Henri Matisse

Matisse ble født i Le Cateau i det nordlige Frankrike i 1869. Hans far var kornhandler, og det var under oppveksten lite som tydet på at han skulle bli kunstner. I 1887 reiste han til Paris for å studere rettsvitenskap, men to år senere flyttet han nærmere hjemlige trakter igjen da han ble ansatt på et sakførerkontor i Saint-Quentin. Imidlertid fikk han kort tid etter blindtarmbetennelse, og under sykdomsperioden fikk han pensler og farger av sin mor til å fordrive tiden, noe som vekket stor entusiasme hos Matisse. Han malte sitt aller første bilde som 20-åring. Til stor skuffelse for faren medførte denne nye lidenskapen til at han forlot juristkarrieren i 1891 for å satse på et virke som kunstner.

Han begynte først på Académie Julian i Paris, men sluttet allerede året etter da han mislyktes på sin første eksamen. I stedet ble han etter hvert elev ved École Nationale Supérieure des Beaux-Arts hvor han knyttet et nært vennskap med Albert Marquet og hadde symbolistmaleren Gustave Moreau som lærer. Moreau kom til å bety mye for Matisse ved at han både hadde et særskilt sterkt fokus på farger samtidig som han søkte å utvikle elevenes individualitet i motsetning til datidens dominerende akademiske undervisningsform. Særlig ble elevene oppmuntret til selv å oppdage de gamle mestrene som var utstilt på Louvre.

I starten malte Matisse hovedsakelig stilleben, interiørscener og landskaper i en relativt tradisjonell stil inspirert blant annet av genremaleren Jean-Baptiste Chardin og barokk- og rokokkokunstnerne Nicolas Poussin og Antoine Watteau, men han viste også interesse for japansk kunst og enkelte impresjonister som for eksempel Édouard Manet og Camille Pissarro. Han deltok på sin første utstilling i 1896. Det samme året ble han introdusert for kunsten til Vincent van Gogh, noe som fikk stor betydning for hans videre utvikling. Først og fremst gikk han bort fra sin tidligere jordfargede palett og begynte å male med sterkere, lysere farger.

Den påfølgende tiden ble han stadig mer opptatt av impresjonismen, og etter hvert postimpresjonismen. Rundt århundreskiftet begynte han i tillegg å interessere seg for Paul Signacs pointillistiske fargeteorier, mens inspirasjon fra Paul Cézanne og Paul Gauguin også avspeilet seg i flere stilleben. På samme tid traff han André Derain og Maurice de Vlaminck, og sammen med Marquet ble de noen år senere frontfigurene i bevegelsen som ble kjent som fauvismen.

Matisse hadde sin første soloutstilling i 1904, og etter noen år preget av innflytelse fra van Gogh, pointillismen og Cézanne, utviklet han på denne tiden et mer egenartet uttrykk som ble starten på hans fauvistiske periode. Han oppdaget at farger kunne spille hovedrollen både i maleriets komposisjonelle struktur og i formidlingen av maleriets mening og innhold. Den nye stilen ble således først og fremst kjennetegnet av en ekspressiv fargeprakt, punktvis plassert på lerretet som større homogene fargeflater. Fargene var tilsynelatende vilkårlige, ofte satt opp mot hverandre i sterke kontraster, og han frigjorde de fra deres deskriptive funksjoner i langt større grad enn van Gogh og andre hadde gjort tidligere. Ved å bruke rene, ublandede farger mente han å kunne oppnå sterkere emosjonelle reaksjoner hos betrakteren. Objektene ble på sin side skildret på en forenklet måte samtidig som formene ble flatet ut. Han skilte seg fra de andre i gruppen ved mindre bruk av svart og litt løsere konturer, mens komposisjonen til gjengjeld var fastere og strengere.

Sammen med Derain, de Vlaminck og Marquet deltok Matisse med flere verker på høstutstillingen i Paris i 1905, hvor de for første gang virkelig vekket oppsikt i offentligheten. Deres uvørne stil medførte harnisk og mye negativ omtale, blant annet ble de av en kritiker betegnet som les fauves («de ville»), og slik oppstod navnet på gruppen. Utstillingen ble imidlertid en såkalt «suksesskandale» ved at interessen for fauvistene økte betraktelig og prisene for deres verker skjøt i været. Etter å ha vært på randen av personlig konkurs i flere år gjorde dette at Matisse kunne fortsette malerkarrieren med nyvunnen entusiasme.

På denne tiden skjedde det også en utvikling i motivkretsen. Særlig ble portretter og aktbilder en mer dominerende del av Matisses produksjon, men også større landskaper, som oftest befolket av nakne figurer. Han gjorde blant annet flere kjente portretter av sin kone Amélie. I større grad enn tidligere ble han mer opptatt av menneskefiguren som hovedobjekt, men han fortsatte også å male figurløse scener. I tillegg gjorde han innimellom enkelte skulpturelle arbeider.

I mai 1906 reiste Matisse til Biskra i Algerie hvor han studerte afrikansk og såkalt primitiv kunst. Under det to uker lange oppholdet lot han seg spesielt inspirere av islamsk keramikk samt orientalske tepper og tekstil som han også kjøpte med seg hjem igjen til Frankrike. Objektene ble deretter innlemmet i mange av hans fremtidige interiørbilder samtidig som den dekorative effekten i de fargerike og rytmiske mønstrene ble en varig inspirasjonskilde. For Matisse fikk dekorasjon også en indre betydning ved at han brukte det som et middel for å uttrykke det spirituelle gjennom rene farger, abstrakte arabesker og flate dimensjoner. Gjennom islamsk dekorativ kunst lærte han å skape motiver som ikke viser det åndelige innholdet eksplisitt, men som krever at betrakteren selv utleder det. Gjennom å kreve innlevelse mente han å kunne forsterke den ekspressive kraften i sine verker.

Matisse mottok også impulser fra sin venn Pablo Picasso, og fra cirka 1907/1908 kunne man se at en viss påvirkning fra kubismen gjorde seg gjeldende i hans verker. Ved ytterligere forenkling og tydelig avgrensning mellom formene utviklet han en dekorativ, to-dimensjonal stil hvor farger og linjer ble brukt til å skape et mest mulig konsist, enhetlig og harmonisk uttrykk. På denne tiden ble også fauvistene gradvis oppløst som en gruppe. De enkelte kunstnerne gikk hver til sitt og videre til andre stilretninger, blant annet kubismen, mens Matisse i større grad holdt fast ved de fauvistiske prinsippene.

Disse nye inspirasjonene bidro til at farger ble mer sidestilt med linjer, komposisjon og strukturering av former som de viktigste virkemidlene. Bildene hans fikk tidvis en større grad av klarhet med få motivmessige elementer, og i de kommende årene malte han flere store utendørsscener hvor naturen ble skildret på et svært skjematisk vis og komposisjonen av figurgruppene spilte hovedrollen alene. Eksempler på dette var to av hans hovedverker, Dansen (1909) og Musikken (1910). Der ble naturen redusert til to store homogene fargefelt i blått og grønt, og monumentale nakne figurer dominerte billedplanet. Trolig var disse motivene delvis inspirert av Cézanne og symbolistmaleren Pierre Puvis de Chavanne, men Matisse skilte seg fra disse med et egenartet stiluttrykk hvor fremfor alt reduksjon og forenkling ble tatt til et helt annet nivå.

Samtidig malte han tidvis på en mer detaljert måte enn han hadde gjort tidligere, spesielt i sine interiørscener hvor blant annet det nye fokuset på dekorative mønstre var fremtredende. En veksling mellom dekorative og mer realistiske faser ble fra da av vedvarende gjennom store deler av hans fremtidige produksjon. Ett verk kunne være så abstrakt at det nærmest utelukket realistisk romlighet, mens det neste kunne være et resultat av langt nøyere gransking av den gitte virkeligheten.

Den innflytelsesrike amerikanske kunstsamleren og forfatteren Gertrude Stein var en viktig figur i avantgardekretsene i Paris på begynnelsen av 1900-tallet. Sammen med sin bror, den anerkjente kunstkritikeren Leo Stein, kjøpte de verker av Matisse samt flere andre av de mest progressive kunstnerne i samtiden som for eksempel Picasso, Derain og Cèzanne. Hjemmet deres fungerte også både som et galleri og et samlingssted for disse kunstnerne.

Stein ble en viktig promotør for Matisses kunst og finansierte i tillegg opprettelsen av Académie Matisse i 1908. Akademiet lokket til seg en rekke svenske og norske malere, blant dem Jean Heiberg, Axel Revold, Per Krohg og Per Deberitz, noe som fikk stor betydning for den norske kunstens utvikling i de kommende tiårene. Dette ga han kjærkomne ekstrainntekter, men samtidig ville han hovedsakelig konsentrere seg om sitt eget virke slik at han begrenset seg til å komme innom kun hver lørdag for å bedømme elevenes arbeid og gi dem korrektur.

Matisse ble kjent som en både streng og innflytelsesrik læremester som fikk stor påvirkning på sine elevers fremtidige karrierer. I 1908 ga han også ut artikkelen Notater av en maler (Notes d'un peintre) hvor han presenterte sine teorier og ideer i skriftlig form. Matisse viste således i denne perioden en stor vilje og interesse for å overføre sine kunstneriske visjoner til andre malere. Likevel ble Académie Matisse nedlagt allerede i 1911, slik at han igjen kunne fokusere utelukkende på sitt eget arbeid.

I de følgende år malte han en rekke stilleben, interiører og akter som representerte noen av høydepunktene i hans produksjon. Billedplanene var alltid klare, volumene ofte bygd opp ved konvekse buer, og det hele ble som regel fremstilt med en lyssterk koloritt, gjerne med rik bruk av oransje og rødt. I motsetning til det intensiverte emosjonelle uttrykket til de tyske ekspresjonistene i kunstnergruppen Brücke, ønsket Matisse at maleriet skulle uttrykke seg selv, være sin egen verden. For han var ikke ekspressivitet et spørsmål om lidenskaper som var synlige i animerte ansikter eller i heftige bevegelser, men i de maleriske virkemidlene alene – farger, proporsjoner og komposisjon. Ifølge Matisse besto komposisjonskunsten i å ordne de ulike elementene i bildet således at følelser ble uttrykket på en behagelig og harmonisk måte. Hans verker var stort sett lystbetonte, mens de tyske ekspresjonistene ofte hadde en mer angstfylt stemning.

Utbruddet av første verdenskrig i 1914 hadde naturlig nok stor innvirkning på Matisse personlig. Blant annet ble familiens hjem ødelagt i et tysk angrep, og etter hvert ble begge hans sønner kalt ut i tjeneste, og det medførte tilsynelatende også endringer på hans kunstneriske uttrykk. Først og fremst ble en strengere, kjøligere og mørkere fargeskala karakteristisk for hans arbeid i krigsårene. Han begrenset også ofte sine former til geometriske grunnleggende elementer som firkanter, rektangler, sirkler og ovaler. På denne tiden nærmet han seg med andre ord kubismen i enda større grad enn han hadde gjort tidligere.

Denne fasen ble imidlertid kortvarig, og allerede mot slutten av krigsårene ser man en ny endring i Matisses kunst. Fra og med 1916 begynte han å tilbringe vintrene i Nice i Sør-Frankrike, og det varme, solrike middelhavsklimaet inspirerte ham til å returnere til en lysere koloritt. Likeledes ble uttrykket i bildene hans mildere og mindre eksperimentelt med et forsterket fokus på klarhet, enkelhet og harmoni. Matisse begynte nå også oftere å fremstille sine motiver mer realistisk og detaljert enn tidligere, selv om han fortsatte å prioritere uttrykk høyere enn inntrykk, og dekorasjon høyere enn realisme. I motsetning til impresjonistene, som likte å male direkte foran naturen, så malte han alle sine hovedverk i atelieret sitt.

I 1920-årene dempet Matisse de ekspressive virkemidlene ytterligere, og samtidig fikk bildene hans større detaljrikdom og mer romlig dybde. Han tok på denne tiden opp et av sine mest berømte motiver, den sittende eller liggende kvinnen mot en stormønstret arabesk-aktig bakgrunn i sterke, rene farger.

Fra cirka 1930 ble formen strammere, og motivene ble igjen mer forenklet og flatere slik at han i økende grad nærmet seg et mer abstrahert uttrykk. Han malte nå hovedsakelig stilleben, kvinneportretter og aktbilder. På denne tiden ble også tegninger en mer dominerende del av Matisses produksjon, og hans dekorative talent gjorde at han fikk flere oppdrag som illustratør, teaterdekoratør og muralmaler. Han illustrerte blant annet nye utgaver av Stéphane Mallarmés Poésies, James Joyces Ulysses og Charles Baudelaires Les Fleurs du Mal. Hans tegninger og grafiske arbeider utmerket seg særlig ved den elegante og ofte ornamentale streken.

I første halvdel av 1940-årene, mens andre verdenskrig herjet i Europa, slet Matisse med sviktende helse. Han kom seg etter hvert delvis ut av uføret igjen og fortsatte å male enkelte verk i etterkrigsårene, men konsentrerte seg i større grad på andre uttrykksformer. Mellom 1947 og 1951 var han ansvarlig for utsmykningen av kapellet i Vence, en liten by på den franske rivieraen, og selv betraktet han dette som sitt store mesterstykke. Hans siste verker ble preget av et økende fokus på abstrakt dekor samtidig som han aldri beveget seg helt bort fra et figurativt uttrykk. Han var en aktivt arbeidende kunstner helt frem til han døde av hjerteinfarkt i 1954.

I Nasjonalmuseet/Nasjonalgalleriet i Oslo er Matisse representert med maleriene Portrett av Maleren Albert Marquet (cirka 1905) og Bronsefiguren (1908).

• fauvisme
• kubisme
• postimpresjonisme
• kunst i Frankrike

• Elderfield, John: Henri Matisse : a retrospective, 1992
• Flam, Jack: Matisse : the man and his art, 1869-1918, 1986
• Schneider, Pierre: Matisse, 1984
• Werenskiold, Marit: De norske Matisse-elevene, 1972