, personer eller lignende. De skal helst være gjengitt i rene fargeflater, uten perspektiv eller skyggelegging, slik at figurene kan bli gjenkjent bare ut fra silhuetten. Farger og figurer skal være stiliserte, slik at våpenet er klart og tydelig på avstand og i lite format. Disse strenge reglene gjorde at norske kommunevåpen fra slutten av 1930-årene til 2018 har vunnet anerkjennelse som heraldikk av høy kvalitet. De er mer effektive kjennetegn enn mange overlessede og vanskelig forståelige våpen. Dette gjelder både norske kommunevåpen av nyere dato og mange kommunevåpen fra andre land.

Norske kommunevåpen bør bestå av bare skjold med en farge- og figur-sammensetning i skjoldet, og de bør være uten heraldisk «ytre utstyr» som hjelm, hjelmtegn og hjelmklede. Dette er i motsetning til kommunevåpen blant annet i England. Etter utenlandsk skikk bruker byer i Norge ofte en såkalt murkrone på øvre skjoldkant, men murkronen inngikk ikke i de norske fastsettingene i kongelig resolusjon.

Nye kommunevåpen skal være forskjellige fra andre våpen som de ellers lett kan bli forvekslet med. Noen nyere kommunevåpnene ligger imidlertid nokså nær private våpen og merker, mens enkelte andre er hentet fra utdødde slekters våpen.

Fastsettingen i kongelig resolusjon var i form av en kort beskrivelse, betegnet som definisjon eller blasonering, for eksempel «På rød grunn en gull griff» for Troms fylkeskommune i 1960. Ved fastsettingen skulle det følge med en tegning av våpenet i skjold og flagg som eksempel på riktig heraldisk avbildning.

Det heraldiske innholdet (farge- og figursammensetningen) i kommunevåpen blir også vanligvis fastsatt som kommuneflagg. Og det var praksis også når et kommunevåpen ble godkjent i kongelig resolusjon. En av grunnene til å søke om godkjenning i kongelig resolusjon, var den strenge loven av 1933 om flagging på kommunenes offentlige bygninger. Loven ble etter hvert endret blant annet i forbindelse med kommuneloven av 2018. Etter 2018 er det krav om at nye våpen skal sendes in til Arkivverket så snart som mulig etter vedtak er fattet. Arkivverket skal ha avbildninger både i høyoppløselig tiff-format og som pdf, slik at de blir søkbare i fotobasen.

Flaggloven av 1933 bestemte at det for kommunene bare var tillatt å flagge med kommuneflagg «godkjent av Kongen» (det vil si i kongelig resolusjon). Kommunene kunne bare bruke slike kommuneflagg på eller fra kommunenes offentlige bygninger, eiendommer og kommunale institusjoner. Bakgrunnen for dette forbudet i loven var at det ble heist politisk flagg på et kommunalt bygg. Dette ønsket staten å sette en stopper for. I loven var det tillatt for kommunene å flagge med det norske flagget (uten splitt og tunge), det samiske flagget og eventuelt andre flagg «i forbindelse med idretts-, kultur- og lignende arrangement med allmenn interesse». Med andre flagg er spesielt ment idrettsklubbers flagg, slik som flagget til Strømsgodset IF (Godset-flagget) i Drammen.

Noen kommuner bruker kommuneflagg med farger og figurer som avviker mer eller mindre fra kommunevåpenet. Dette kan være skjoldet satt på flaggduken eller moderniserte utgaver av gamle, runde bysegl, som for eksempel i Bergen, Oslo og Tønsberg. Kommuneflagg med et motiv som er helt forskjellig fra byvåpenet, har Trondheim med en gul rose på rød bunn.

Et kommunevåpen er et kjennetegn for kommunens utøvelse av offentlig myndighet. Kommunevåpenet har derfor et spesielt rettslig vern mot at andre enn kommunen bruker det. Kommunene har enerett til sine våpen, og kommunevåpen inngår, sammen med statlige våpen, i kategorien offentlige våpen som det er forbudt for andre å bruke. Under trussel om straff med bot og fengsel, er dette bestemt i lov om straff av 2005 § 165 bokstav b. Lovbestemmelsen forbyr også bruk av noe som lett kan forveksles med offentlige våpen. Dessuten gjelder loven både for norske og utenlandske offentlige våpen, samt i § 166 også internasjonale kjennetegn. Kommuneloven av 2018 viser i § 3-2 direkte til rettsvernet i straffelovens §§ 165 og 166.

Kommunevåpen kan heller ikke bli registrert som varemerke, ifølge varemerkeloven § 15 bokstav c. Dette er i samsvar med den internasjonale Paris-konvensjonen om beskyttelse av industriell eiendomsrett, artikkel 6.

Det er imidlertid tillatt for alle å bruke kommunevåpen i undervisning, til ren informasjon og som ren dekorasjon. Et vilkår for slik bruk er at det må framstå helt klart at det ikke er kommunen selv som foretar denne bruken eller som har noen forbindelse med den.

Våpenet og flagget kan brukes av kommunens folkevalgte organer, administrasjon og etater. De kan bruke våpen og flagg når de utøver kommunal myndighet og ved bruk til informasjon, dekorasjon og lignende. Bruken kan være som kjennetegn, eiermerke eller til annen identifikasjon.

Kommunevåpenet kan brukes av kommunen på mange forskjellige måter: på, ved eller i kommunale bygninger, biler, tjenesteuniformer, ordførerkjede, gaveplaketter, brev, dokumenter, trykksaker, skilt, annonser, segl, stempler og på andre måter. Dessuten setter Statens vegvesen kommunevåpen på skilt ved kommunegrensene, slik vi også kan se i mange andre land.

Norske kommuner fastsetter selv reglene for sin bruk av kommunevåpen og kommuneflagg. De kommunale bruksreglene tar gjerne utgangspunkt i et sett normalregler som er utarbeidet av KS i samarbeid med Norsk Heraldisk Forening. De har sammen også utarbeidet en egen, illustrert veileder til reglene.

Kommunene kan ikke bruke andre flagg enn de som er bestemt i kommuneflaggloven. Private eller kommersielle flagg skal kommunene ikke bruke på eller fra kommunenes offentlige bygninger, eiendommer og kommunale institusjoner.

Et hovedformål med de kommunale bruksreglene er at våpenet og flagget skal framstå som viktige symboler for kommunen. Dette skal gjøres på en klar og entydig måte og med en tilfredsstillende kvalitet. Våpen og flagg skal ikke være plassert sammen med uvedkommende kjennetegn, bilder eller tekst.

Bruksreglene inneholder også bestemmelser om bruk som bordflagg, vimpel, banner og faner.

Kommunene har bak seg en lang utvikling fram til dagens inndelinger og styresett. Riktig nok har byer hatt egne styringsorganer og seglmerker helt fra middelalderen, men for andre steder og områder har dette variert ganske mye.

I 1200- og 1300-tallets Norgesvelde fantes segl med våpen for områder som Jemtland (Norges løve og skjoldbord), Orknøyene (skip), Færøyene (saubukk), Man (tre bein i triskele) og Island (kronet tørrfisk). Det fantes også segl for enkelte fylker og sysler i middelalderen. Noe norsk byvåpen med skjoldform er ikke påvist før reformasjonen, men vi har enkelte bysegl som har fått farger og som fortsatt blir brukt som kommunevåpen: Bergen, Oslo, Trondheim og Tønsberg. I Bergens og Kristianias politireglement fra 1700-tallet, er disse seglmerkene kalt for «Byens Vaaben» og de ble avbildet på politiets myndighetstegn.

Flere gamle bysegl har figurer som er blitt fargelagt, forenklet og stilisert som våpenskjold, for eksempel Drammen, Fredrikstad, Kongsberg, Sarpsborg, Skien og Stavanger. Nye byvåpen ble gitt eller stadfestet av unionskongene, blant annet Kristiansand i 1643, Halden i 1665, Kristiansund og Molde i 1742, Risør i 1891, Holmestrand og Lillehammer i 1898, Hønefoss i 1902 og Porsgrunn i 1905. Disse våpnene har flere farger og figurer, blant annet med naturalistiske motiver fra sjø og land.

Det er bevart flere faner med byenes våpen i farger, blant annet for Bergen, Kristiania, Stavanger og Trondheim. Fanene ble brukt av den såkalte borgervæpningen, inntil denne ordningen opphørte i 1881. Fra siste halvdel av 1800-tallet ble de norske byvåpnene alminnelig kjent gjennom tegninger som ble trykt i flere populære årskalendere. På samme tid ble byvåpnene stadig mer brukt som kjennetegn for det kommunale selvstyret etter innføringen av formannskapslovene i 1837.

De seks stiftsbyenes (domkirkebyenes) våpen kom i en særstilling; det vil si Bergen, Hamar, Kristiansand Oslo, Tromsø og Trondheim. Disse byenes våpen ble flere ganger brukt sammen med riksvåpenet på pengesedler og mynter, samt bygninger som Nationaltheatret, Norges Bank, Telegrafbygningen og Hovedposthuset i Oslo. Her har vi nok en påvirkning fra lignende bruk av serier med våpen i Sverige og i Danmark-Norge under unionstiden. Allerede fra senmiddelalderen ble et fyrstevåpen ofte gjengitt sammen med flere underordnede rikers og provinsers våpen for å markere fyrstenes maktområder.

En ny utvikling kom i gang i Norge fra 1930-tallet. Det var da det strenge kravet om enkelhet ble innført, dels ut fra praktiske behov for å ha våpen som moderne kjennetegn, dels ut fra tidens stilfølelse og dels på bakgrunn av middelalderens heraldikk. Dette ble gjort etter initiativ fra fagfolk i Riksarkivet, særlig av førstearkivar Hallvard Trætteberg. Han begrunnet denne nye retningen i flere faglige artikler gjennom 1930-tallet, og han sto også for datidens forenkling og nytegning av riksvåpenet.

Regjeringen godtok at Riksarkivet begynte å stille de nye strenge kravene for å fastsette kommunevåpen i kongelig resolusjon. Mange kommunefolk var kritiske og ville ikke underlegge seg slik styring. Vi har derfor flere kommunevåpen som er i bruk uten Riksarkivets godkjenning og uten kongelig resolusjon, blant annet Møre og Romsdal fylkeskommune, Asker, Meldal, Ullensaker og Vennesla. Kravet om enkelhet er likevel blitt opprettholdt som den store hovedregelen helt opp til i dag. Gjennom siste halvdel av 1900-tallet ble det skapt en stor mengde helt nye kommunevåpen, vedtatt av kommunene, godkjent og fastsatt i kongelig resolusjon. Resultatet er at det nå er i bruk flere våpenskjold i Norge enn noen gang tidligere.

Sammenslåing av kommuner som har forskjellige våpen fører til endringer i kommunevåpnene. Noen ganger har ett av våpnene blitt videreført etter sammenslåingen, som Hortens gamle våpen etter sammenslåingen med Borre, mens andre ganger har den nye kommunen fått et helt nytt våpen, slik som Larvik. Én løsning kan være som da Ølen ble slått sammen med Vindafjord: den nye kommunen beholdt figuren fra Ølens våpen, men byttet til fargene i Vindafjords våpen. Å kombinere flere kommuners våpenfigurer i ett og samme skjold ble ikke godkjent, fordi det ville være i strid med hovedregelen om å ha bare ett figurmotiv i nye kommunevåpen.

Et spørsmål er hva vi kan gjøre med de våpnene som ikke lenger brukes som kjennetegn av noen kommune. Det kan være et spørsmål om private kan ta i bruk slike våpen som sine egne kjennetegn. Et spørsmål i slike tilfeller blir om dette vil kunne medføre fare for forveksling med utøvelse av kommunal myndighet. Det er ikke kjent om disse spørsmålene har vært behandlet av domstoler i Norge. Den nye kommunen overtar imidlertid alle materielle og immaterielle rettigheter til de tidligere kommunene, herunder rettigheter knyttet til de gamle kommunevåpnene slik at de kan anses å være beskyttet på lik linje med det nye kommunevåpenet.

Allerede flere tusen år før vår tidsregning (fvt.) fantes det i Egypt provinsmerker som plastiske bannere. Sumeriske bystater i Mesopotamia hadde merker i form av symbolske figurer, mens greske bystater hadde, i løpet av de siste 500 år fvt., mynter med enkle, heraldikklignende kjennetegn: for eksempel hadde Egina en skilpadde, Athen en ugle og Korint en pegasus.

Da den systematiserte og fargerike heraldikken oppsto i Vest-Europa på 1100- og 1200-tallet, ble skikken tatt opp ikke bare av riddere og fyrster, men også av byer og andre områder. Selvstyrte bystater antok flagg og våpenskjold, for eksempel hadde Marseille blått kors på hvitt og Firenze rød lilje på hvitt. Sveitsiske kantoner tok i bruk våpen i form av skjold og stridsfaner som ennå er bevart. Eldst av disse er Uris våpen fra 1243, med et svart uroksehode på gull bunn, som «talende våpen» tatt etter navnet.

Byer ønsket å ha segl, men ikke nødvendigvis våpen. Likevel er det byvåpen i betydelige antall i store, europeiske land. Byer kunne bli tillatt eller pålagt å føre sin adelige eller fyrstelige overherres våpen. Et tidlig eksempel er byen Amilhau i Languedoc, som i 1187 fikk lov til å føre Aragons vertikalstripede kongeskjold. Tyske bysegl ble ofte utstyrt med overherrens våpen. Disse var dermed ikke dannet som selvstendige kommunevåpen, men når slekten som eide våpenet døde ut, fortsatte byen ofte å bruke våpenet.

Selvstendige byvåpen, i skjoldform og i farger, med heraldiske figurer, ble på fransk område neppe utviklet før fra 1300-tallet, men langs nordsjø- og middelhavskystene kanskje noe tidligere. Ved selvvalgte våpen (eller seglfigurer som siden ble våpen) tok mange byer figurer ut fra byens navn: Arboga en ørn (ari), Lille en lilje, Newcastle kasteller, Torino en okse og Stavanger en vin-stav (vinstokk).

Det finnes få sikre byvåpen (figur i skjold og brukt med farger) fra nordisk middelalder. Plassert i skjold på segl finnes Kalmars stiliserte tårn fra omkring 1250, Linköpings løveansikt fra 1297 og Örebros ørn fra 1331. Et uomtvistelig kommunevåpen er Malmös våpen, gitt ved Erik av Pommerns våpenbrev fra 1437: et gullkronet rødt griffhode på sølv bunn (Eriks egen våpenfigur var en hel griff).

En samlet våpenserie for alle Sveriges og Finlands landsdeler ble skapt som et enhetlig arbeid under Erik 14. og Johan 3. Disse våpnene ble framført i prosesjoner ved Gustav Vasas begravelse i 1560 og Johan 3.s kroning i 1569. Noen svenske landskapsvåpen er videreutviklet og fastsatt, i 1930–1940-årene, til länsvapen og for bruk av de statlige länsstyrelserna.

Flere svenske len er imidlertid større enn de gamle landskapene og omfatter hele eller deler av forskjellige landskap. Dette har ført til flere sammensatte lensvåpen som er firedelt (kvadrert) på forskjellige måter. Det samme gjør seg gjeldende i Finland.

I alle de nordiske land er det etter 1945 vedtatt nye kommunevåpen i et stort antall, der spesielt Finland har enkle og fantasirike våpenmotiver.

• heraldikk
• heraldikkens historie
• kommuner i Norge
• fylkesvåpen
• byvåpen

• Kommunevåpen – Arkivverket

• Achen, Sven Tito (1982): Danmarks kommunevåbener samt Grønlands og Færøernes
• Cappelen, Hans og Johannessen, Knut red. (1987): Norske kommunevåpen (Suppleringshefte utgitt i 1988)
• Haikonen, Atte (1970): Finlands kommunvapen
• Johannessen, Knut (1998): Kunst med kongelig resolusjon: kommunevåpen i Riksarkivet gjennom hundre år 1898–1998
• Kolsrud, Oluf (1921): Bergen bys segl, vaaben, farver og flag
• Nevéus, Clara og de Wærn, Bror Jacques (1992): Ny svensk vapenbok
• Trætteberg, Hallvard (1930): Fylkesmerker, Forslag fra Norges Bondelags fylkesmerkenevnd
• Trætteberg, Hallvard (1938): «Heraldiske farvelover», Meddelanden från Riksheraldikerämbetet, bind 7
• Trætteberg, Hallvard (1967): Borg i segl, mynt og våpen