Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                

Logg inn eller registrer deg☞

Versj. 3
Denne versjonen ble publisert av Nora Tessem 19. desember 2011. Artikkelen endret 170 tegn fra forrige versjon.

Nord-Amerika (hovedkart) (bilde)

verdensdel, utgjør den nordlige del av det amerikanske dobbeltkontinentet. Kulturelt sett deles kontinentet gjerne i Anglo-Amerika (Canada og USA) og Latin-Amerika (fra og med Mexico og sørover, inkludert Karibia). Det tilsvarende geografiske begrepsparet Nord- og Sør-Amerika har mer usikre grenselinjer. Ofte trekkes grensen ved Tehuantepeceidet i Mexico, slik at Nord-Amerika omfatter størstedelen av dette landet, eller det skytes inn en mellomliggende «verdensdel», Mellom-Amerika, som har Mexico og Panama som ytterpunkter. Enklest er det å følge FN-statistikkens offisielle inndeling der Nord-Amerika omfatter Anglo-Amerika, Grønland, Mellom-Amerika og Karibia.

Natur

Nord-Amerika (Natur) (korallrev, Cayman Islands) (bilde)

Nord-Amerika (Natur) (ørken, Monument Valley) (bilde)

Nord-Amerika (Geologi og landformer) (Rocky Mountains) (bilde)

Nord-Amerika kan deles i seks hovedområder, som hver har karakteristiske geologiske og topografiske særpreg:

1) De vestlige fjellområdene. Langstrakte fjellkjeder med mellomliggende platåer, lengdedaler og depresjoner strekker seg fra Alaska gjennom de vestlige delene av Canada, USA og Mexico, med utløpere helt sør til Panamá. I øst når fjellene høyest i kjedene Brooks Range i Alaska, Mackenzie og Rocky Mountains (høyeste topp Mt. Elbert 4399 moh.) i Canada og USA og Sierra Madre Oriental i Mexico. Den tilsvarende kjede i vest dannes av Alaska Range (Mt. McKinley 6194 moh., Mt. Logan 5959 moh.), Sierra Nevada (Mt. Whitney 4418 moh.) i USA og Sierra Madre Occidental i Mexico. Kjedene møtes sør for Ciudad de México, hvor topper som Pico de Orizaba Citlatépetl, (5700 moh.) og Popocatépetl (5485 moh.) rager opp. Mellom kjedene ligger platåland: Columbia- og Coloradoplatået i USA samt Det meksikanske sentralplatå, og ørkenaktige senkninger, til dels med saltsjøer (Great Salt Lake). Langs stillehavskysten går lavere kjeder av kystfjell, bl.a. Coast Range i California. Innenfor ligger langstrakte senkninger: store kaliforniske dal (Central Valley) og Californiabukta (Golfo de California).

De vestlige fjellområdene har en meget komplisert geologisk struktur. Fjellkjedefoldningene har pågått fra perm til tertiær, og platåene består mest av sedimenter fra disse periodene, mens fjellene også kan bestå av paleozoiske- og grunnfjellsbergarter. Vulkanismen ytrer seg i form av vulkantopper (noen av de høyeste fjellene) og lavaområder som kan dekke store deler av platåene. Forkastninger (jf. San Andreas-forkastningen) har ført til at store blokker av jordskorpen er hevet opp (Sierra Nevada), mens andre er senket (store kaliforniske dal). I dette området er det ofte jordskjelv. Senkningene er fylt av nedbrutt materiale fra fjellene omkring. De nordlige deler av fjellområdene er sterkt preget av iserosjon. Elvene følger dels fjellstrukturen (Sacramento, Yukon), dels bryter de gjennom kjedene i dypt nedskårne daler (Fraser, Columbia).

2) Kystslettene består av jevne sedimentlag som heller mot havet, og består av havavsetninger fra trias til tertiær. Området omfatter størstedelen av sørstatene i USA, østkysten av Mellom-Amerika (med kalkhalvøya Yucatán) samt deler av Nicaragua og Panamá. Vekslende lag av harde og bløte bergarter gir lave høydedrag med brede lavland imellom. Ved kysten er det sumpstrøk og laguner. Mississippi danner et mektig deltaområde.

3) Øybuene. Øygruppene De store og De små Antiller strekker seg i store buer nord for Karibiske hav. Kjernen i øyenes fjellmassiver er ofte eldre, krystallinske bergarter, mens de yngre foldefjellene gjerne består av kalklag fra kritt og tertiær. Mange av fjelltoppene (særlig i De små Antiller) er vulkaner. En rekke småøyer består mest av korallrev. Cubas kalkplatåer danner typiske karstlandskaper. Like utenfor øybuene ligger store havdyp (Puerto Rico-gropen 9220 m).

4) Indre lavland. Øst for de vestlige fjellområdene og nord for kystslettene i USA ligger vidstrakte sletteområder, som vesentlig består av sedimentlag fra fjellstrøkene omkring: de vestlige delene av mesozoiske og tertiære sedimenter fra Rocky Mountains, de østlige delene av til dels eldre sedimenter fra Appalachene og grunnfjellsområdene i Canada. Store elvesystemer (Mississippi med bielver i sør, Mackenzie med bielver i nord) drenerer området. Nedskårne elvedaler utgjør ofte det kraftigste relieffet i slettelandet. Nord for Missouri og Ohio har istidenes breer avsatt mektige morenelag med mer kupert terreng.

5) Grunnfjellsskjoldet. Det indre lavlandet begrenses i nord og øst av en lang bue av innsjøer: Great Bear Lake, Great Slave Lake, Lake Winnipeg og Great Lakes. Disse er dannet ved depresjoner i grunnfjellet og iserosjon i svakere berggrunnspartier, og de danner stort sett sørgrensen for det kanadiske skjold. Det består av gamle grunnfjellsbergarter og er et sterkt iserodert område med lave fjellplatåer og mange senkninger med innsjøer og myrer. Enkelte av polarøyene og Grønland har store isbreer.

6) Appalachene danner et fjell- og åsområde i det østlige USA og består mest av paleozoiske sedimentbergarter, som er foldet under de kaledonske og hercynske fjellkjededannelser. I New England-statene er landskapet nedtært og iserodert, mens fjellrygger og lengdedaler gjør «Ridge and Valley»-provinsen lenger sør til et strukturelt meget innviklet fjellområde. I Blue Ridge når fjelltoppene over 2000 moh. Hudson-Mohawkdalene er naturlige ferdselsårer østover gjennom Appalachene.

Klima

Plantelivet er svært artsrikt og variert sammenlignet med f.eks. Europas. Årsaken er dels det varierte miljøet innen verdensdelen, fra rent arktiske forhold i Alaska og Nord-Canada til tropiske forhold i de sørlige deler, fra regnskog til noen av de tørreste ørkenstrøk vi kjenner. En annen viktig årsak er floraens historiske utvikling. Ved vekslende klimaforhold (f.eks. under istidene i tertiær og kvartær) har vegetasjonsgrensene og grensene for de enkelte plantearter variert atskillig i nord–sør-retning. Men mens vi i Europa fikk en forringelse av floraen fordi de øst–vest-løpende fjellkjeder demte opp for plantevandringene, var det ingen slike hindringer i Nord-Amerika, hvor de større fjellkjedene går sør–nord.

Vegetasjonen varierer fra arktisk tundra i nord, store områder med barskog i Canada og i de vestlige stater i USA, områder med sommergrønn løvskog i de østlige stater i USA, eviggrønn lavvokst krattskog (chaparral) i California og det sørlige Oregon, og steppe- og ørkenvegetasjon i sentrale og sørvestlige deler av USA. Treløse gressletter, prærie, strekker seg fra North og South Dakota til Ohio og fra Canada til nordøstlige Kansas og Missouri.

På høyslettene i det nordlige Mexico er det ørkenvegetasjon, hvor særlig kaktusarter er rikt representert. I det sørlige Mexico er det i vest subtropisk og montan regnskog, i øst tropisk regnskog og savanneområder. I Rocky Mountains og i de andre høyere, parallelle fjellkjedene går arktiske plantearter ganske langt mot sør.

Dyreliv

Befolkning

Nord-Amerikas folketall er beregnet til 514 millioner (2005), dvs. ca. 8 % av Jordens befolkning fordelt på 17,6 % av det totale landareal. Nord-Amerikas andel av Jordens totalbefolkning er synkende.

I de arktiske områder av Nord-Amerika har befolkningen fra eldre tid omfattet inuiter (eskimoer) og aleuter. Resten av kontinentet var befolket av indianere (nordamerikanske indianere). Noen varig befolkning etter de norrøne ferder til verdensdelen finnes ikke. I århundrene som fulgte etter at Amerika igjen ble oppdaget av europeere (1492), fant det sted en så stor innvandring at europeerne og deres etterkommere snart var den største befolkningsgruppen i storparten av verdensdelen, mens den opprinnelige befolkning gikk tilbake. Størst var innvandringen fra Storbritannia, Frankrike og Spania (senere også Irland, Tyskland, de skandinaviske land, Russland og Italia). I USA og delvis også i Canada kom befolkningen etter hvert til å få betydelige innslag ikke bare fra de fleste europeiske land, men også fra andre verdensdeler. Et meget betydelig innslag er etterkommerne av de slavene som gjennom ca. tre hundre år ble ført til Nord-Amerika fra Afrika. Den største afroamerikanske befolkningen finnes i USA, men i flere av statene på de karibiske øyer representerer en mer eller mindre oppblandet afroamerikansk befolkning en betydelig del av innbyggerne. Største andel av befolkningen har afroamerikanerne i Haiti. Etter den annen verdenskrig har innvandringen til Nord-Amerika gått tilbake, samtidig som den interamerikanske emigrasjonen har økt. Særlig siden 1960-årene har det vært en stor, delvis illegal innvandring av meksikanere, kubanere, puertoricanere og andre fra Karibia til USA. Også innvandringen av asiater har vært stor, både til USA og Canada.

Nord-Amerikas befolkning preges av en økende urbanisering. Felles for både USA og Canada er samtidig en tendens til at befolkningstyngdepunktet forskyves sørover og vestover. I USA er befolkningen særlig konsentrert til et belte i nordøst (fra Chicago og St. Louis og østover til atlanterhavskysten) og ved stillehavskysten i vest. I Canada er bosetningen konsentrert til et 500 km bredt belte langs grensen mot USA. Mexicos befolkning er særlig konsentrert til sentralplatået omkring hovedstaden Ciudad de México, som er blant verdens aller største byer. (Se for øvrig avsnitt om befolkning og bosetning under de enkelte land, dessuten de følgende avsnitt om Nord-Amerikas utforskning og historie.)

Befolkning

Næringsliv

Nord-Amerika (Næringsliv) (øk. kart, arealbruk) (bilde)

Nord-Amerika (Næringsliv) (øk. kart, mineraler/energi/industri) (bilde)

Nord-Amerika (Befolkning) (kart, befolkningstetthet) (bilde)

Nord-Amerika er rikt på naturressurser. Særlig har USA, Canada og Mexico store forekomster av fossilt brensel (råolje, naturgass og kull) og vannkraft. Både klima og jordsmonn gir gode forutsetninger for en betydelig jordbruksproduksjon og skogbruk. Det er USA og Canada som i størst grad utnytter disse ressursene. USA og Canada hører til blant verdens rikeste land; lenger sør, i Mellom-Amerika og Karibia, finnes land som hører til blant de fattigste. BNP per innb. viser store variasjoner. USA er det rikeste landet med et BNP per innb. på 41 800 USD i 2005. Blant de selvstendige statene kommer Canada med 32 800 USD og Bahamas med 18 800 USD på de neste plassene. Lavest BNP per innb. har Haiti med 1600 USD per innb. Innenfor de enkelte landene er det store forskjeller.

Både USA og Canada er høyt industrialiserte land med store ressurser både innen jordbruket og bergverk. Disse ressursene, kombinert med masseinnvandring, førte til USAs industrialisering i siste halvdel av 1800-tallet, mens Canada opplevde sin viktigste industrialiseringsfase i første halvdel av 1900-tallet. Tyngdepunktet i industrien ligger i det såkalte Manufacturing Belt, som strekker seg fra den nordøstlige delen av USA inn i de kanadiske provinsene Ontario og Québec. Andre økonomiske kjerneområder er California og British Columbia på stillehavskysten samt USAs delstater ved Mexicogolfen (petrokjemisk industri). I Mexico har industrialiseringen i senere år vokst kraftig innen flere sektorer og regioner.

I motsetning til USA og Canada har mange av landene i Nord-Amerika for øvrig et u-landspreg med eksport av råvarer og produkter fra jordbruk og bergverk, og økonomien kommer i skyggen av de to mektige angloamerikanske statene i nord. Industrien er gjerne lokalisert til hovedstadsområdene.

Jordbruket i USA og Canada domineres av store og kapitalintensive bruk, som med betydelig mekanisering, tekniske nyvinninger, bruk av gjødsel m.m., hører til blant verdens største produsenter av en rekke landbruksprodukter, bl.a. mais, hvete, bygg, soyabønner, bomull, durra, tomater, appelsiner og kjøtt. Mexico er blant verdens største produsenter av sukkerrør, mais og kaffe. I Mellom-Amerika og Karibia er jordbruket dels preget av arbeidsintensive småbruk som i stor grad produserer for det lokale marked, samt arbeidsintensive plantasjer som produserer for eksport. Kaffe, sukkerrør, tobakk og bananer er typiske plantasjeprodukter. Over store deler av Nord-Amerika er det også betydelig oppdrett av husdyr for produksjon av kjøtt og meieriprodukter. På øyene i Karibia holdes det særlig svin.

Omtrent 1/3 av Nord-Amerika er dekket av skog, og skogbruk har stor betydning i de nordlige barskogområdene.

Fiske er spesielt viktig for Grønland, Alaska og de kanadiske kystprovinsene i vest og øst, men det fiskes i alle havområdene som omkranser Nord-Amerika.

Ulike tjenesteytende næringer stor særlig betydning i USA og Canada. Handel, finansvirksomhet og ulike servicenæringer sysselsetter millioner av mennesker. I Mellom- Amerika og Karibia har også tjenesteytende næringer fått stor og økende betydning. Særlig har turisme fått stor betydning for øystatene i Karibia. Økonomisk bistand har også stor betydning for mange av landene i Karibia og Mellom-Amerika. Likeledes har USA en viktig rolle som mottaker av eksportvarer. Enkelte av landene mottar også økonomisk bistand fra andre land.

I 1993 inngikk Mexico, Canada og USA en frihandelsavtale, NAFTA, som trådte i kraft i 1994. NAFTA er verdens nest største frihandelssone etter EU, men samarbeidsområdet er saklig sterkt avgrenset sammenlignet med Den europeiske unionen. 15 karibiske stater samarbeider i et karibisk fellesmarked, CARICOM. Se for øvrig de økonomiske kartene og avsnittet om Næringsliv under de enkelte land.

Jernbanene spilte en sentral rolle i USAs og Canadas økonomiske utvikling, særlig linjene som krysser kontinentet i retning øst–vest. Fra 1920-årene har imidlertid jernbanene mistet både gods og passasjerer til andre transportmidler. I USA og Canada er det etablert et vidstrakt nett av motorveier og antall personbiler er svært høyt. Mot nord går nå flere hovedveier til polarstrøkene, mot sør Den panamerikanske hovedvei gjennom Mellom-Amerika. Flytrafikk er viktig i hele verdensdelen.

Både USA og Canada har et tett nett av olje- og gassrørledninger, og halvparten av råoljen og mesteparten av naturgassen fraktes i rør. Skipsfarten er særlig livlig på USAs østkyst med New York som ledende havneby, golfkysten med New Orleans og Houston som de største havnene, stillehavskysten med Los Angeles og Vancouver, og på Great Lakes, som via St. Lawrence Seaway er verdens mest trafikkerte indre vannvei. I Karibia har også båttrafikken mellom de forskjellige øyene og med fastlandet stor betydning.

Historie

Nord-amerika

Størrelse 24,2 mill. km2, med ca. 515 mill. innb. (2005)
Utstrekning ca. 10 000 km nordvest-sørøst
Høyeste fjell Mount McKinley (Denali), 6194 moh.
Lengste elv Mississippi–Missouri, 5971 km
Største innsjø Lake Superior, 82 000 km2