jaktvåpen

Haglgeværets kaliber beregnes ved å angi antall rundkuler av bly som passer til vedkommende løp og som til sammen veier ett pund. Haglgeværenes kaliber varierer fra kaliber 4 (løpets diameter = 26,72 millimeter) til kaliber 32 (10,20 millimeter). Vanligst er kaliber 12 (18,52 millimeter), kaliber 16 (16,81 millimeter) og kaliber 20 (15,62 millimeter). Kaliberet blir grovere med lavere tall.

Rent ballistisk kan vi se på de tre kalibrene som likeverdige. Det som i hovedsak skiller en patron med samme haglnummer og samme hylselengde i de ulike kalibrene, er antall hagl. Logisk nok blir det flere hagl i en patron kaliber 12 enn i kaliber 20. Dette medfører at det i teorien blir færre hagl i et gitt treffområde for en kaliber 20 enn en kaliber 12, gitt at våpnene er helt sammenlignbare og at skuddholdet er det samme. Ellers er virkningen av haglene i skuddet den samme. I praksis vil trolig forskjellen være ubetydelig. Det viltet man bommer på med en kaliber 20 vil man trolig også bomme på med en kaliber 12.

For å oppnå en tettere samling av haglene bores de fleste haglløp med en forsnevring av løpets munning (trangboring). Trangboringen bevirker en sammentrengning av haglsvermen i det den forlater munningen, og dette gir en tettere haglsverm ved målet. Jevn spredning er det gode haglgeværets fremste egenskap.

Spredningen måles ved å telle antall hagl på en skive med diameter 75 centimeter når skuddet er avgitt med hagl nummer 6 på 36,5 meters avstand. Sylinderboret gevær skal da ha 115 hagl i skiven = 38 prosent, forbedret sylinder 140 = 46 prosent, kvart trangboring 160 = 53 prosent, halv trangboring 185 = 61 prosent, og full trangboring skal ha 215 hagl i skiven = 71 prosent.

Det er mulig å endre trangboringsgraden ved hjelp av utskiftbare munningshylser, kalt choke.

Bly er et giftig tungmetall som ikke brytes ned i naturen, men hoper seg opp i næringskjeden. Fra 15. februar 2023 gjelder i praksis et forbud mot bruk av blyhagl på småviltjakt. Forbudet har bakgrunn i kjemikalieforskriften i EU (REACH-forskriften), som blant annet regulerer bruk av blyhagl i våtmark. I REACH-forskriften defineres våtmark svært omfattende, og vil bety nærmest all utmark i Norge. I forskrift for utøvelse av jakt, felling og fangst er det henvist til REACH-forskriften, slik at det er jegerens ansvar å vurdere om jakten foregår i våtmark eller ikke. Noen områder vil kunne falle utenfor denne definisjonen, for eksempel større landbruksområder. Ifølge Miljødirektoratet vil definisjonen av våtmark i praksis bety et totalforbud mot blyhagl i den mest vanlige skogs- og fjelljakta.

Blyfrie miljøhagl lages i stål, vismut, wolfram, kobber eller andre legeringer i størrelser fra nummer A (4,5 millimeter) til nummer 8 (2 millimeter). Mest brukt er hagl nummer 6 og 7 til rype, nummer 4–6 på skogsfugl og hare, nummer 2–4 på rev og nummer 1–3 på rådyr. Haglstørrelsen avhenger også av haglmaterialet. Hagl laget av metaller med lav tetthet slik som stål og kobber krever større hagl, og det er vanlig å gå opp 1 til 2 haglstørrelser i forhold til bly.

Rifler er presisjonsvåpen som krever nøyaktig sikting før avfyring. Dersom skuddet skal gi den ønskede virkningen – nemlig en raskest mulig avlivning med så lite lidelse for viltet som mulig – må kula presist treffe vitale deler.

De opprinnelige siktemidlene for rifler er skur og korn, med et åpent sikteskår nær øyet og et korn nær munningen. Det finnes fremdeles jegere som benytter seg av åpent sikte, selv om langt de fleste nå har gått over til optiske siktemidler (kikkertsikte). I enkelte sammenhenger og for enkelte jaktformer kan faktisk åpent sikte være like godt eller bedre enn kikkertsikte, for eksempel med raske skudd på kort hold. Imidlertid krever det at jegeren har et nært feilfritt syn.

Kikkertsiktet er i prinsippet en enøyd kikkert med innebygd siktemiddel. Den optiske effekten er den samme som en normal kikkert, altså forstørrelse. Målet avtegner seg dermed tydeligere og nærmere. Det er ulike forstørrelser – de vanligste for jakt ligger under 10x. Med så store forstørrelser skal det et meget støtt anlegg til for at det skal bli et rolig «bilde». Dette er mer for utpreget presisjonsyting på lange hold, noe de fleste jegere ikke kan eller ikke bør praktisere. Det vanligste under praktisk jakt er forstørrelser mellom 3 og 6x.

Viktig for kikkertsiktets egenskaper er linsens diameter og forstørrelsesgraden. Med tall angis dette med forstørrelsesgraden først og diameteren på objektivet etterpå. For eksempel 4x32, 6x42 og så videre. Skumringsverdien er kvadratroten av produktet av forstørrelsesgraden multiplisert med objektivbredden. Man kan grovt regne at skumringsverdier som øker opp til 22–23 gir bedre egenskaper i skumring. En videre økning kan kreve så høy forstørrelse at et urolig bilde kan ødelegge det forbedrede bildet.

Det er et enormt utvalg i siktemidler, og valget av kikkert er ofte en smaks- eller vanesak. Vanligvis er det en eller annen variant av et trådkors som angir siktepunktene, men de såkalte rødpunktsiktene er også en variant av optiske siktemidler. I rødpunktsiktet er trådkorset byttet ut med et rødt, lysende punkt.

Rifler bør skytes inn på det maksimale holdet man venter å møte under praktisk jakt. Med et nymontert kikkertsikte begynner man gjerne å skyte inn på 25 meters hold for å kontrollere at jeger, kikkert og rifle har noenlunde samme mål. Det er viktig med et stødig og behagelig anlegg. Her er det ikke jegerens evne til å sikte seg inn som er hovedsaken, men å skyte inn våpenet med så få usikre faktorer som mulig. Siden kan man justere og skyte inn på 100 meters hold. Dette er holdet storviltprøven skytes på.

Under både innskyting og senere skudd mot vilt er det viktig å ha kulebanens profil i minnet. Denne profilen kan sammenliknes med hvordan vannet spruter ut av en hageslange. Til å begynne med stiger kula, for så å synke. Jo lengre hold, jo raskere synker kula. Dersom rifla er innskutt på et bestemt hold, vil den først krysse siktelinjen én gang et visst antall meter foran munningen. Den vil så falle mot siktelinjen igjen, stadig brattere jo lengre holdet er. Dersom rifla skytes inn på 100 meters hold, vil det bety at kula krysser siktelinjen på vei ned 100 meter fra munningen.

Da kruttvåpen ble utviklet kom de raskt i bruk til jakt. Med de nye våpnene oppsto nye jaktformer, og nå kom fugleviltet i fokus. Jakt med hagle og fuglehund (stående hunder og spaniel) har ikke eksistert lengre enn siden 1500-tallet. Først da gjorde våpenteknologien det mulig å lage de første våpen for å skyte fugl i flukt. Inntil da hadde fuglefangsten skjedd med nett eller falk og mynde. Haglgeværet og den stående fuglehunden er derfor omtrent like gamle. Likevel var det ingen masseproduksjon av skytevåpen før nær opp til vår tid. Prisen på et effektivt skytevåpen var dermed skyhøy og langt utenfor rekkevidde for de fleste.

I Norge ble ikke kruttvåpen allemannseie før perkusjonslåsen så dagens lys i 1820. Jakt var inntil denne tiden enten rettet mot arter av stor verdi som proteinkilder eller som «sportsjakt» for adelen. Opp til denne tiden ble mye av viltet her til lands fanget i ulike feller og snarer eller skutt med pil og bue. Fangstgraver for elg og rein var i bruk helt til 1860-tallet. Med den nye og billige teknologien ble det mulig for stadig flere å skaffe seg et jaktvåpen. Fortsatt ble det brukt mest til nyttejakt i Norge. Likevel utviklet jakt seg nå til en atspredelse og fritidsaktivitet også her i landet.

Jakt på både fugl, elg og hare avløste nå hverandre i bølger av popularitet. I Storbritannia så en nærmest industriell jaktform dagens lys, nemlig store drivjakter på rype og fasan. De ypperste haglskytterne ble her satt på prøve med enorme mengder fuglevilt. Det var den stadig mer avanserte våpenteknologien som gjorde dette mulig.