Nikita Khrusjtsjov

I Moskva studerte Khrusjtsjov ved «Industriakademiet», ein av fleire nye sovjetiske institusjonar oppretta i tida etter 1917. Dette fall saman i tid med den sovjetiske kulturrevolusjonen, der tidlegare «borgarlege spesialistar» som bolsjevikane hadde alliert seg med etter 1917, no blei reinska ut i stort omfang og erstatta av yngre, lojale kadrar frå eigne rekker. Dette var konteksten for Khrusjtsjov sin veg vidare oppover i det sovjetiske systemet, trass i at han ikkje fullførte utdanninga ved Industriakademiet.

I åra 1929–1938 heldt Khrusjtsjov fram med å få stadig nye og viktigare stillingar, mellom anna blei han partisjef i Moskva og medlem av Sentralkomiteen i kommunistpartiet. Under Khrusjtsjov gjekk Moskva gjennom ei omfattande modernisering, mellom anna fekk byen metro. Biografen hans, William Taubman, peikar på at sjølv i ei tid med stor sosial mobilitet var Khrusjtsjov sin veg oppover uvanleg rask. Mot slutten av 1930-talet var han blitt del av den nærmaste krinsen rundt Stalin. I 1939 blei han fast medlem av politbyrået, det viktigaste maktorganet i Sovjetunionen. I talar støtta han fullt ut kampanjane under Den store terroren (1937–1938), og som partisjef i Moskva godkjende han mange arrestasjonar.

I 1938 blei Khrusjtsjov utnemnt til leiar for det ukrainske kommunistpartiet og dermed øvste leiar for den ukrainske sovjetrepublikken. Dette fall saman med den siste fasen av Den store terroren og dei avsluttande kampanjane mot bødlane sjølve. Khrusjtsjov utførte ordrar frå Stalin på lojalt vis.

I 1939 okkuperte og annekterte Sovjetunionen Vest-Ukraina (Galicja og Volhynia). Dette skjedde etter at Tyskland invaderte Polen 1. september 1939 og starta andre verdskrigen, og baserte seg på den hemmelege delen av Molotov-Ribbentrop-avtalen. I dei neste åra gav Khrusjtsjov ordrar om omfattande deportasjonar av menneske mistenkte for å vere i opposisjon til det nye sovjetstyret.

Under den tyske invasjonen av Sovjetunionen (1941–1944, sjå austfronten) var Khrusjtsjov politisk kommissær. Etter at dei tyske styrkane var drivne bort frå sovjetisk territorium, tok han opp att arbeidet som leiar for den ukrainske sovjetrepublikken. I tillegg til gjenoppbygginga etter dei omfattande krigshandlingane fekk han ei ekstra oppgåve med å slå ned motstanden frå Organisasjonen av ukrainske nasjonalistar og den ukrainske partisanarmeen. Han tok også aktivt del i arbeidet med å fastsetje dei nye grensene til den sovjetiske staten mot nabolanda i vest. I dei nyerobra territoria blei landbruket kollektivisert, i samsvar med landbruket elles i Sovjetunionen. Under dei nye kampanjane mot kulturlivet på slutten av 1940-talet måtte Khrusjtsjov sørge for at ikkje ukrainsk nasjonalisme kom for sterkt til uttrykk.

I 1947 blei Khrusjtsjov kalla tilbake til Moskva og til stillingane som byens partisjef, ei sekretærstilling i Sentralkomiteen og plassen i politbyrået.

Josef Stalin døydde 5. mars 1953. Den næraste krinsen rundt Stalin var, i tillegg til Khrusjtsjov, Lavrenti Beria, Georgij Malenkov, Vjatsjeslav Molotov, Lazar Kaganovitsj og Nikolaj Bulganin. Dei sat alle i Presidiet, eit organ som i 1952 hadde erstatta Politbyrået. Malenkov overtok Stalins stilling som statsminister, det vi seie han leia den sovjetiske regjeringa Ministerrådet. Khrusjtsjov på si side blei i september valt til førstesekretær for Sentralkomiteen, noko som langt på veg erstatta ei anna stilling Stalin hadde hatt, nemleg som generalsekretær, sjølv om den sistnemnde tittelen ikkje blei brukt no. I praksis var Khrusjtsjov dermed leiar for kommunistpartiet.

Åra frå 1953 til 1957 blei ein periode med rivalisering på toppen. Leiaren for tryggingstenesta, Beria, posisjonerte seg tidleg i kraft av ulike sentrale posisjonar, og han sette i gang fleire reformer. Seinare same år kvitta Khrusjtsjov og dei andre seg med Beria, som blei arrestert og skoten. No byrja nye rivaliseringar. Malenkov tok initiativ til økonomiske reformer, medan Khrusjtsjov sette i gang eit omfattande nybyggarprosjekt i Kasakhstan. Det sovjetiske jordbruket blei ei hjartesak for Khrusjtsjov, ein seinare kampanje handla om maisdyrking. Etter ein god start fekk begge desse prosjekta med tida store problem og skapte misnøye hos andre partitoppar.

Khrusjtsjov hadde god innsikt i partistrukturen og sikra seg støtte i ulike regionar, noko som var ein viktig faktor i den vidare maktkampen. I 1954 var han med på å føre Krymhalvøya over frå den russiske til den ukrainske sovjetrepublikken. Malenkov trekte seg i 1955 som regjeringssjef.

Ein siste maktkamp fann stad i 1957, då Molotov, Kaganovitsj, Malenkov med fleire forsøkte å kaste Khrusjtsjov. Bakgrunnen var samansett: misnøye med reformer, avstaliniseringa og den personlege framferda hans. Khrusjtsjov hadde likevel tilstrekkeleg støtte i partiet elles til at det ikkje lukkast å avsetje han, og dei tre som utgjorde «antipartigruppa» blei omplasserte til perifere stillingar. Først på dette tidspunktet kunne Khrusjtsjov seiast å vere Sovjetunionens reelle leiar utan utfordrarar.

Som kommunistpartiets førstesekretær heldt Khrusjtsjov hovudtalen på den 20. partikongressen i Moskva i februar 1956. Tema for opningstalen var fredeleg sameksistens med det kapitalistiske Vesten, der Khrusjtsjov likevel var klar på at sosialismen ville sigre til slutt. Siste dagen blei det, utanom programmet, annonsert ein ekstra tale, og det er dette partikongressen i 1956 i ettertid blir hugsa for.

I den avsluttande talen, som hadde tittelen «Om personkult og følgene av han», kom Khrusjtsjov med sterk kritikk av Stalin. Personkulten rundt den tidlegare leiaren var berre ein av tinga som Khrusjtsjov tok opp. Stalin hadde også vore ein inkompetent leiar under andre verdskrigen. Khrusjtsjov trekte dessutan fram deportasjonane i 1944 av ulike nasjonalitetar, som krymtatarar, tsjetsjenarar og andre kaukasiske grupper. Han tok også eit oppgjer med alle utreinskingane under Den store terroren, trass i at han delte kritikken av Stalins rivalar Zinovjev og Nikolaj Bukharin.

Det Khrusjtsjov ikkje nemnde i talen, var kollektiviseringa av jordbruket og hungersnauda i Ukraina i åra 1932–1933. Her fanst heller ingen kritikk av Sovjetunionens politiske system, det var først og fremst ein kritikk av det han såg som Stalins avvik frå midten av 1930-talet og framover.

Sjølv om talen var «hemmeleg», var det ein stor møtelyd som høyrde kritikken og innhaldet blei snart kjent verda over.

Regjeringstida til Khrusjtsjov blir ofte kalla «tøvêrsperioden», etter romanen Tøvêr av Ilja Erenburg (1954). Det var ei tid for avstalinisering, og til og med ei viss liberalisering i kulturlivet. Rett nok fekk ikkje Boris Pasternak publisere romanen Doktor Zjivago i 1956, men i løpet av dei neste åra kom det ut ei rekke litterære verk med kritisk brodd. Perioden blei prega av poetar som Andrej Voznesenskij, Jevgenij Jevtusjenko og Bella Akhmadulina i Moskva, og Ivan Dratsj og Lina Kostenko i Kyiv. Mest oppsikt både heime og internasjonalt vekte forteljinga om ein dag i leirlivet (sjå Gulag) til Ivan Denisovitsj av Aleksandr Solzjenitsyn, som kom ut i 1962. Khrusjtsjovs tøvêr førte også til ein ny oppblomstring for sovjetisk film.

Sjølv om intelligentsiaen nytta høvet til å uttrykke seg friare, hadde Khrusjtsjov eit anstrengt forhold til mange kunstnarar. Særleg kjent er den spontane og negative reaksjonen hans i november 1962 på ei ny utstilling i Moskva med eksperimentell kunst. Dette skjedde same månad som boka til Solzjenitsyn kom ut. Seinare fann det stad eit møte i Kreml mellom Khrusjtsjov og forfattarar, der statsleiaren mellom anna kom med skuldingar om antisovjetiske haldningar. Dette kom til å markere slutten på tøvêrsperioden. Noko som ikkje blei liberalisert under Khrusjtsjov, var religionsfridommen. Han gav støtte til nye antireligiøse kampanjar, etter at Stalin hadde teke den ortodokse kyrkja inn i varmen att under andre verdskrigen.

Tøversperioden er like fullt kjenneteikna av at Sovjetunionen opna seg meir mot Vesten, i kultur og forsking, og at det blei større kontakt over grensene, som ved den internasjonale ungdomsfestivalen i Moskva i 1957. Store triumfar for Khrusjtsjov var alle romferdene. I 1957 var Sovjetunionen var det første landet som sende opp ein satellitt (Sputnik), og i 1961 blei Jurij Gagarin det første mennesket i rommet.

Khrusjtsjov prøvde eit stykke på veg å auke tilgangen for sovjetborgarar til forbruksvarer. Han sette også i gang ei storstilt bustadbygging for å løyse den store bustadmangelen i Sovjetunionen. Utdanningsnivået i samfunnet var no høgt. Mot slutten av regjeringstida byrja dei økonomiske vekstratane å falle.

Khrusjtsjov var på ei rekke statsbesøk i løpet av regjeringstida si, og Sovjetunionen tok imot mange vestlege statsleiarar. Dette var med å skape større kontakt mellom Sovjetunionen og det kapitalistiske Vesten. Frå det internasjonale toppmøtet i Genève i 1955 og framover deltok Khrusjtsjov på ei rekke statsmøte, der nokre var kjenneteikna av positiv stemning og andre var meir anstrengde. I 1959 var han på eit lengre statsbesøk i USA.

Avstaliniseringa førte snart til at austblokkland som Polen og Ungarn freista å frigjere seg frå sovjetisk kontroll. I Polen klarte sovjetiske utsendingar å sikre polsk lojalitet til Moskva hos den sittande regjeringa. I Ungarn greip sovjetiske styrkar derimot inn med stor brutalitet då leiinga der annonserte demokrati med fleirpartisystem og nøytralitet. Sovjetunionen sette på slutten av 1956 inn ein ny, lojal leiar i Ungarn.

Utanfor Vesten var Khrusjtsjov på ei rekke statsbesøk til India, Burma, Afghanistan, Indonesia og Egypt. Sovjetunionen støtta Egypt under Suezkrisa i 1956, mellom anna med våpen. I samband med avkoloniseringa mange stader i verda var Khrusjtsjov oppteken av å sikre seg støtte der han kunne. Mali, Ghana og Guinea blei nye allierte på det afrikanske kontinentet.

Forholdet til den andre store kommuniststaten i verda, Kina, blei meir anstrengt under Khrusjtsjov. Mellom anna mislikte Mao kritikken av Stalin. Derimot betra Khrusjtsjov relasjonane med Jugoslavia og Josip Tito, som Stalin hadde brote med. Både Khrusjtsjov og Tito kom på offisielle besøk til kvarandre.

Det siste utanlandsbesøket til Khrusjtsjov var til Skandinavia i juli 1964. Her besøkte han også Noreg. Etterpå skreiv han i memoarane sine at han blei fortalt kvifor kommunistpartiet hadde så låg oppslutnad: «Fordi arbeidarane har eigne hus, båtar og annan eigedom.»

Året etter det vellukka besøket til USA blei forholdet mellom dei to supermaktene brått verre att. 1. mai 1960 blei eit amerikansk spionfly av typen U2 skote ned over sovjetisk territorium. Dette sette ein mellombels stoppar for nedrustingsvisjonane frå møtet i Genève fem år tidlegare. På eit toppmøte i Paris nokre veker seinare konfronterte Khrusjtsjov USA og Vesten i langt sterkare grad enn før. På eit personleg plan var han djupt skuffa over president Dwight D. Eisenhower, som han nyleg hadde vore på eit tillitsvekkande besøk hos.

Ei anna sak Khrusjtsjov lenge hadde vore oppteken av, var det delte Tyskland. Etter valet i USA i 1960 tok han dette oppatt med ny styrke med den nye presidenten, John F. Kennedy. Khrusjtsjov insisterte på at vestmaktene skulle anerkjenna Aust-Tyskland (DDR) som sjølvstendig, og han truga med ein ny blokade av Vest-Berlin. Saka enda med bygginga av Berlinmuren i 1961, for å stoppe den store utvandringa vestover. Khrusjtsjov sjølv framstilte det som ein siger at han med dette sikra at Aust-Tyskland fekk kontroll med eige territorium.

På Cuba hadde kommunistar teke makta i 1959, og etter kvart blei Cuba og Sovjetunionen allierte. I oktober 1962 oppdaga amerikanske spionfly at Sovjetunionen hadde utplassert atomrakettar på øya og kravde at dei måtte fjernast. Dei neste vekene var spenninga mellom supermaktene intens, noko som i ettertid har fått namnet Cubakrisa. Sovjetunionen gjekk til slutt med på å trekke rakettane tilbake. Etterpå hevda Khrusjtsjov at Sovjetunionen hadde redda verda frå ein alvorleg atomkonflikt.

Toppleiinga (Presidiet) i Sovjetunionen avsette Khrusjtsjov i oktober 1964. Årsakene dei andre oppgav, var den frekke, ustadige og impulsive åtferda hans, og at han ofte handla utan å samrå seg med dei andre. Sovjetunionen hadde igjen fått ein personkult, hevda dei. Han blei også kritisert for måten han hadde takla utanrikspolitiske konfliktar på – i Suez, Berlin og på Cuba. Konflikten i toppsjiktet hadde toppa seg under eit møte i juli, der Khrusjtsjov hadde oppført seg svært nedlatande, samstundes som han kom med nærmast absurde framlegg om å legge ned Vitskapsakademiet og flytte Landsbruksakademiet ut på landsbygda.