Gunnar Jahn

Jahn vokste opp i et typisk venstrehjem, og verdiene derfra beholdt han hele sitt liv: nasjonal patriotisme, frisinn og menneskelig varme. Etter examen artium ved Trondhjems katedralskole i 1902 studerte han jus ved universitetet i Kristiania og ble cand.jur. i 1907. Deretter fulgte noen måneder som sakførerfullmektig og et år som dommerfullmektig i Lofoten før han vendte tilbake til Kristiania og tok statsøkonomisk eksamen i 1909. Året etter ble han ansatt som «ekstraarbeider» i Det statistiske Centralbyrå (SSB), og dette skulle komme til å bli hans arbeidsplass frem til utgangen av 1945, avbrutt av tre år i Rasjoneringsdirektoratet (1917–1920, fra 1919 som direktør).

I SSB avanserte Jahn til sekretær i 1913, og fra 1920 til 1945 var han byråets direktør (med avbrytelser av ministerpostene under Johan Mowinckel og Einar Gerhardsen). Han satte sterkt preg på virksomheten i SSB i en periode da institusjonen vokste og gjennomgikk betydelige forandringer. Han var særlig opptatt av de store tellingene og ytet selv viktige bidrag til disse: Som ung medarbeider skrev han deler av publikasjonene om håndverkstellingen i 1909 og folketellingen i 1910. Han planla folketellingene i 1920 og 1930, og han analyserte oppgavene over barnetallet i norske ekteskap. Dette fortsatte han med i folketellingene for 1946 og 1950.

Jahn analyserte også de forskyvningene mellom sysselsettingen i næringene som hadde funnet sted, og han påviste grunnleggende «lovmessigheter» av både konjunkturell og strukturell karakter. Både i disse arbeidene og i analysene av byggeskikker på landsbygda og husfliden viste Jahn sitt slektskap med Eilert Sundt. Han styrket forskningsvirksomheten i byrået, og han stimulerte sine medarbeidere til vitenskapelig arbeid. Han innførte regelmessige rapporter om konjunkturutviklingen i byråets tidsskrift, og de økonomiske oversikter som ble vedlagt statsbudsjettet i hans direktørtid, kan sees som en forløper for det senere nasjonalbudsjettet.

Sin største innsats gjorde Gunnar Jahn under den tyske okkupasjonen av Norge fra 1940 til 1945. Han var medlem av Administrasjonsrådet og la allerede der linjen for en fast motstand mot okkupasjonsmakten. Senere ble han medlem av «Kretsen» og Hjemmefrontens ledelse (HL), som organiserte og trakk opp retningslinjene for den sivile motstandskampen. Han var en steil motstander av riksrådsforhandlingene, og han var under hele okkupasjonstiden en prinsipiell og uredd motstandsmann. Jahn ble fengslet høsten 1944 og satt arrestert inntil frigjøringen. Under regjeringsforhandlingene etter frigjøringen stod han igjen sentralt, og tanken på å bli statsminister var ham ikke fremmed, men hjemmefronten utpekte Paal Berg som sin kandidat. Han hadde vært leder for HL.

I 1946 ble Jahn utnevnt til Nicolai Ryggs etterfølger som sjefdirektør i Norges Bank, men de 8 årene der gav ikke særlige utfoldelsesmuligheter. Pengeforholdene var preget av pengerikeligheten, som var en arv etter okkupasjonsmaktens krigsfinansiering, og gav ikke spillerom for en selvstendig pengepolitikk. Den bærende idé i den økonomiske politikken i de første etterkrigsårene var at økonomien skulle styres av Finansdepartementet gjennom budsjettpolitikken; sentralbanken skulle leve i skyggenes dal. Gunnar Jahn var naturligvis ikke enig. Han ville ha en raskere sanering av pengevesenet, og mye av tidens planøkonomiske tenkning kunne han ikke akseptere. Til Norges Banks 150-årsjubileum i 1966 skrev han bankens historie.

Gjennom årene hadde Jahn en rekke viktige oppdrag i utvalg og råd som behandlet økonomiske og andre spørsmål, blant annet som formann i Statens prisråd fra 1920 til 1926, Valutakommisjonen i 1925, Den pengetekniske komité i 1932, Valutarådet i 1946, Penge- og finansrådet i 1948, Forskningsrådenes fellesutvalg fra 1954 til 1959 og Hvalrådet fra 1954 til 1960. Han var nestformann i Norges Venstrelag i årene 1945–1952.

Han var finansminister i Johan Ludwig Mowinckels tredje regjering fra 1934 til 1935 og i Einar Gerhardsens samlingsregjering i 1945. Begge statsrådsperiodene var kortvarige, og som politiker satte han ikke dype spor etter seg. Det gjorde han derimot i Nobelkomiteen, som han ble medlem av i 1937 og var formann for i 24 år (1942–1966). Hans taler ved den årlige tildeling av Nobels fredspris var preget av autoritet og et varmt engasjement for fred og menneskerettigheter.

Gunnar Jahn var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1927 og æresmedlem i Det internasjonale statistiske institutt (visepresident 1947–1951). Han ønsket av prinsipielle grunner ikke å motta St. Olavs Orden, men i ettertid er det lett å se at han burde ha blitt hedret med Borgerdådsmedaljen.

Jahn hadde to store hobbyer – fluefiske og bueskyting; om begge emnene skrev han en bok.

• Statistikkens teknik og metode, 1920 (og senere utgaver)
• Byggeskikker på den norske landsbygd, 1925
• Langbuen (sammen med Ole Bøhn og Gunnar Meyer), 1938
• Om binding av ørretfluer, 1938
• Litt av hvert. Artikler, foredrag og taler, 1949
• Norges Bank gjennom 150 år (sammen med Alf Eriksen og Preben Munthe), 1966
• For rettferd og fred. Taler ved utdelingen av Nobels fredspris, (posthumt) 1972

• motstandskampen i Norge
• Nobels fredspris
• Norge under andre verdenskrig
• Statistisk sentralbyrå

• Haffner, Vilhelm: biografi i Stortinget og statsrådet 1915–1945, bind 1, 1949
• Munthe, Preben: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2), bind 5, 2002
• Norsk krigsleksikon 1940–45, 1995
• Solbraa, A.: minneord i Statsøkonomisk tidsskrift 1971, s. 54–56
• Wedervang, I.: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 6, 1934
• Wold, Knut Getz: minnetale i DNVA Årbok 1973