Edith Stein

Innføling er ifølge Stein en prosess hvor vi opplever og forstår andre menneskers følelser og bevissthetstilstander. Hun hevdet at innføling er en særskilt form for persepsjon, der vi intuitivt og direkte opplever andres følelser uten å måtte trekke slutninger eller gjennomføre en kognitiv analyse. Dette skjer på en kroppslig måte, ved at vi oppfatter andres kroppslige uttrykk og følelser som en helhet.

Stein beskrev innføling som en tredelt prosess. Først erfarer vi andres følelser direkte gjennom deres kroppslige uttrykk – for eksempel ved å se noen smile eller felle tårer. Deretter kan disse i utgangspunktet diffuse uttrykkene tydeliggjøres for oss gjennom at vi forstår og lever oss inn i erfaringen som har forårsaket følelsesuttrykket hos den andre. Til slutt kan vi gjøre den andres følelser til objekt for vår egen tenkning, og dermed forstå og reflektere over dem som et annet menneskes følelser.

Steins arbeid med innføling er blitt viktig for senere filosofiske og psykologiske studier av menneskelige relasjoner, og har hatt stor innflytelse på utviklingen av fenomenologiske teorier om intersubjektivitet, etikk og sosialfilosofi. Steins teori har også vært et viktig bidrag til diskusjoner om hvordan vi danner fellesskap og samfunn gjennom vår evne til å forstå og respondere på andre menneskers erfaringer.

Selv om hun aldri ble anerkjent som medforfatter, er det kjent at Stein som Husserls assistent bidro betydelig til bearbeidelsen av flere av hans utgivelser, spesielt andre bind av Ideen zu einer reinen Phänomenologie und phänomenologischen Philosophie (Ideen II, posthumt utgitt 1958) og tidsforelesningene Zur Phänomenologie des inneren Zeitbewusstseins (1928).

Steins senere arbeider er særlig konsentrert om studier av kausalitet, individ og samfunn og av forholdet mellom Husserls fenomenologi og Thomas Aquinas' filosofi. Spesielt i det posthumt utgitte Endliches und Ewiges Sein (1950), begynte Edith Stein å forene Husserls transcendentalfenomenologi med Aquinas' skolastiske metafysikk.

Stein var her særlig opptatt av å forstå menneskets væren i lys av forholdet mellom det endelige og det evige, der hun så på den menneskelige eksistensen som både begrenset og forgjengelig, men samtidig som delaktig i det evige gjennom sin relasjon til Gud. Hennes bruk av thomistisk metafysikk ga henne verktøy til å utforske spørsmål om væren, essens og eksistens på en måte som både inkluderte Husserls fokus på bevissthet og subjektivitet, og Aquinas' fokus på det universelle og guddommelige. Stein mente at menneskets væren ikke kunne forstås uten en transcendental forankring, og at menneskelig kunnskap og erfaring har sitt høyeste mål i erkjennelsen av det guddommelige.

Gjennom denne syntesen av fenomenologi og thomistisk metafysikk forsøkte Stein å bygge bro mellom moderne filosofiske strømninger og klassisk katolsk tenkning, noe som gjør hennes arbeid unikt i 1900-tallets filosofiske landskap.