Wilsons sykdom

Wilson sykdom er en sjelden sykdom som rammer omtrent 1 av 30 000 mennesker på verdensbasis. Sykdommen har høyere forekomst blant enkelte befolkningsgrupper. For eksempel oppstår Wilsons sykdom tre ganger hyppigere blant folk på øya Sardinia (Italia). Det er ukjent hvorvidt sykdommen er vanligere eller sjeldnere i Norge sammenlignet med resten av verden.

Alder ved sykdomsdebut varierer, men de fleste pasientene får symptomer og tegn på Wilsons sykdom mellom 5 og 50 års alder.

Wilsons sykdom er en medfødt stoffskiftesykdom som skyldes en defekt i ceruloplasmin, et protein som transporterer kobber. Denne defekten fører til nedsatt utskillelse av kobber i gallen og nedslag av kobber i kroppens vev.

Defekten i ceruloplasmin skyldes en mutasjon i et gen (ATP7B) på kromosom 13. Genfeilen arves autosomalt recessivt. Det vil si at et barn som har en forelder med Wilsons sykdom har 25 prosent risiko for å arve genfeilen, uavhengig av kjønn.

Sykdommen har varierende penetrans. Det betyr at ikke alle som arver geinfeilen utvikler symptomer eller tegn på sykdommen. Det er også variasjon i sykdommens alvorlighetsgrad blant ulike pasienter.

Opphoping av kobber er størst i leveren, siden leverens evne til å skille ut kobber i gallen er nedsatt. Kobberet skader levercellene, slik at kobber gradvis også skilles ut i blodet. Nyrene øker utskillelsen av kobber i urinen for å kompensere, men etterhvert blir kobbernivået i blodet for høyt.

Overflødig kobber felles ut i andre organer og fører til celleskade. Utfellingen skjer hovedsakelig i hjernen, særlig i basalgangliene, samt andre deler av sentralnervesystemet. Kobber felles også ut i øyets hornhinne.

Uten behandling vil skadene på leveren føre til skrumplever. Denne utviklingen går sakte og tar mange år eller tiår.

De fleste med sykdommen opplever symptomer på leversykdom, inkludert magesmerter, gulsott, forstørret lever eller milt, og væske i buken (ascites).

Symptomer på sykdom i sentralnervesystemet forekommer hovedsakelig hos voksne. Det kan arte seg som muskelstivhet (rigiditet), ufrivillige bevegelser (dyskinesier), kognitiv svikt, skjelvinger (tremor) og talevansker (dysartri). Uavhengig av alder kan også psykiatriske symptomer oppstå, inkludert depresjon, bipolar lidelse og psykose.

Pasientene kan dessuten ha en karakteristisk gyllenbrun ring (Kayser-Fleischer-ring) nær kanten av hornhinnen.

Lavt nivå av ceruloplasmin i blodet og økt utskillelse av kobber i urinen (målt over 24 timer) gir mistanke om sykdommen.

Genetisk testing og vevsprøve (biopsi) av leveren kan bekrefte sykdommen. Funn av Kayser-Fleischer ring støtter diagnosen.

Sykdommen kan bremses ved hjelp av chelaterende stoffer som penicillamin, som øker kobberutskillelsen. Det vil også lindre pasientens symptomer.

Levertransplantasjon kan også være aktuelt i de mest alvorlige tilfeller, spesielt hvis skrumplever allerede har oppstått. Levertransplantasjon kurerer sykdommen.

Søsken og barn av pasienter med Wilsons sykdom bør få genetisk veiledning og undersøkes for sykdommen før eventuelle symptomer og tegn har oppstått. Dette er viktig for å forebygge permanente skader på organene.

Dersom chelaterende medisiner startes før sykdommen har forårsaket skrumplever er prognosen god. Behandling vil også forebygge forverring og bedre symptomer, selv ved påbegynt skrumplever og nedslag av kobber i hjernen.

Uten behandling vil de fleste få komplikasjoner til skrumplever, for eksempel utvidede blodårer i spiserøret (øsofagusvaricer) og ascites.

• medisinsk genetikk
• kromosomer
• leveren
• skrumplever