Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                
Kart over Liberia
Kart over Liberia fra omkring 1830. På dette tidspunktet hadde The American Colonization Society definert Liberia som en koloni for frigitte amerikanske slaver.
Joseph Jenkins Roberts
Joseph Jenkins Roberts ble Liberias første svarte guvernør i 1842 og Liberias første president da republikken ble opprettet i 1847.
Tubman og Kennedy
Liberia har siden den moderne statens opprinnelse hatt et tett forhold til USA. Her hilser president William Tubman på USAs president John F. Kennedy, 19. oktober 1961. Tubmans styre fra 1944 til 1971 var en politisk stabil periode med økonomisk vekst.
Av /NTB Scanpix.

Området som utgjør dagens Liberia var tidligere bebodd av flere forskjellige folkegrupper, men forholdsvis lite er kjent om den eldste historien. Basert på arkeologiske funn og lingvistiske studier er det antatt at det har vært flere perioder med innvandring til skogsområdene i innlandet, og derfra til kysten.

Portugisiske oppdagere kom til dagens Liberia første gang i 1461. Mellom 1400- og 1600-tallet var det området som senere ble til Liberia preget av store forflytninger av folkegrupper. Migrasjonen ble ytterligere intensivert på grunn av økt kontakt med europeere langs kysten, fortsatte på 1700- og 1800-tallet og ble stimulert av handel med elfenben, slaver og tømmer.

I 1822 definerte The American Colonization Society en del av det geografiske området som senere ble Liberia som en koloni for frigitte amerikanske slaver. I 1847 ble Liberia grunnlagt som en uavhengig republikk, og landet har aldri vært underlagt noen kolonimakt. Liberia er dermed Afrikas eldste uavhengige republikk. Landet har likevel en tett kobling til USA, som var en sentral og instrumentell aktør da landet ble grunnlagt.

I årene 1930–1970 ble et nasjonalt byråkrati og statsapparat videreutviklet, og i disse årene opplevde landet økonomisk vekst og framgang på mange områder. Historien etter 1970 har derimot vært preget av politiske uroligheter. Statskupp i 1980 og 1989, og borgerkriger fra 1989 til 2003 har ført til store utfordringer for Liberia.

Eldre historie

Trolig bodde mel- og kwa-talende folk i de nordlige deler av landet for rundt 2500 år siden. Det antas å ha vært flere eldre sivilisasjoner i innlandet, etablert av folk som innvandret fra rike kulturer i slettelandet lenger nord. Det antas at deler av Liberia var bebodd av flere mande-talende folk for mer enn 1000 år siden. Til denne gruppen hører blant andre kono, kpelle, toma, mandingo og vai. Andre folk som slo seg ned her var kru, kwa og gola.

På 1200- og 1300-tallet vandret mandingo-folk ut mot kysten. Der fantes blant andre juula-folket, som drev handel – etter hvert også med de europeiske sjøfarerne. På 1600-tallet vandret flere mande-grupper, blant andre vai, til kysten og etablerte nye handelsruter. Omtrent samtidig vandret kru-folket inn langs kysten østfra og ble delt i flere av dagens folkegrupper; herunder bassa, krahn og grebo.

Fra det 1700-tallet ekspanderte gola-folket mot kysten. Liberia er fortsatt et etnisk svært sammensatt land, med minst 16 forskjellige folkeslag. Før borgerkrigen i 1990-årene var det i liten grad alvorlige motsetninger mellom disse.

Portugisiske oppdagere kom til dagens Liberia første gang i 1461 og kalte området Grain Coast, også kjent som Pepperkysten, etter utstrakt dyrking av og handel med malagueta-pepper. Portugiserne var den dominerende europeiske makt til rundt 1580, da nederlendere tok over handelen på Liberia-kysten. I tillegg til pepper var særlig gull og elfenben en attraktiv handelsvare. Fra 1600-tallet ble slaver den viktigste handelsvaren, og slavehandelen tappet også Liberia for folk.

Republikken Liberia

Fra 1820-årene ble frigitte slaver og frie svarte fra USA sendt tilbake til Afrika, og det ble opprettet kolonier for dem langs Liberia-kysten. Bak dette initiativet stod flere filantropiske organisasjoner støttet av den amerikanske regjeringen. I perioden 1822–1892 slo mer enn 16 000 frigitte slaver seg ned og la grunnlaget for etableringen av Afrikas første selvstendige republikk. USA ønsket ikke å etablere kolonier i Afrika, og Liberia ble derfor ikke amerikansk koloni. Flere områder på Liberia-kysten ble likevel kolonisert av de frigitte slavene.

I starten ble de koloniserte områdene styrt av hvite administratorer; den første svarte guvernør var Joseph Jenkins Roberts, som tiltrådte i 1842. Han ble Liberias første president da republikken ble opprettet i 1847. Landet fikk en USA-inspirert grunnlov. Koloniseringen var et ledd i amerikansk innenrikspolitikk, blant annet for å redusere den politiske spenningen som følge av antislaveri-lovgivningen av 1807 og et økende antall frigitte slaver. Loven medførte også at krigsskip skulle praie slaveskuter, frigi de tilfangetatte og sette dem i land.

En av arkitektene bak denne politikken var USAs president James Monroe (1817–1825), som Liberias hovedstad Monrovia er oppkalt etter. Navnet Liberia, latinsk for «fritt land», ble tatt i bruk i 1824.

Kolonistene skaffet seg jord gjennom avtaler med lokale ledere. Forut for statsdannelsen i 1847 var det en rekke selvstyrte kolonier langs kysten. Disse gikk sammen i Det liberiske samvelde (Commonwealth of Liberia) i 1839 og var en forløper for republikken. Egne kolonier opprettet for frigitte fanger gikk med i samveldet, men hadde annenrangs status. En av koloniene, Maryland, sluttet seg først til republikken i 1857.

Klassesamfunn

Allerede før statsdannelsen ble Liberias befolkning delt i tre, som utviklet seg til tre klasser: kolonialistene og deres etterkommere (kjent som americo-liberiere), frigitte fanger fra slaveskipene (kjent som congos) og den innfødte befolkningen (omtalt som aborigines). Americo-liberierne innførte amerikansk sørstatskultur, herunder tvangsarbeid, og utgjorde den herskende klassen helt til 1980.

Motsetningene mellom kolonialister og innfødte startet med ervervelsen av land og fortsatte med statsbyggingen rundt den americo-liberiske eliten. Den opprinnelige befolkningen ble langt på vei neglisjert og innlandet lite utviklet. Koloniseringen ble møtt med motstand, og først i 1890-årene fikk republikken kontroll over de indre deler av landet. På 1900-tallet ble flere kriger ført mot innfødte folk som var uvillige til å underkaste seg den americo-liberiske dominansen, og Liberia diskriminerte den innfødte befolkning i like stor utstrekning som andre afrikanske land underlagt europeisk kolonistyre. Først i 1944 fikk de opprinnelige innbyggerne stemmerett og representasjon i parlamentet, deretter stemmerett ved presidentvalg i 1952.

Gummiindustrien

Fra 1847 etablerte Liberia nærmere kontakt med europeiske stater. Tyskland, Nederland og Storbritannia ble Liberias viktigste handelspartnere. Liberia var økonomisk og militært svakt og ble truet av europeisk kolonialisme. Krigføring og utbredt korrupsjon svekket Liberia, som fikk høy utenlandsgjeld. Behovet for økte statsinntekter lå bak en avtale med det amerikanske selskapet Firestone i 1926, og verdens største gummiplantasje ble etablert i Liberia. Dermed ble også den europeiske innflytelsen i landet redusert.

Firestone inngikk en leieavtale for store landområder i 99 år, og gummi ble Liberias viktigste eksportvare. En del av avtalen var at Liberia skulle sørge for arbeidskraft basert på et kontraktsystem, ikke ulikt tvangsarbeidet i Kongo. Gjennom lokale høvdinger påtok staten seg å skaffe 50 000 arbeidere årlig. Også andre selskaper hadde rekruttert innfødt arbeidskraft fra Liberia, blant annet til byggingen av Panamakanalen. Slik ble mennesker en eksportartikkel, omtrent som i slavehandelstiden. Forholdet vakte i 1920-årene internasjonal oppmerksomhet, og ble brakt inn for Folkeforbundet. Det samme ble overgrep begått av hæren i krigen mot kru-folket rundt 1930.

USAs regjering presset Liberia til å inngå avtalen med Firestone for å innvilge et amerikansk lån. Dette innebar at USA langt på vei fikk finansiell kontroll over Liberia. I 1943 ble amerikanske dollar den offisielle valuta, selv om liberiske dollar var utstedt. Forholdet til og avhengigheten av USA ble ytterligere styrket under og etter andre verdenskrig. I 1942 besøkte president Franklin D. Roosevelt Liberia og oppnådde en avtale om bygging av militære anlegg, som ble sentrale i USAs tilstedeværelse i Afrika også under den kalde krigen. USA bygde flyplasser og bygde ut havnen i Monrovia, noe som førte til økonomisk utvikling i landet.

Ny økonomisk politikk

I 1943 ble William Tubman valgt til ny president. Han bygde på en åpen økonomisk politikk for å tiltrekke utenlandsk kapital, og en integrasjon av Liberias opprinnelige befolkning i republikken. Hans politikk ble videreført av etterfølgeren, William R. Tolbert, som samtidig førte en mer aktiv politikk overfor nabolandene, blant annet ved å opprette Mano River-unionen med Sierra Leone (og senere Guinea) i 1973, og ved å slutte Liberia til den regionale samarbeidsorganisasjonen ECOWAS samme år.

I det ytre var Liberia en stabil stat under ettpartistyret til True Whig Party (TWP), som hadde utstrakt kontroll med samfunnslivet. Grunnleggende motsetninger kom imidlertid til overflaten i 1970-årene, da en utenomparlamentarisk opposisjon vokste frem. Flere grupper deltok i demonstrasjoner mot regjeringen i 1979, med krav om at subsidiene på ris ble opprettholdt. Fremveksten av opposisjonen undergravde TWPs posisjon, som også mistet kontrollen over hæren.

Statsoppløsning (1980–1989)

Samuel Doe
Samuel Doe grep makten i Liberia gjennom et militærkupp i 1980, og ble valgt som president for en midlertidig nasjonalforsamling i juli 1984. Han ble valgt til president i 1985, avsatt og myrdet under borgerkrigen i 1990.
Av /NTB Scanpix.

Det americo-liberiske hegemoniet tok slutt ved et militærkupp 12. april 1980, ledet av sersjant Samuel Kanyon Doe. Dermed endte også mer enn hundre års politisk stabilitet i Liberia – uten at landet ble mer demokratisk. Kuppet markerte slutten på et forhatt styre av et lite mindretall og en korrupt elite, men innebar samtidig starten på oppløsningen av Liberia som stat og flere år med borgerkrig.

Kuppmakerne hadde knapt noen politisk misjon ut over å fjerne det sittende regimet. Militærjuntaen bestod av medlemmer fra andre folkeslag og skapte umiddelbar frykt ved å ta livet av president Tolbert og deretter offentlig henrette 13 ledende americo-liberiske medlemmer av hans regime. Samuel Doe tok ledelsen i det nyopprettede People's Redemption Council (PRD), som overtok styringen av landet – med seg selv som statssjef. Flere av Does medarbeidere ble senere henrettet, mistenkt for å motarbeide ham. Alle medlemmer av PRD tilhørte Liberias opprinnelige folkeslag; Doe selv var krahn. Etter hvert kom også americo-liberianere inn i sentrale posisjoner, blant dem Charles Taylor, som i 1989 startet borgerkrigen som førte til Does fall.

USA anerkjente Does regime og tidoblet den økonomiske bistanden, hvilket bidro til å holde Doe ved makten. USA godtok også valgresultatet i 1985, der Doe ble valgt til president, selv om det var alminnelig antatt at resultatet var fabrikkert.

Flere av Does medarbeidere vendte seg etter hvert mot ham, blant dem Thomas Quiwonkpa, som var øverstkommanderende for hæren. I 1983 ledet han en mislykket militær aksjon mot Doe fra Elfenbenskysten, hvorpå både han og Taylor flyktet til USA. Quiwonkpa forsøkte på ny å styrte Doe i 1985. Flere av Does motstandere organiserte seg i eksil. En av Quiwonkpas medarbeidere, Prince Yormie Johnson, deltok i 1987 i kuppet i Burkina Faso og gikk deretter sammen med Taylor i National Patriotic Front of Liberia (NPLF), som fikk militær trening og våpen i Burkina Faso og Libya.

Borgerkrig (1989–2003)

Liberia

Politisk uro og borgerkrig preget Liberia gjennom 1990-årene, med mange sivile dødsfall. Bildet viser en gruppe kvinner og barn på flukt fra hovedstaden Monrovia.

Av /NTB Scanpix ※.

Første liberiske borgerkrig (1989–1997)

Charles Taylor
Charles Taylor startet i desember 1990 et væpnet opprør med sin National Patriotic Front of Liberia (NPFL) og kastet landet ut i full borgerkrig. I 1997 ble han valgt til landets president. Etter et nytt opprør mot ham i 2003 ble han tvunget til å gå av, og han har siden levd i eksil. Bildet viser Taylor på en trone i tradisjonelle klær i 1998, noen måneder etter at han ble innsatt som president.
Av /NTB Scanpix.

Opprøret som skulle styrte Samuel Doe startet julaften 1989 da et hundretalls NPLF-soldater invaderte landet fra Elfenbenskysten. I denne delen av Liberia var det grobunn for å spille på etniske strenger som følge av tiltagende utilfredshet med Does enerådige styre. Oppslutningen om opprøret vokste raskt, noe den liberiske hærens gjengjeldelsesaksjoner mot sivilbefolkningen også bidro til. Begge parter angrep sivile, vesentlig basert på etnisk tilhørighet, noe som bidro til å skape motsetninger som tidligere ikke hadde vært fremherskende i Liberia, men som ble en viktig dimensjon i borgerkrigen. Den skulle pågå, med enkelte avbrekk, i mer enn et tiår – og spre seg til nabolandene.

En årsak til at opprøret utviklet seg til en borgerkrig med regionale implikasjoner, var at en rekke liberiske fraksjoner og flere afrikanske stater deltok. De ulike militsgrupper som vokste frem hadde knapt noen politiske mål; de var vesentlig instrumenter for krigsherrer med personlige maktambisjoner og mulighet til å berike seg. Mange av soldatene var også opportunister, og både militære ledere og soldater skiftet gjerne side. NPFL ble splittet allerede tidlig i 1990, da Prince Johnson etablerte Independent National Patriotic Front of Liberia (INPFL). Senere fant nye splittelser sted, og en rekke grupper som dels bekjempet regjeringen i Monrovia, dels hverandre, vokste frem. Den vestafrikanske fredsstyrken ECOWAS Monitoring Group (ECOMOG) ble satt inn i landet i 1990.

NPLF angrep straks fredsstyrken, som allierte seg med INPLF. ECOMOG tok kontroll over Monrovia, hvor INPLF i september 1990 kidnappet president Doe og torturerte ham til døde. Både Taylor og Johnson utropte seg til presidenter; Taylor opprettet egen administrasjon og regjering i det han kalte Greater Liberia; i praksis hele landet med unntak av Monrovia. Den første av flere våpenhviler ble undertegnet i oktober 1990, der de stridende parter ble enige om å innføre sivilt styre. En midlertidig regjering ble innsatt under ECOMOG-beskyttelse, ledet av Amos Sawyer. Taylor aksepterte ikke regjeringen, etablerte sin egen administrasjon i Gbarnga og fortsatte kampen.

En ny gruppe, United Liberation Movement of Liberia for Democracy (ULIMO), støttet av Sierra Leone, angrep NPFL fra slutten av 1991. I oktober 1992 rettet NPLF igjen et større angrep mot Monrovia, som ble forsvart av ECOMOG, samtidig som INPLF falt sammen og Johnson søkte tilflukt i Nigeria. Angrepet innebar starten på den andre fasen i borgerkrigen. En ny våpenhvile ble undertegnet i juli 1993, og en ny nasjonal regjering og et parlament dannet. FN sendte observatørstyrken United Nations Observer Mission in Liberia (UNOMIL) for å bistå ECOMOG. Høsten 1994 ble NPLF angrepet av en utbrytergruppe fra organisasjonen. Nye fredsforhandlinger førte til enda en ny avtale i august 1995 og nok en ny samlingsregjering ble etablert, med medlemmer fra de deltakende fraksjoner – derunder NPLF. Derved var også Taylor nærmere sitt mål om å bli Liberias statssjef.

Ved valget på nasjonalforsamling og president i 1997 stilte Charles Taylor for National Patriotic Party (NPP) og fikk 75,3 prosent av stemmene; han ble deretter innsatt som Liberias valgte president. 13 partier stilte opp ved parlamentsvalget, hvor NPP sikret flertall både i senatet og Representantenes hus. Medlemmer av rivaliserende grupperinger fra borgerkrigen ble inkludert i regjeringen, men dette forhindret ikke enkelte fortsatte stridigheter.

Andre liberiske borgerkrig (1999–2003)

ECOMOG ble trukket ut i oktober 1999 etter avvæpningen av de ulike militsgruppene. FN-observatørene, UNOMIL, avsluttet sitt oppdrag året etter. Etter noen år med relativt stabilt styre under president Taylor brøt borgerkrigen ut på nytt i 2002. Allerede i 1999 gikk bevegelsen Liberians United for Reconstruction and Democracy (LURD) til angrep på regjeringen; i 2002 gikk LURD mot hovedstaden, hvor det på ny ble utkjempet harde kamper. Også i første halvdel av 2003 var det sammenstøt i flere deler av landet. Under militært press fra LURD og diplomatisk press fra flere land ble det nye fredsforhandlinger i juni 2003. Taylor gikk med på å trekke seg tilbake, på betingelse av at nye fredsstyrker ble innsatt.

ECOWAS etablerte en ny vestafrikansk styrke, ECOMIL, og Taylor trakk seg som president. Han forlot Liberia 11. august 2003 og gikk i eksil i Nigeria. Amerikanske krigsskip bidro til presset og til innsettingen av ECOMIL etter at Taylor hadde forlatt landet. Fredsstyrken sikret opphør i kampene mellom LURD og regjeringshæren i Monrovia – og borgerkrigens slutt – selv om det brøt ut noen kamper høsten 2003.

Ettervirkninger

Borgerkrigen i Liberia var usedvanlig brutal og gikk i særlig stor grad ut over sivile. Krigen ble i liten grad utkjempet av regulære styrker, men av militsgrupper med få utdannede offiserer og mannskaper. Mange av soldatene var frivillige med motiver om personlig hevn og berikelse, en del var tvangsrekrutterte – andre så få andre muligheter etter at landsbyene deres var blitt ødelagt og familien drept. Det siste gjaldt ikke minst barn; en betydelig andel av soldatene, ikke minst i NPLF, var barnesoldater. De ble indoktrinert og dopet og var særlig fryktet for sin lojalitet overfor overordnede og for sin hensynsløshet. Også voksne soldater ble dopet for å miste hemninger, samtidig som det i utstrakt grad ble spilt på tradisjonell overtro og spiritisme – blant annet for at soldater skulle tro de var usårlige.

Det ble rapportert om kannibalisme i de fleste leirer, hvor motstanderens blod ble drukket og hjerte spist for å gi økt styrke. Det er anslått at om lag 200 000 mennesker ble drept som følge av krigen i Liberia; mange helt vilkårlig, eller fordi de tilhørte en spesiell etnisk gruppe. Nær sagt hele landet ble rammet, med enorme materielle ødeleggelser. Om lag halvparten av de 2,8 millioner innbyggerne flyktet fra sine hjem – enten internt i landet eller til naboland; særlig Elfenbenskysten og Guinea.

Regional rolle

Også nabolandene Sierra Leone og Elfenbenskysten ble kastet ut i borgerkriger nært knyttet til krigen i Liberia. Flere stater var direkte eller indirekte involvert i krigen i landet. Burkina Faso bidro i utgangspunktet til å bygge opp Charles Taylor som den ledende opprørsleder, mens Sierra Leone og Guinea etter hvert støttet grupper som bekjempet Taylor. Taylor bidro til borgerkrigen i Sierra Leone gjennom sin støtte til Revolutionary United Front (RUF). NPLF var også aktiv i krigen i Sierra Leone, og RUF-soldater skal ha kjempet i Liberia. Guinea støttet LURD, som i noen grad fikk operere fra det sørøstlige Guinea. Elfenbenskysten gav sterk støtte til Taylor, som ledd i president Félix Houphouët-Boignys mer eller mindre personlige motiverte motstand mot Doe, og da NPLF i 1989 startet opprøret, var det ved å gå inn i Liberia fra Elfenbenskysten. Elfenbenskysten støttet senere gruppen MODEL, som deltok i krigens siste fase og bidro til Taylors fall i 2003.

Libya støttet rundt 1990 grupper fra en rekke land for å få en revolusjonær utvikling i Vest-Afrika. Den libyske innflytelsen på NPLF var en årsak til at Gambia, Ghana, Nigeria og Sierra Leone så med uro på utviklingen i Liberia. Burkina Faso var en viktig støttespiller for Taylor, både ved å knytte kontakten til Libya og å bidra med trening av opprørssoldater og import av våpen. Regjeringssoldater fra Burkina Faso deltok også i kamper på liberisk territorium, på NPLFs side.

Borgerkrigen i Sierra Leone ble utløst av Taylors støtte til Foday Sankoh og RUF, som startet et opprør mot regjeringen. Taylor ønsket å svekke stabiliteten i regionen for å styrke sin egen stilling i Liberia, samtidig som han forsøkte å etablere økonomiske forbindelser. Sierra Leone var eksportør av diamanter, og diamanter fra opprørskontrollerte områder i Liberia ble eksportert via Sierra Leone, Guinea og Gambia.

Med sin kontroll var Taylor i stand til å utnytte Liberias naturrikdommer, særlig diamanter, gummi og tømmer, som ble eksportert over NPLF-kontrollerte havner i Liberia eller Elfenbenskysten. Taylor finansierte krigen gjennom illegal handel og bygde samtidig opp en betydelig personlig formue. Soldatene, unntatt i regjeringshæren, fikk ikke lønn, og tydde til tyveri og ran. Også offiserer og soldater i ECOMOG deltok i illegal utførsel av stjålne varer, til dels i samarbeid med NPLF. Da krigen i Liberia var over med valget i 1997 var den ennå på sitt mest intense i Sierra Leone, hvor liberiske soldater var aktive. Når krigen i Liberia brøt ut igjen i 2002, var det mye grunnet krigen i Sierra Leone. Revolusjonære, leiesoldater og lykkejegere fra flere land deltok i de to krigene.

Den regionale stormakten Nigeria spilte en spesiell rolle i krigen. Både ECOMOG og ECOMIL bestod vesentlig av nigerianske tropper og var ofte ikke nøytrale, snarere et instrument for Nigeria. Under president Doe ble det utviklet nære forbindelser mellom Nigeria og Liberia, og Doe var nært knyttet til Nigerias president Ibrahim Babangida. Den nigerianske juntaen fryktet at et Liberia styrt av Taylor kunne utgjøre en base for destabilisering av Nigeria. En tilsvarende frykt fantes i Ghana. President Felix Houphouët-Boigny i Elfenbenskysten hadde en tilsvarende dobbel motivasjon: stå imot nigeriansk ekspansjon og hevne drapet på sønnen til president William Tolbert – som var inngiftet i den ivorianske presidentens familie.

Motsetningene mellom Nigeria og Taylor til tross; det var i Nigeria, under president Olusegun Obasanjo, Taylor fikk asyl da han trakk seg tilbake i 2003. Nigeria ble deretter kritisert for ikke å ville utlevere ham til krigsforbryterdomstolen i Sierra Leone. Bak de regionale aktørene fantes de to stormaktene Frankrike og USA, som støttet henholdsvis Elfenbenskysten og Nigeria.

Normalisering

President Ellen Johnson Sirleaf
Ellen Johnson Sirleaf ble Liberias president i 2005, gjenvalgt i 2011.

Høsten 2003 vedtok FNs Sikkerhetsråd å etablere fredsstyrken UNMIL på inntil 15 000 militært personell, med en autorisert styrke på inntil 15 000 soldater og vel 1000 polititjenestemenn. Norge bidro med politi, men ikke militære.

En ny overgangsregjering ble satt inn i 2003, med Gyude Bryant som leder. Valgene i 2005 ble ansett som et avsluttende skritt i overgangen fra borgerkrig til demokratisk styresett og fred. Congress for Democratic Change (CDC) fikk flest representanter i representanthuset, mens Coalition for the Transformation of Liberia (CTL) fikk flest medlemmer av senatet. I presidentvalget stilte 22 kandidater, hvorav de to med flest stemmer gikk videre til andre og avgjørende omgang. I første omgang stemte 28,3 prosent på fotballspilleren George Weah, som stilte for CDC, og 19,8 prosent på den tidligere finansministeren og verdensbankfunksjonæren Ellen Johnson Sirleaf fra Unity Party (UP). Sistnevnte vant imidlertid i andre valgomgang og ble det første folkevalgte kvinnelige statsoverhode i Afrika.

I 2008 fikk presidenten fullmakt fra Liberias høyesterett til å utnevne lokale ordførere, i fravær av ressurser til å avholde lokalvalg, sist holdt i 1985. President Johnson Sirleaf ble i 2011 tildelt Nobels fredspris. Etter å ha kunngjort at hun ville stille for bare én periode som president, stilte hun likevel til gjenvalg i 2011. Hun ble innsatt for en ny periode på seks år i januar 2012, og satt som president til 2018.

Ekspresident Charles Taylor ble i 2003 etterlyst av Interpol, anklaget for forbrytelser mot menneskeheten og ønsket stilt for en særskilt domstol opprettet i Sierra Leone etter borgerkrigen der. FNs sikkerhetsråd besluttet i 2005 at UNMIL skulle pågripe Taylor hvis han vendte tilbake til Liberia fra sitt eksil i Nigeria. Nigeria nektet først å utlevere ham, men etterkom i 2006 en anmodning om utlevering fra Liberias regjering, og Taylor ble overlatt til den særskilte krigsforbryterdomstolen i Sierra Leone, SCSL. Der ble det reist tiltale på elleve punkter; Taylor erklærte seg ikke skyldig på alle. Grunnet sikkerhetsforhold ble rettssaken fysisk flyttet til Den internasjonale domstolen i Haag; fortsatt ført av spesialdomstolen.

I april 2012 ble han funnet skyldig på alle elleve punkter, inkludert terror, drap og voldtekt. Taylor ble samme år dømt til 50 års fengsel. Hans sønn, Charles McArther Emmanuel, ble av en domstol i USA i 2008 funnet skyldig i tortur og året etter dømt til 97 års fengsel. Han var under krigen leder for en militær enhet som begikk overgrep og menneskerettighetsforbrytelser. Sakene mot liberiske krigsforbrytere bidro til å reise spørsmål om ikke en tilsvarende rettergang burde finne sted også i Liberia.

Liberia åpnet i 2006 en sannhets- og gjenforeningskommisjon (TRC) for å etterforske menneskerettighetsbrudd under den 24 år lange perioden med borgerkrig og uro i landet fra 1979 til 2003, i stor grad etter modell fra en tilsvarende instans i Sør-Afrika etter apartheid-regimet. TRC gjennomførte undersøkelser og vitneopptak i regionen, forut for åpne høringer som startet i 2008. Kommisjonen la fram sin rapport for parlamentet i 2009 og anbefalte rettsforfølgelse av 200 personer, samtidig som andre burde nektes offentlige verv. Blant disse var president Ellen Johnson Sirleaf, som i 2009 vedgikk at hun hadde støttet Taylor da han startet borgerkrigen i 1989.

Da Sirleaf ble valgt til sin andre periode som president i 2011 sto utfordringene i kø. Arbeidsledigheten blant den unge befolkningen ble stadig mer akutt og landet ble også satt på en hard prøve da ebola-epidemien rammet i 2014–2015. Utbruddet startet i nabolandet Guinea i desember 2013. Den 30. mars 2014 ble de første tilfellene registrert i Liberia. Ifølge WHO ble 10 675 personer i Liberia smittet, av disse døde 4809 i epidemien.

Sirleafs etterfølger som president i Liberia var den tidligere fotballspilleren George Weah. Weah vant andre runde av presidentvalget 26. desember 2017 for partiet CDC med 61,5 prosent av stemmene. Da George Weah og CDC overtok makten den 22. januar 2018 var det mer enn 70 år siden forrige gang Liberia gjennomførte en fredelig maktovertakelse av politisk lederskap.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg